SOMMERHUS, SENERE av Judith Hermann

Av de ni novellene i Sommerhus, senere er det to jeg klart liker best: "Sonja" og  tittelnovellen. Etterpå ser jeg at de ligner på hverandre, de to ligner mer på hverandre enn på noen av de andre novellene, selv om noen av de andre novellene også ligner på hverandre. Hvorfor ligner de? Begge to handler om mennesker som treffer noen og har krav til dem, altfor høye krav, fordi de er ubegrunnede, bygd opp rundt luft. Karakterene bygger luftslott. I "Sonja" har jeg-personen som bor i Berlin et avstandsforhold til Verona som bor i Hamburg. Det virker som jeg-personen er den mest forelskede, han skriver brev til henne, men får aldri svar. Av og til ringer hun for å fortelle ting, småting; noe hun har gjort i det siste kanskje, får jeg inntrykk av, ikke noe viktig noe, bare ting fra hverdagen, om venninnene og slikt. En gang han tar toget fra Hamburg hjem til Berlin etter å ha besøkt Verona treffer han Sonja på toget. Mens han venter på Verona, tenker på Verona, begynner å tenke på at han mener alvor, Verona er kvinnen han skal ha, treffer han Sonja. De gjør ting sammen, men ligger aldri med hverandre; hun er ikke vakker, nesten ikke en gang kvinne, virker for ham mer som et barn, han ser på fryden hennes over en orgelkonsert av Bach, fryden over tyrkisk kaffe etter maten og T-baneturer i sektiden om morgenen. Jeg forstår ikke hva han vil med henne, han vil jo klart ikke ha henne, det er Verona han vil ha, men likevel bruker han tid på Sonja, er mystisk tiltrukket av henne likevel. Sånn går det, Verona kommer på besøk, han glemmer Sonja, hun forsvinner ut av livet hans før hun kommer tilbake igjen når Verona drar, sånn går det fram og tilbake. Og ikke tro at jeg skjønner mer av hva Sonja vil, selv om det kommer hint om det underveis og jeg tror jeg vet hva som kommer til å skje. Nå, tenker jeg. Det kommer til å skje - før alt faller sammen, det skjer ikke likevel, men uten noen form for dramatikk. Bare... så skjedde det ikke likevel. Et slags antiklimaks.

Den andre novellen jeg, "Sommerhus, senere" er også bygd opp slik. En jeg-person treffer noen, tilfeldig, tenker jeg, men kommer så på: Treffer vi ikke veldig mange i livene våre tilfeldig? Er det ikke tilfeldig hvem vi blir venner med, gode venner med, hvem som kommer til å følge med oss videre i livet? Eller planlegger vi det? Tenker vi, hun der, hun der skal bli min venn. Noen av karakterene i Sommerhus, senere ser ut til å tenke det, men hva kan man forvente ut av slikt? Man har ikke kontrollen over andre mennesker. Hvorfor skuffelsen når det likevel ikke går som man vil, hadde man ikke det i bakhodet hele tiden, muligheten for at planene ikke kom til å gå? De reagerer på dette på ulike måter, karakterene i Sommerhus, senere; hvordan noen av dem reagerer får vi ikke en gang vite, de bare forsvinner ut av fortellingene. Vi kan bare lure på det, kanskje vil menneskene møtes igjen, men det er utenfor det vi leser.

Når jeg nå har nevnt to noveller, er det ikke for å sette de andre i skyggen. Det var flere noveller som satte seg. Etter å ha lest samlingen ferdig kan jeg kaste et blikk over innholdsfortegnelsen og skille mellom alle novellene, jeg husker hva hver og en av dem handlet om. Og det skal sies at jeg har lest mange novellesamlinger hvor jeg ikke klarer det. Å, hva var nå den om, jeg husker ikke. F.eks. er både "Røde koraller" og "Slutten på noe" verdt å lese. "Røde koraller" åpner hele samlingen, og når jeg leser den tror jeg at det er en roman jeg holder på å lese; når jeg har lest novellen ferdig forventer jeg at fortellingen skal fortsette i neste kapittel, men det gjør det ikke. Det er slutt. Jeg blir litt skuffet, men synes også den slutter bra der den slutter. Heldigvis kommer det flere noveller.

