Bøkene som ble liggende, 10/10

Av alle bøkene jeg har lest i serien Bøkene som ble liggende, er Spor en av de jeg har hatt liggende kortest (sammen med Hannah Arendts Makt og vold, Thomas Bernhards Utslettelse og Kalles kopier av Bjarne Benjaminsen). En ting jeg liker å gjøre er å gå inn på nettsiden til bruktbokhandlere og plukke med meg "random" bøker. Litt som å gå langs hyllene på biblioteket og se om noe fanger interessen min, uten noen annen mål og mening. Hvem vet, kanskje leser jeg noe som viser seg å være kjempebra og som jeg ellers aldri ville ha funnet frem til. Spor la jeg i handlekurven en gang jeg klikket meg gjennom bruktbøkene til Bingen Bok, den gang de ennå het Gullberg & Bostadløkken. Jeg tror det var under covid at jeg tenkte: En over tretti år gammel roman om urinnvånere i et reservat i USA, interessant!

Imidlertid kjedet boka meg så mye at jeg den gang la den fra meg omtrent halvveis. Jeg klarte verken å henge med eller engasjere meg i noen av karakterene. (Kanskje skyldtes det ene det andre.) Av en eller annen grunn klarte jeg å engasjere meg litt mer da jeg nylig plukket opp boka på nytt, særlig i hun som bor sammen med nonnene og er så overdrevent from at hun syr seg underbukser av vadmel som rasper mot huden slik at hun hele tiden skal minnes Kristus' lidelser. Jeg synes det var ganske fornøyelig å lese de mange samtalene hun har, med både overnonnen og den gamle mannen Nanapush som forteller henne en grov historie om vannet for å understreke hvor latterlig kyskheten hennes er. Jeg synes også det var vemodig å lese kapittelet der Nanapush selv kommer til ordet, hans beskrivelser av familien og hvordan datteren valgte å gi fra seg sin datter igjen, som jeg tror er hun som ender opp med å bli en nonne, men det er vanskelig å si siden første halvparten av boka ligger et annet sted for meg, i tåken? 

En kan jo spørre hva som er vitsen med å lese sånn som dette, å ta opp igjen en bok jeg har lagt fra meg og glemt så mye av, av ulike grunner. I dette tilfellet, hvorfor ta opp igjen Spor når den kjedet meg så mye forrige gang? For å finne ut noe har forandret seg, om grunnen til at den ikke lot seg leses da hadde mer med min sinnsstemning å gjøre enn selve boka? En lignende opplevelse fikk jeg da jeg tok opp igjen Beckomberga, den var mer leselig for meg nå enn sist. Hva er grunnene til slike forandringer? Hva er grunnen til at Spor var mer leselig nå, var hjernen min kanskje litt for bløt den gangen jeg tok fatt på den, var jeg kanskje litt for trøtt, ukonsentrert? Godt mulig, for etter et litt kjapt søk finner jeg fram til at jeg var gravid da jeg først startet Spor og jeg husker at det var en tid hvor jeg var veldig sliten og trøtt. Rett og slett ikke i form til å utsette meg selv for noe jeg ikke kunne henge på en knagg. 

Er det ikke også litt gøy å lese bøker over tid, å lese litt her og litt der, uten å få med seg en sammenheng, omfavne kaoset, mangelen på en klar sammenheng? Er det nødvendig å få med seg absolutt alt? Hvor mye i livet går egentlig opp? Veldig lite. Så moro synes jeg det var at nå som dette lille prosjektet i er i mål, har jeg bestemt meg for å gjøre det samme til neste år, med ti (?) nye bøker. Fortsatt er det mange halvferdige bøker å ta av. Hva vil de fortelle meg om hva jeg har tenkt før og hva jeg tenker nå? 

Mer mann i monitor 2.6

I går reiste jeg på dagstur til Lillehammer for å løpe Birken, og siden jeg ankom startområdet i god tid, fikk jeg lest ferdig Embrace Fearlessly the Burning World. Essaysamlingen er sortert i flere deler, hvor den ene delen, Sky, inneholder fire essays om California, den kaliforniske naturen og det kaliforniske landskapet, de tamme duene Barry snekrer et hønsehus til som barn, men også om overgrepene han i flere år ble utsatt for før moren giftet seg på ny og hele familien flyttet til New York. Jeg orker ikke å lese om dette, tenkte jeg først, men så tok jeg meg i det, disse tingene skjer jo mot barn nettopp fordi voksne mennesker vender seg bort, de orker ikke å ta inn over seg det grusomme, akkurat som i Arv og miljø, som jeg så tidligere denne uka, og som med Christoffer, som ble funnet død i sin egen seng, åtte år gammel, jeg leste Jeg tenker nok du skjønner det sjøl tidligere denne måneden. I alle historiene er det voksne mennesker som vender seg bort. Jeg syntes også det var interessant hvordan menneskene Lopez fortalte om saken til da han ble eldre, forsøkte å dysse ned alvorlighetsgraden, ved å fortelle ham at det hadde jo tross alt gått ganske bra med ham i livet, da gjorde det kanskje ikke noe om overgriperen ikke fikk sin straff? Eller hun som jobbet sammen med overgriperen på et rehabiliteringssenter for alkoholikere, som sa at overgriperen hadde gjort utrolig mye for samfunnet i sin stilling der, og at alkoholisme jo var et større problem enn seksuelle overgrep mot barn, og derfor kunne hun ikke fordømme ham helt, akkurat som naboene til familien til Neige Sinno i Trist tiger, som når de får vite at stefaren forgrep seg på henne i en årrekke, omtrent hele barndommen, sa at stefaren for dem bare var en hyggelig nabo, de ville derfor ikke ta avstand fra ham. Jeg synes det virker som om unnvikelse er normalen mer enn den ikke er det. Volden jeg selv opplevde som barn ble senere unnskyldt ved at gjerningspersonen ble fremstilt som et menneske uten ansvar, "det var bare sånn hun var", at volden ikke kunne være så ille, at det ligger i fortiden, hvorfor dvele ved det, eller til og med det at jeg selv (et barn) var like mye delaktig som den voksne i det som hendte med meg, så det er en trist gjenkjennelse. 

Anyways, sist jeg løp Birken var for elleve år siden, og denne gangen løp jeg fjorten minutter fortere. Til min store glede fant jeg også ut at sluttiden var så god at jeg burde ha løpt i en raskere pulje. Ganske fornøyd med meg selv kunne jeg sette meg på toget til Oslo S med en ny bok (ikke en mann) og en podcast-episode av Dannet uten piano (ikke menn). I morgen reiser jeg til Berlin, og jeg skal nok både få løpt og lest litt der også. 

Bøkene som ble liggende, del 3/10

Bare dødt gress ute nå, men snart er det vår.

Jeg har endelig kommet meg gjennom Walt Whitmans Leaves of Grass, som jeg begynte på sommeren 2015, da jeg var på botanikkfeltkurs, hadde hjertesorg og skrev førsteutkastet til debutromanen min. Det er nesten ti år siden. Jeg var veldig begeistret på den tiden, husker jeg, og siterte Whitman i Grunnleggende plantediversitet. 

Når jeg de senere år har plukket opp boka og lest litt, også i år, de tretti siste sidene eller så, har jeg vært mindre begeistret. Ikke sånn at jeg har vært negativ, bare mindre engasjert. Jeg tror jeg kom til et punkt i boka hvor jeg følte at Whitman bare gjentok seg selv, jeg tenkte ok, I get it, du trenger ikke å forklare mer, jeg skjønner hva du vil. Kanskje det er hundre sider siden, eller til og med mer. (Boka er nesten fire hundre sider lang.) Nå er jeg i hvert fall ferdig, mens han jeg hadde hjertesorg over nettopp har reist til USA (vi er faktisk gift nå, så det endte jo godt), og det døde gresset er i ferd med å bli synlig under snøen som tiner, i likhet med alle hundebæsjene som hundeeierne har unnlatt å ta opp i vinter. Ugh, er det ekstra mye av det i år, eller er det bare jeg som husker feil? 

Apropos Amerika og Whitman, her kan dere lese et dikt om begge deler av Allen Ginsberg. 

Bøkene som ble liggende, del 1/10

Som jeg skrev tidligere i år, er et av de litterære målene mine i år å fullføre minst ti bøker som jeg, etter å ha begynt å lese i dem, av ulike grunner har latt bli liggende. 

Den første boka ut er The Impossible State: North Korea, Past and Future av Victor Cha, professor ved Georgetown University og tidligere rådgiver for George W. Bush. 

Jeg hadde en periode i livet hvor jeg var veldig opptatt av Nord-Korea, jeg skal ikke late som jeg har dårlig hukommelse, det var rundt år 2013 jeg pløyde meg gjennom en haug av bøker om Nord-Korea. Sommeren det året var jeg på ferie i London, jeg gikk inn i en bokhandel i Kensington og kjøpte med meg blant annet nettopp denne boka. Jeg husker ikke hvilken bok jeg satte meg i parken for å lese like etterpå, med en medbragt salat fra Whole Foods Market, kanskje var det denne, kanskje var det en av de andre bøkene jeg kjøpte. Uansett, så leste jeg mesteparten av The Impossible State i løpet av det året, det var omtrent bare tjue sider igjen av over fem hundre før jeg av en eller annen grunn lot den bli liggende. Kanskje ble jeg litt mettet av å lese om Nord-Korea? De siste tjue sidene ble uansett liggende uleste i nesten tolv år, helt til nå nylig. Og hva gav det meg å lese dem? Jeg ble kastet tilbake til en tid hvor det det var Bush og Obama som styrte, og USA ennå var en av våre allierte. Akk, det var tider, det. 

Nostalgi til side, så leste jeg et avsnitt som fikk meg til å stusse, nemlig et avsnitt om flyktninger fra Nord-Korea, hvor Victor Cha påstår at de fleste kvinner som flykter, flykter for purely økonomiske, og ikke politiske, grunner. Det synes jeg var en pussig påstand. Se bare her: 

Kan ikke det å flykte fra et diktatur være en politisk handling, selv om man ikke tidligere har vært aktivist? Å flykte fordi man ønsker et bedre, økonomisk liv er jo et fuck you til regimet i landet man forlater? Veldig rart å skrive ordet purely. Merkelig. 

Apropos merkelig, så husker jeg også at det var et bilde av forfatterens sønn (en guttunge på den tiden) sammen med Bush i et rom i det hvite hus et sted i boka. Jeg opplevde det som skrytete og malplassert på den tiden jeg leste mesteparten av boka, nå synes jeg ikke det like mye. Det er jo kanskje litt gøy for barn å se seg selv i en bok, så hvorfor ikke?

Neste ufullførte bok ut kommer trolig til å være enda en amerikansk, nemlig Leaves of Grass av Walt Whitman. Den har jeg holdt på med siden det herrens år 2015, og nå har jeg bare tjue sider igjen eller noe. Om jeg blir ferdig, vil tiden vise!

Litteratur i april: Undset-året mitt fortsetter

Undset-året mitt fortsetter: I april leste jeg enda en biografi om Undset. Ørjasæters biografi var veldig mye bedre enn Gidske Anderssons. (Ikke at det skal så mye til, i og med at Anderssons var fryktelig dårlig - ja, jeg skjønner ikke en gang at den ble utgitt?) I tillegg leste jeg to av Undsets middelalderromaner før-Kristin Lavransdatter. Voldsomme greier. Skjønner ikke romantiseringen av vikingtiden etter å ha lest disse. Jeg kjente jo til blodhevn og det å sette uønskede barn ut i skogen, men denne kunnskapen har liksom ikke vært så virkeliggjort og levende for meg som det ble i Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis og Sankt Halvards liv, død og jærtegn (som begge foregår i tiden rundt kristningen av Norge). Syntes det var skikkelig uggent å lese om, grøss. 