Generelt er stemningen i novellene nihilistisk, det er som om ikke så mye betyr noe. Jeg assosierer litt til Camus, denne likegyldigheten over tilværelsen, noe som gir meg en slags uggen følelse, men ikke som absolutt, og ikke hele tiden gjennom romanen, mer som om den ugne følelsen er i bakhodet hele tiden og blir mer framtredende på enkelte steder, fra novelle til novelle. Det er noe som ikke er helt som det skal være. Følelsen av maktesløshet kommer også, det er ikke lykkelige liv det fortelles om, men det aksepteres at livene ikke kan være det heller, de er som det er. Det er som om følelseslivet til karakterene befinner seg i en post-apokalyptisk tilstand, uten at vi vet hva som skjedde før. Det har skjedd noe og det er ikke noe å gjøre med det, nå må vi bare leve livene våre videre, melankolien i det.

Oss i mellom

Hører på Lana Del Rey fordi jeg er på youtube og hører egentlig på noe annet, men youtube sier: her er noe du kan høre på og jeg hører for det er lenge siden, kanskje er jeg ikke lei lenger, og så hører jeg og tenker på den dagen jeg hørte Lana Del Rey første gang, det er snart to år siden, jeg skulle lese pensum, husker ikke hva, kanskje noe om episk teater eller absurd drama og så ble jeg bare sittende og se på videoen til Born to Die på repeat repeat repeat til kjæresten min kom hjem og jeg skrudde av musikken og lot som jeg gjorde noe viktig, at jeg hadde brukt dagen på noe skikkelig nyttig, ikke sittet ved pc-en i kroken mellom bokhylla og veggen og hørt på musikk, og så bare den ene sangen da. Og så lagde vi sikkert middag, noe med grønnsaker, kanskje wok, noe billig noe, alltid gulrøtter og løk, som vi spiste i stua fordi det bodde en kanin i spisestua (ikke vår kanin, men huseieren sin) og så midt under middagen når han sier han at han vil høre på noe fint noe sier jeg JA JEG VET HVA! denne her, Lana Del Rey og jeg tenker plis la han like den, han mååå like den, men han synes den er kjedelig og har hørt sånt tusen ganger før og jeg sier ja, men se på videoen, er ikke det verdens fineste musikkvideo, close i hvertfall, men han er ikke begeistret og jeg blir skuffet, for man blir av og til skuffet når man er begeistret og glad for noe og andre ikke blir like glade eller begeistrede, det er kanskje fordi det kan føles ensomt, men det er ikke alltid sånn, kanskje bare når man forventer noe man egentlig ikke bør forvente, det er ikke alltid man gjør det, og andre ganger kan man være glad for seg selv, det er helt mulig, men egentlig er man ikke glad for seg selv, jeg er sjeldent glad for meg selv, jeg tror kanskje jeg går rundt og er glad for meg selv, men jeg sier hei og smiler til alle på min vei, bussjåføren, folk på gata, det er ikke noe jeg alltid gjør, bare når jeg er glad, og da er jeg liksom ikke bare glad for meg selv likevel; man trenger ikke nødvendigvis å dele alt, jeg har noen gang trodd det; man trenger ikke kjenne til alt, jeg har av og til trodd det også.