Ellers sjekket jeg ut Willa Cather fordi hun ble en venn av Sigrid Undset under sistnevntes år i USA, og Ragnhild Jølsen leste jeg fordi Sigrid Undset skrev så godt om henne i et brev til sin venninne Nini Roll Anker. (Altså, jeg er på det nivået av Undset-interesse nå.)

Nevnte jeg forresten at deler av sommerferien skal tilbringes i Høvringen, hvor gården til Kristin Lavransdatter angivelig skal ha vært, og i Lillehammer? Tenk at jeg har vært i Lillehammer så mange ganger uten å ha fattet noen interesser for Bjerkebæk før! Sprøtt. 

I Erobreren, den eneste boka skrevet av en mann som jeg leste denne måneden, lager forresten hovedpersonen, Jonas Wergeland, en tv-serie-episode om Sigrid Undset. Episoden beskrives så klart i detalj, flere sider, tror jeg, og følgende er en en meget fin beskrivelse av Undset, må jeg si. Jeg skal ikke sitere noe, for dere kan jo bare lese Kjærstad selv. 

Påsken har passert for lengst, det er blitt mai og jeg leser Cathrine Knudsen. Med andre ord bryter jeg nyttårsforsettet, men mer om hvorfor jeg tillater meg det siden. Snart blomstrer syrinene!

Tok ingen bilder av bøker i april, så her får
dere i stedet et bilde av noe bøker lages av. 

PROSA

1. ERORBREREN av Jan Kjærstad
2. MY ÁNTONIA av Willa Cather 
3. FORTELLINGEN OM VIGA-LJOT OG VIGDIS av Sigrid Undset
4. SANKT HALVARDS LIV, DØD OG JÆRTEGN av Sigrid Undset

5. RIKKA GAN av Ragnhild Jølsen

SAKPROSA

6. MENNESKENES HJERTER av Tordis Ørjasæter

7. THE SURRENDERED WIFE av Laura Doyle 

Butternut squash

Jordmødrene spør om du beveger deg. Ja, sier jeg, det gjør du. Når du gjør det, dytter jeg (eller pappaen din) litt på magen som er i mellom oss, sånn at du skal vite at vi er her. Så spør jordmødrene om jeg prater til deg, og jeg sier jeg har lest høyt fra en bok. Jeg leste høyt fra en roman av Toni Morrison, og jeg tenker at jeg kanskje burde lese noe annet, si deg noe annet, siden bøkene hennes ikke er av den muntreste sorten. Det er ganske fint her, skjønner du. I dag leste jeg en novelle av Lauren Groff mens jeg spiste skyr og müsli til frokost, den het 'Snake Stories' og handlet om en kvinne i Florida som var bekymret for alt. Dette kunne jeg ha lest til deg:

   When I came out of the bathroom, the birds were singing in the magnolia out the window and my husband was snoring. I put my wet head on his chest, and he woke up, and because he is a kind man, he hugged it and stroked my nape. My eyes were closed and I was almost asleep when I said, Tell me. You think there are still good people in the world? 

   Oh, yes, he said. Billions. It's just that the bad ones make so much more noise. 

Men dette stod selvsagt i sammenheng med noe annet. Kvinnen hadde to unge sønner, og hun hatet at de var så opptatt av slanger. Slanger som det er så mye av i Florida. Noen av dem ufarlige, andre ikke. Hun var lei seg fordi en som ikke brydde seg om miljøet hadde tatt over som leder i landet, hun lurte på hvordan det skulle gå med miljøet. Hun traff på en forslått kvinne som hun prøvde å hjelpe, men kvinnen nektet å ha noe med verken politiet eller helsevesen å gjøre, hun var trolig en illegal immigrant. 

Det var en god novelle, kanskje den beste i samlingen (Florida).

(Bøker er forresten noe av det beste i denne verden. Jeg gleder meg til å lese høyt for deg.)

Jeg bekymrer meg også, akkurat som kvinnen i 'Snake Stories.' Jeg er tretti år, og ikke i et eneste av mine leveår har gjennomsnittstemperaturen vært under normalen. Når du er voksen må du leve med konsekvensene av dagens mennesker. Økende tørke, flom, ekstremvær. Jeg leste et sted at et mulig scenario noen steder i verden vil være at temperaturen er så høy at folk vil dø om de beveger seg utendørs. Det skjer neppe i vår del av verden, hvilket betyr at de som bor i rammede områder vil komme hit. Hva skjer da, når det er så mange av oss, både her og der? Jeg kan ikke tenke meg at det blir noe annet enn kaotisk, at det kommer til å føre til vanskelige konflikter. Jeg leste en annen bok her en dag, romanen The End We Start From av Megan Hunter. Den handlet om en kvinne i London som nettopp hadde født et barn og som måtte flykte fordi byen ble rammet av en stor flom. I løpet av romanen tilbragte de tid i flere flyktningleire. Romanen ble beskrevet som 'climate fiction' i en panelsamtale jeg var på forrige uke, men i realiteten er jo dette virkeligheten til mange mennesker allerede. 

Enda skumlere er tanken på økologisk kollaps. Insektene dør ut i hopetall akkurat nå. Jeg kan ikke komme på noe skumlere. Jeg bekymrer meg kanskje mer for det, og konsekvensene det vil ha for både deg og de andre på din alder, enn for hvordan hundene kommer til å motta deg (selv om jeg bekymrer meg for det også). Den ene bekymringen er langsiktig, den andre kortsiktig. I løpet av noen år kommer du til å bli så stor at hundene ikke er potensielle trusler lenger. (De er snille, men man vet aldri med dyr.)

Vet du at jeg har tatt deg med på demonstrasjoner? Har du hørt slagordene som blir ropt, klappingen, jubelen når en taler har sagt noe fornuftig? Vi vil at de som har makt skal gjøre mer for å hindre at de menneskeskapte klimaendringene blir verre enn de allerede er. Kanskje vokser du opp og synes at vi er litt irriterende, som bryr oss så mye om miljøet, kanskje kommer du til å ønske at du hadde litt mer normale foreldre som tar med barna sine på tur til andre kontinenter i feriene? Kanskje kommer du til å få greie på at foreldrene dine tok fly både til California og til Hong Kong før du ble til, og så kommer du til å tenke at det er urettferdig, du vil også ut og se verden, eller kanskje du vil tenke at vi er noen hyklere. Eller så tenker du at gjort er gjort og at det ikke er enkeltmenneskes ansvar. 

Akkurat nå vet jeg nesten ingenting om deg, og du vet ingenting om oss. Ingenting om den verden du kommer inn i, eller kanskje vet du litt, i underbevisstheten? Du har kanskje hørt hundene bjeffe, og at pappaen din og jeg i blant krangler, men om hva? For det meste kjedelige ting som handler om skittentøy, oppvask og hvem som skal ut med hundene. Andre ting krangler vi nesten aldri om. Mest snakker vi sammen, det hører du, eller vi snakker ikke sammen, vi bare går og går. Kanskje du sover når jeg går, til vuggingen fra stegene. Her en dag gikk vi langs elven Cam med hundene, til Grantchester hvor vi spiste lunsj og leste ute. Det var så fint vær. Deretter gikk vi tilbake, men da blåste det litt. Vi ble kalde og tok oss et varmt bad da vi kom hjem. Pappaen din lurte på hvordan man vasker babyer dersom man ikke har badekar. Hjemme i Norge har vi nemlig ikke badekar. Jeg sa at vi kunne kjøpe en badebalje. 

Det er så mange ting å tenke på før du kommer. Jeg tenker ikke bare på de tingene som bekymrer meg, jeg tenker også på alt som er gøy. Jeg skal skaffe meg en liten vogn til å ha bakpå sykkelen, der kan du sitte, så kan vi sykle for å se på geiter og hester. Det er veldig moro med geiter, særlig geitekillinger! Jeg skal ta deg med til svømmehallen sånn at vi kan bade, og senere kan vi også bade i havet. Å bade i havet er nemlig noe av det beste i verden. (Det er ikke sikkert du kommer til å synes det, men kanskje?) Vi kan dra og se oss rundt selv om vi ikke skal fly så mye, det går tog over hele Europa. Det er ganske hyggelig å sitte i en kupé. Vi kan lese, snakke, spille et spill, eller bare se ut. Vi kan også dra ut i skogen og tenne bål og høre på uglene. Det finnes så mange forskjellige ugler, og de høres helt forskjellige ut - alle har sine ul. 

I graviditetsappen står det at du kan smake, og at du derfor kommer til å vende deg til det jeg spiser. Det er ikke sikkert at det er sant, men det skader jo ikke å spise sunt. Jeg tenker alltid på deg når jeg avgjør hva jeg skal spise. I dag lagde jeg wok med ris til middag. Før pappaen din dro til Canada, handlet vi masse frukt og grønt i en gårdsbutikk som befinner seg ikke langt fra der vi bor, bare et steinkast unna jordmødrene. Vi handlet paprika, neper, brokkoli, tomater, fiken, avokadoer, spirer, epler, en artisjokk. Jeg har aldri tilberedt en artisjokk før, men det finner jeg ut av. Kanskje blir du ikke noe særlig til en kjøtteter, siden jeg nesten ikke spiser kjøtt.

Graviditetsappen sier også at du er like stor som en butternut squash nå. Et flaskegresskar. Du kan også se nå, det står at du reagerer på lys. Det står at du er blitt gammel nok til å ha en sjanse til å overleve i verden dersom du mot all formodning skulle bli født nå, men jeg håper du venter med det. 

3 bøker om California

Denne uka leste jeg tre bøker om California: Pure Hollywood av Christine Schutt, Permission av Saskia Vogel og Slow Days, Fast Company av Eve Babitz.

Bøker om California har en tendens til å være rosa.

Pure Hollywood er en novellesamling. Riktignok var ikke alle novellene satt til California, men det er i hvert fall tittelnovellen, som jeg også likte best, ved siden av novellen 'The Hedges.' Førstnevnte inneholdt slikt som historier om LA ofte inneholder: unge, vakre mennesker, rike mennesker i filmbransjen, en del rusmidler, store hus, at folk kjører bil. Denne handlet om noen-og-tjue år gamle Mimi, enke etter en eldre komiker, og broren hennes, og moren deres som døde for lenge siden. En ulykkelig mor og en far som er borte, som av en eller annen grunn også er en gjenganger i historier om LA. Dette var nemlig også utgangspunktet i romanen Permission.

'If Joan Didion had written about the BDSM community in LA it may have felt a bit like Permission,' står det på omslaget til romanen at Literary Hub har beskrevet den som. Eh, nei. Jeg syntes heller den minnet om en døll, voksen BDSM-versjon av Francesca Lia Blocks Echo (som forøvrig er en bok jeg elsker, så det er egentlig altfor snilt av meg å si det.) Derimot kunne Slow Days, Fast Company kanskje minne litt om Joan Didion: beskrivelsene av menneskene de treffer og omgås, de treffende beskrivelsene av California og det mundane. Dog er en stor forskjell at Babitz er mye mer entusiastisk i sin beskrivelse av LA og omegn. Hun elsker Los Angeles (og til dels områdene rundt, som f.eks. Bakersfield og gården hun besøker der, hvor de dyrker druer, et sted hun vier et helt kapittel om). Didion elsker California på et vis, stedet beskrives som hjemme. Hennes South and West ender jo slik: Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places, men hun er nok likevel mer kritisk til sitt hjemsted enn det Babitz er. Babitz skriver rett ut at hun elsker Los Angeles, og hun er lei av alle som omtaler byen hennes som "this town", som alltid gjøres i negative vendinger: This actress "works." She's one of the one percent in "this town" in the Screen Actors Guild who can support themselves. The other ninety-nine percent presumably live half-lives of expectation. Because she has always worked, she never refers to Hollywood as "this town." "This town" is a phrase to be spoken in tones of bitterness as proof of corruption (e.g. "The only way to get anywhere in 'this town' is to sell your ass"). The minute I hear those words spoken earnestly, I grow uneasy and bored. 

Hos både Babitz og Didion dukker kjente mennesker opp i fortellingene, uten at det gjøres et stort nummer ut av det hos noen av dem. Om noe er det kanskje enda mindre av et nummer hos Babitz (som selv hadde et forhold med bl.a. Jim Morrison), selv om det er om andre hun skriver. Hun skriver om sitt eget miljø i Los Angeles, som inneholder mye av det samme som tidligere nevnte novelle 'Pure Hollywood'. Det kunne blitt navlebeskuende, men Slow Days, Fast Company er langt i fra det. Boka (som består av flere løst sammensatte stykker fra ulike steder i Sør-California) er interessant fordi Babitz er en god (og sympatisk) observatør, det handler mer om de andre enn henne selv. (Eller så handler det også om henne, men ikke uten de andre, og slettes ikke gjennom de andre på den måten at de andre bare er midler - nei, de er også der for seg selv.) Jeg liker Slow Days, Fast Company svært godt, og synes det er rart at jeg ikke har lest Babitz før, sucker som jeg er for kalifornisk litteratur/fiksjon (eller California generelt). Babitz' språk er stilsikkert, jeg kunne formelig kjenne det sterke solskinnet og skimte den fascinerende galskapen i LA.

(Tilfeldighetene skal også ha det til at jeg tok med meg min pocketversjon av Slow Days, Fast Company i bomullsnettet mitt denne uka. Flaks for freden mellom mannen i mitt liv og meg da han brukte en evighet på å bestille noe i baren (i tillegg til å gå ut for å røyke). Dette leste jeg nemlig litt senere hos Babitz, og det er helt sant: There are a lot of people who don't grow limp with hatred when they're kept waiting. I know a whole bunch of people who don't consider the concept of fifteen minutes time at all. So if they say they'll meet you at 11:00 and they show up at 11:25, they apologize (if they remember) for being ten minutes late--the other fifteen minutes never existed and there is some sort of common understanding among most people that those fifteen minutes are a grace period. Since I've started carrying a book everywhere, even to something like the Academy Awards, I've had a much easier time of it, and the bitterness that shortens your life has been headed off at the pass by the wonderful Paperback. Light, fitting easily into most purses, the humble paperback has saved a lot of relationships for me that would have ended in bloodshed.)

Så, hvis 'Pure Hollywood' inneholdt mye av det samme som Slow Days, Fast Company, hvorfor likte jeg ikke den? Novellesamlingen hadde sine overraskelsesmomenter, både i språk og handling, og det hendte flere ganger at jeg ble perpleks ('hjelp, dette hadde jeg ikke ventet meg!'), men samtidig var det litt for mange klisjeer, og dermed ble ikke Pure Hollywood til noe annet enn en helt ok novellesamling, og hva skal man egentlig med helt ok novellesamlinger? Nei, jeg leser neppe verken Schutt eller Vogel igjen. Babitz derimot, må jeg lese mer av!

THE HOUR OF LAND av Terry Tempest Williams

For et par dager siden leste jeg ut essaysamlingen The Hour of Land av Terry Tempest Williams. Essaysamling skriver jeg i mangelen av et bedre ord; i kapitlene beveger Tempest Williams seg fra et sted til et annet, ikke uten at kapitlene er forbundet med hverandre. Hvert kapittel/essay handler om et sted i USA; en nasjonalpark, et nasjonalmonument eller lignende. Bokas undertittel sier selv at det er en ”personal topography of America’s national parks”, men noen bok om et ensomt enkeltmenneskes forhold til villmarken er det (heldigvis) ikke.
     Helt tilfeldig var det jeg kjøpte med meg The Hour of Land i en bokhandel i San Francisco. Da hadde kjæresten min og jeg kjørt ned og opp California i en ukes tid. San Francisco var endestoppet, og dagen før vi nådde byen, kjørte vi gjennom Los Padres National Forest, etterfulgt av utsiden på den andre siden av parken: et goldt, sandete landskap fullt av oljerigger og oljepumper. 
     Olje handler det nettopp mye om i The Hour of Land. I kapittelet om Theodore Roosevelt National Park i Nord-Dakota, har Tempest Williams tatt med seg sin gamle far, en tidligere oljearbeider. Han har alltid ønsket å dra dit. I parken kjører de rundt med parkens inspektør som guide. Hun forteller Tempest Williams og faren om hvordan oppstykket land leies ut og hvor vanskelig det er å kjempe mot alle utbyggerne som bare er opptatt av lettjente penger. Har man klart å forhindre en oljebrønn, er det snart noen andre som prøver seg et annet sted i parken. Den forhenværende oljearbeideren kommenterer at datteren ikke kan få i både pose og sekk: hun kan ikke si at hun er i mot krigen i Irak samtidig som hun ikke ønsker oljeutvinning hjemme, hvor så parkens inspektør sier at det ikke er oljeutvinningen i seg selv som er problemet, men at det ikke finnes noen overordnet plan for utbygging. Det er som i ville vesten, ingen regler å forholde seg til, alle graver hvor de vil, og dette er et stort problem i naturvern: en liten utbygging kan virke som en bagatell, men når alle skal bygge ut litt, blir det ganske mange naturinngrep til slutt. 
     Senere besøker de den gamle hytta til Theodore Roosevelt, hytta han bygde etter at han stakk av fra politikken i øst da kona hans døde under en fødsel. I årevis bodde han i ødemarken før han dro østover igjen, tilbake til det han hadde forlatt, hvor han siden ble USAs tjuesjette president. 
     For her er det ikke bare naturhistorie å finne; Tempest Williams skriver også om amerikansk historie og kultur, og det gjør Hour of the Land interessant. Man kan jo også spørre seg - er det mulig å skrive om nasjonalparkene i USA uten å også skrive om menneskene? Nja. 
     Med et kritisk blikk beskriver Tempest Williams rekonstruksjonen av borgerkrigen i Gettysburg National Military Park i Pennsylvania. For å være guide her, må man vite alt om borgerkrigen, men Tempest Williams og ektemannen legger merke til at de stadig kommer med unnskyldninger i Sørstatenes favør, som om de hadde edlere grunner til å være i krig enn at de ikke ville avslutte slavehandelen. Her grenser det til å bli tragikomisk. Under en guidet tur på hesteryggen, blir ektemannen så irritert på apologeten av en guide at han rir avgårde. 
     I et annet kapittel om Sørstatene er det Deep Horizon-ulykken i Mexicogolfen i 2010 som står i fokus. Her setter Tempest Williams seg i fore å dokumentere ettervirkningene av oljesølet som tradisjonell media ikke rapporterte om. Dette gjør hun ved å snakke med innbyggere i Florida, Louisiana og Mississippi, og det er trist lesning. Cajuneren Margaret Curole forteller: ”Here’s the truth,” Margaret says, now emotional. ”Where are the animals? There is no ‘too-da-loos,’ the little one-armed fiddler crabs. Ya don’t hear birds. From Amelia to Alabama, Kevin never saw a fish jump, never heard a bird sing. This is their nestin’ season. Those babies, they’re not goin’ nowhere. We had a very small pod of sperm whales in the Gulf, nobody’s seen ‘em. Guys on the water say they died in the spill and their bodies were hacked up and taken away. BP and our government don’t want nobody to see the bodies of dead sea mammals. Dolphins are chocking on the surface. Fish are swimming in circles gasping. It’s ugly, I’m telling you. And nobody’s talking about it. You’re not hearing nothin’ about it. As far as the media is reportin’, everythin’s being cleaned up and it’s not a problem. But you know what, unless I know where my fish is coming from, I’m eatin’ nothing from here.”
     Det de andre har å meddele, er heller ikke noe særlig hyggelig. 

 To bear witness is not a passive act. This is what I saw. These are the stories that were told to me, skriver Tempest Williams før hun går i gang med å fortelle om møtene langs Gulfkysten, men utsagnet kan sies å beskrive også andre møter og andre steder i boka. Tempest Williams treffer mange ulike mennesker: miljøvernere, urbefolkning, biologer, politikere og kunstnere. En av kunstnerne hun treffer, er den kinesiske kunstneren Ai Weiwei som etter et fengselsopphold i Kina ble tilbudt å lage en utstilling i fengselsruinene på Alcatraz utenfor San Francisco. Tempest Williams skriver om kunstutstillingen på en slik måte at jeg skulle ønske jeg hadde hatt sjansen til å se den selv, men i det minste fikk jeg gleden av å lese om den gjennom Tempest Williams' ord.
     Tempest Williams skriver selv om viktigheten av ord. I et av de siste kapitlene forteller hun om alle ordene som er blitt tatt ut av den nye versjonen av The Oxford Junior Dictionary. I et avsnitt lister hun opp ordene, navn på planter og dyr og andre ting man finner i naturen. Her er et utvalg: bluebell, buttercup, heron, herring, magpie, mistletoe, panther, poppy, starling, sycamore, walnut, weasel. Etterpå lister hun opp nye ord som er tatt inn i ordboka, for det meste ord på ting vi mennesker har skapt, ting som bare tilhører menneskene: [...] broadband, bullet point [...] compulsory, conflict [...] database, debate, EU [...] export, vandalism, voicemail. Så skriver hun: If we can remove words from a dictionary that are so alive with meaning, and withhold them from our children, removing what is alive in the world becomes easy. Det minner meg om et av forslagene Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig kom opp med i boka Hva skal vi svare våre barn?: Hva med å ikke fortelle den oppvoksende generasjonen om det biologiske mangfoldet i det hele tatt? For dersom man ikke vet hva som er å miste, eller hva som nylig er blitt borte, kan man heller ikke føle tap. Ved å ikke fortelle barna om den økologiske krisen, kan de heller ikke rammes av økologisk sorg. En slags ekstrem versjon av det man ikke vet, har man ikke vondt av.  

Spør du meg skal man alltid fortelle sannheten med en gang. Sannheten kommer alltid for en dag. Verre blir det når den som blir løyet for, forstår at hen er blitt løyet for. Og det bringer oss til olja igjen: Tempest Williams skriver ikke bare om olja i forbindelse med oljesøl og arealtap, hun kommer også inn på de menneskeskapte klimaendringene. Sterkest blir det når hun skriver om Glacier National Park i Montana. I 1850 hadde parken 150 isbreer, sammenlignet med bare 25 i dag. 
     Det er unektelig trist å lese The Hour of Land, samtidig som det er fint. Som Terry Tempest Williams beskriver det: The world is not a safe place. Perhaps it has never been, but it is stilla beautiful place.

Philip Roth og Amerika

I mars, april i år var kjæresten min og jeg på en roadtrip i California. På veien stoppet vi ved naturreservater, strender, airbnb-er og moteller. Et sted i ingensteds, nå kan jeg ikke lenger huske navnet, overnattet vi på et motell. Det var et typisk, amerikansk motell hvor man kjører bilen rett til døra, hadde det ikke vært for at vi fikk et rom i andre etasje. Vanligvis spiste vi frokost sammen, kjæresten min og jeg, men denne morgenen gikk jeg ned til resepsjonen før ham. Jeg hadde med lesebrettet, drakk kaffe fra plastkrus og spiste toast med smør og jelly, frokosten kunne sånn sett vært bedre, men det jeg leste kunne ikke det. Det jeg leste var de siste sidene av Philip Roths The Plot Against America. Om den unge Philip og den jødiske familien hans som drar på ferie til Washington D.C. fordi faren vil vise sønnene sine hvor fantastisk landet deres er, om den heroiske flyveren Charles Lindbergh som blir president i USA og som mener det beste for amerikanerne er å ikke blande seg inn i hva som skjer i Europa og la Hitler styre som han vil, om den tidligere nabogutten som er blitt forflyttet fra New Jersey til Kentucky sammen med sin mor fordi de er jøder som må integreres med resten av befolkningen, og som den unge Philip nekter å trøste når de er på telefonen med hverandre og det er opptøyer i Kentucky og moren til den tidligere nabogutten ikke er kommet hjem.

Da kjæresten min omsider kom ned til resepsjonen, hadde jeg lest romanen og var i gang med å lese om de historiske faktaene som fulgte etter, om den virkelige personen Charles Lindbergh, at barnet til han og kona faktisk ble kidnappet (i romanen er barnet borte fordi det vokser opp i Tyskland og oppdras som Hitlerjugend), at Franklin D. Roosevelt skal ha sagt at Lindbergh var en nazist, og en rekke andre historiske hendelser som romanen tok for seg, og jo mer jeg leste, jo mindre ble avstanden mellom fakta og fiksjon, slik at det jeg allerede hadde følt gjennom lesningen av romanen, et ubehag, ble løftet til et enda høyere nivå, til et enda sterkere ubehag, etter at jeg hadde avsluttet selve historien, den om unge Philip, men som fortsatte i det jeg leste om de historiske skikkelsene (som jo kan sies å være en del av romanen, det tok ikke slutt da jeg trodde det tok slutt), og til sist: en hel tale av Charles Lindbergh, en tale han holdt i virkeligheten, mens andre verdenskrig var godt i gang, og som det (etter å ha lest den i Roths roman) var mulig å høre klipp av, husker jeg rett, men som jeg ikke fikk gjort, siden kjæresten min kom for å spise frokost og vi kom i snakk med en annen av de boende på motellet, noen som hadde kjørt ned fra Seattle for å besøke datteren og barnebarna i California, etterfulgt av at vi selv måtte skyndte oss ut på veien igjen, siden vi skulle rekke å nå San Francisco til et visst tidspunkt.

Lydklippet fikk jeg aldri hørt på, men det gjør ikke noe. Romanen står, og vel så det. I The Plot Against America, før Charles Lindbergh blir valgt som president, tror folk at han aldri kommer til å bli valgt. Folk er overbeviste om at landsmenn og landskvinner ikke vil stemme på ham. Han er altfor kontroversiell. Likevel blir han valgt. Romanen ble utgitt i 2004, mer enn ti år før Trump ble valgt som president. Kanskje kunne man gjenkjenne andre presidentskap i romanen, dersom man leste romanen tidligere, ikke vet jeg, jeg leste den ikke før nylig, og da var det umulig å ikke tenke på nåtidens USA.

I morges våknet jeg til at kjæresten min ikke lå i senga, en dag med eksamen, og at Philip Roth er død. Uten å ha fått nobelprisen. Selv er det mye av Roth jeg ikke har lest. Foruten The Plot Against America, bare American Pastoral. Jeg har mye til gode, men det har allerede vært klart lenge at American Pastoral, som er bedre enn til og med The Plot Against America, står i sjela og hylla mi som en av de største romanene. Hvis jeg skulle ha skrevet en liste over de fem beste bøkene jeg har lest, ville American Pastoral uten tvil ha havnet på lista. Philip Roth er en av de virkelig store. Det er bare å si: tusen, tusen takk for litteraturen.

Bøker i april - sør og vest

PROSA

1. THE YEAR OF MAGICAL THINKING av Joan Didion
2. SOUTH AND WEST av Joan Didion
3. THE PLOT AGAINST AMERICA av Philip Roth

4. WINTER av Ali Smith 

5. GRATIS OG UFORPLIKTANDE VERDIVURDERING av Marit Eikemo
6. HUNDEN av Kerstin Ekman

POESI

7. MEADOWLANDS av Louise Glück 

POETIKK
8. KVA HENDER I ROMANEN? av Ingrid Z. Aanestad

ESSAYS

9. Å TALE OG Å TIE av Vigdis Hjorth

På en kafé i Mission District, San Franscisco. Skrivebok og bok. 

Måneden begynte i California og avsluttes i Gøteborg, hvor jeg nå altså befinner meg. Helt siden jeg flyttet til Ås, for snart fire år siden, har jeg tenkt at jeg skulle ta toget dit, det er jo ikke så langt unna. Nå nærmer det seg nesten slutten for livet på Ås (kanskje), jeg skal bo et halvt år i Longyearbyen, deretter et halvt år i Cambridge, og etter det er det ikke sikkert at det er noe som holder oss i Ås. 

Midt i eksamenstiden har jeg altså dratt til Gøteborg for å være litt alene og for å skrive litt. Jeg sitter på Stadsbiblioteket, det er fint bibliotek, veldig brukervennlig, masse folk. Jeg skriver litt, drikker litt kaffe, leser litt i The Rules Do Not Apply av Ariel Levy. Jeg har ikke kommet så langt i den, men langt nok til å ha lest dette: "I started keeping a diary in the third grade and, in solidarity with Anne Frank, I named it and perosnified it and made it my confidante. "The point that prompted me to keep a diary in the first place: I don't have a friend," Frank told Kitty, her journal. Writing is communicating with an unknown intimate who is always available, the way the faithful can turn to God. My lined notebooks were the only place I could say as much as I wanted, whenever I wanted. To this day I feel comforted and relieved of loneliness, no matter how foreign my surroundings, if I have a pad and a pen."

The Rules Do Not Apply handler om å miste, det gjorde også The Year of Magical Thinking av Joan Didion, som jeg leste denne måneden. Jeg leste den i løpet av en dag i San Francisco; på banen til Berkeley, stående i kø til kabeltrikken, på kafé, i parken. På banen gråt jeg nesten. Da jeg var ferdig med boka gikk jeg for å spise middag med kjæresten min, hummerravioli og rødvin. Dagen etter dro vi hjem. 

Jeg leste mye bra i april, ingenting å klage på. Eller, det er ikke helt sant, foruten Ariel Levy leser jeg også The Birdwoman's Palate av Laksmi Pamuntjak. Den er fryktelig dårlig, men jeg fortsetter likevel å lese i den, personene i boka reiser rundt i Indonesia og spiser mat, det er vel nettopp i det jeg finner noe interessant, som får meg til å lese videre. 

Jeg leste Kva hender i romanen? på vei hit. Aanestad skriver: "Det er sant at eg skriver fordi eg elskar livet." (Tror jeg, i hvert fall noe lignende, jeg har ikke boka med meg på biblioteket.) 

Salinas

Vi ankom San Francisco på ettermiddagen og satte oss på en shuttlebuss til Salinas. Vi ble sluppet av på en parkeringsplass utenfor en bensinstasjon. Jeg hadde overhørt en passasjer inne på shuttlebussen spørre sjåføren når ankomsten til stoppestedet var, for hun ville gjerne ringe til datteren sin og be om å bli hentet der, for det var virkelig ikke et sted man ville bli værende på. Jeg tolket det som at noe kriminelt lett kunne skje dersom man befant seg der, og spesielt dersom det ble mørkt, og enda mer spesielt dersom man var turist, som oss, og så forvirrede ut. 

Da vi ble satt av hadde solnedgangen begynt, det lå et lilla skjær på himmelen, langs horisonten, jeg ble stående og beundre det lilla mot det grønne, trærne, mens kjæresten min gikk inn på bensinstasjonen for å bestille en taxi til Airbnb-verten vår. Det var for langt til å gå, og ikke lurt, vi hadde hver vår trillekoffert å drasse med, han også en sekk, jeg en skulderveske. Det luktet så godt, mediterranean. California har samme klima som i middelhavslandene. De inkluderer blant annet Spania, Italia, Slovenia, Albania, Hellas, Kypros, Libanon, Israel, Syria. Egypt, Libya, Tunisia, Algerie og Marokko. Jeg fortalte det til kjæresten min, vet du at California har samme klima som deler av Midtøsten? Han var overrasket, forestilte seg at det var mye varmere der enn her.

Mens vi ventet på taxien ble det kaldere, kulden kom med mørket. Det var noe helt annet enn på flyplassen da vi ventet på shuttlebussen. I Norge hadde det ennå vært snø da vi dro, enda det var i slutten av mars. Det hadde vært en lang vinter. Da vi kom hjem lå det enda snøflekker på bakken, noen av dem ganske store. På deler av det bare lå mengder av grus. På plattformen på Oslo S måkte jeg med meg store mengder grus med trillekofferten. Det var godt å komme til solen i California, selv om det ble kaldere om kvelden. Hos Airbnb-verten vår i Salinas satte vi oss i boblebadet i hagen. Stjernehimmelen var fremme. Vi la oss tidlig, trøtte etter en lang reise. Dagen etter fortalte Airbnb-verten vår, Rebecca, at Salinas blir kalt The Salad Bowl of the World. Vi kjørte forbi jorder med dyrket mark. Salinas blir ikke større, for på jordene skal det ikke bygges hus. Jorden er så rik at den skal brukes til dyrkning, sånn er det i Salinas. Det dyrkes flere avlinger i løpet av året. Vi passerer vannspredere mens Rebecca forteller om automatiseringen av landbruket, nå jobber det knapt med mennesker i landbruket, eierne kjøper dyre maskiner som gjør hele jobben med å så og høste, men senere i løpet av vår reise gjennom California ser jeg et skilt hvor det står at over jobbene til over én million kaliforniere er tilknyttet landbruket. Kanskje er ikke det så mange i forhold til de nesten førti millioner kaliforniere som finnes.

Salinas er også hjembyen til John Steinbeck. Rebecca forteller oss at Steinbeck begynte på The Grapes of Wrath, som han forlot og ikke fant igjen. Han måtte dermed skrive romanen på nytt. Da det første manuset senere ble funnet, viste det seg å være helt likt den ferdige romanen, med unntak av elleve ord. Selv har jeg bare lest et av kapitlene, jeg husker ikke så mye av det, jeg vet bare at romanen handler om menneskene som flyktet fra The Dust Bowl i 1930-årene, støvet som feide over Amerika og fordrev folk fra gårdene sine. Jeg spør kjæresten min om han har lest den. Det har han. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har lest den, jeg leste utdraget fordi det var på pensum da jeg tok et emne i amerikansk kultur og historie. Det er rart, med tanke på at jeg ofte leste hele boka dersom vi hadde utdrag på pensum, jeg leste tross alt hele Dantes guddommelige komedie, og hvorfor gjorde jeg det og ikke det andre? Amerika interesserer meg jo mye mer enn det gamle Europa, det middelalderske og tyngende, bibelske skikkelser og synder, engler og demoner.

En frekk anmelder mente at jeg burde ha sitert Bibelen i romanen min. Han savnet et sitat om gresset, et spesifikt et som han selv siterte. I en bedrevitende tone antydet han at jeg, forfatteren, burde være mer belest på andre ting enn den litteraturen jeg faktisk har lest og verdsetter. Til det siterer jeg Vigdis Hjorth fra hennes (kommende) essaysamling Å tale og å tie: Det er ikke en lesers eller kritikers sak av moralske eller oppbyggelige grunner å etterlyse perspektiver eller synspunkter i en roman som forfatteren har valgt å holde utenfor. I en skjønnlitterær tekst kan tekstens jeg sitte ved bredden av en elv uten å være forpliktet til å beskrive hva som skjer på den andre siden av den. Etter at jeg selv ble forfatter, har jeg lagt merke til hvor ofte kritikere synder på dette; ja, visst skal man kritiseres, men det er det man har skrevet som skal kritiseres.

Det finnes ingen bibel i vårt hjem, jeg har eid en én gang - da Jobs bok var på pensum. Etterpå gav jeg den bort, like raskt som jeg hadde kjøpt den i en brukthandel for ti kroner. Derimot har jeg en slitt Leaves of Grass liggende, den er full av pennestreker, eselører og kaffe. Himmelen er så stor hos Whitman, landskapet så åpent, menneske er fritt og kan få til alt, livet er noe stort og vakkert, tenk at vi er her, sammen med dyra, hestene og ørnene, og gresset og jorden, tenk at det vokser. Så utrolig fantastisk det er.