Så tenker jeg på det kalde tregulvet, frosten som liksom steg opp fra gulvet, ingen varmekabler, bare sprekker med trekk og tøfler og jeg hadde alltid føttene oppi sofaen og NSB-pledd rundt meg og vi så på Breaking Bad og jeg ble rystet nesten hver gang men måtte se en episode til hele tiden, og av og til gikk han ut og kjøpte sjokolade hvis jeg hadde lyst på det, mens andre ganger kjeftet han på meg fordi jeg aldri tørket av vinduene, det var alltid han som gjorde det, det er er fordi jeg ikke er huslig av meg; på rommet mitt nå er det tusen hybelkaniner og for en liten stund siden rydda jeg pulten og fant fire kaffekopper med mugg oppi, det er ikke første gang jeg opplever det, men det forbauser meg alltid at det kan vokse noe ut av kaffe for jeg tenker kaffe liksom, det er jo ikke særlig mye næring i det, bare oppkvikkenhet, ikke alltid så mye av det heller, kanskje er det da feil forhold mellom kaffe og vann, kanskje noen veldig små skjeer med kaffepulver kanskje; den gangen hadde vi espressokanne, det lager jeg ikke kaffe på lenger siden vi ikke er sammen lenger og den kanna var hans, men kan jo ønske meg det til bursdagen min kommer jeg på, en espressokanne, skal lage americanos og kanskje drikke dem fra sånne spesielle glass som jeg ikke har, servere med en gang til kanskje tilslørte bondepiker, for jeg har hele frysen full av eplemost som jeg lagde da det var høst ikke vinter og jeg så på eplene og tenkte DE MÅ BRUKES og lagde eplemost og eplechips og hadde eple i hver eneste skål med frokostblanding, men likevel ble det liggende prikker av grønne, siden brune og forråtne epler på gresset og jeg forestilte meg dyr som spiste eplene og ble fulle; så en gang en video på youtube av en hest som som hadde spist altfor mange gjæra epler og sjangla og vimset fram og tilbake med hodet, kanskje litt perpleks, oi, disse eplene var gode, men hva skjedde nå 'a; lurer på om de synes det er gøy sånn som mange mennesker (men ikke alle) synes det er gøy (men ikke alltid), eller om de tenker nam, gjæra epler, eller bare nam, epler, og så videre om de også har hjerner som produserer endorfiner når de holder en høy puls lenge, som når mennesker trener mener jeg, kanskje det er det som skjer når ihvertfall rovdyr jakter, for det er det de gjør, tenker etterpå, kanskje ikke bevisst, men en følelse av fornøydhet, tilfredshet, dette var bra gjort, nå er jeg fornøyd, for vi vet jo at dyr rangerer ting, det er noen ting som er bedre enn andre ting; f.eks. hadde jeg en hest en gang som ikke ville spise pellets, men han ville gjerne spise en kligrøtaktig greie; han ville ikke ha melasse, men ville gjerne ha epler og gulrøtter; eller katten, som gjerne vil ha makrellitomat på tube, men ikke makrellitomat på stor boks, sånn som jeg foretrekker makrellitomat, med store biter (har aldri skjønt poenget med ferdigoppkuttet makrellitomat), ikke sant, og så liker de noen mennesker bedre enn andre mennesker, for eksempel katta til bestemor (som er død nå) som bare likte bestemor og kanskje bestefar og kanskje tante, men ikke meg, jeg har et arr på hånda enda etter at den klorte meg da jeg var kanskje åtte år og bestefar og bestemor og katten (perser) var på besøk hos oss i Kristiansand og bodde på rommet til min søster og jeg, og hvor sov vi da forresten? Det husker jeg ikke, i stua, på madrasser inne hos mamma og pappa, i sovesofa i stua? Hadde vi sovesofa da, eller? Var det sommer, kanskje vi bodde i telt i hagen (det gjorde vi noen ganger) ved siden av epletreet og sjasmintreet som lukter så godt, en av mine favorittlukter, sammen med den alltid urokkelige favorittlukten av kaffe, lukten av kaffe har jeg likt siden før jeg selv begynte å drikke kaffe; jeg sa det lukter så godt med kaffe til min nye venn som ennå ikke var min bestevenn, men som holdt på å bli det, den magiske fasen i begynnelsen av det som skal bli et veldig nært vennskap og som utspiller seg blant unge mennesker med fremtiden foran; jeg sa: det lukter så godt med kaffe, men jeg liker det ikke, og hun sa: det er fordi du må lære deg å like det og du må kanskje drikke mocha først; så dro vi for å drikke mochakaffe, som var godt, men som jeg ikke drikker lenger for nå vil jeg helst ha svart kaffe, og som altså ble den første kaffen blant uendelige mange kaffekopper i mellom oss og inn i voksentiden hvor vi ikke lenger ser hverandre hver dag fordi det er mange år siden vi bodde i samme by, men holder likevel kontakten og jeg synes fortsatt hun er en av de beste menneskene i verden, gleder meg alltid til å se henne (hun liker forresten Lana Del Rey), tenker at jeg i grunnen har mange fine relasjoner og er glad for det, tenker av og til jeg er så jævla sur og usympatisk og selvgod at hvorfor gidder folk egentlig å være venner med meg, men ikke alltid, tenker bare sånn av og til, tenker forskjellige ting, andre ganger tenker jeg ikke det i det hele tatt.

Dette er min nye adresse, sier en venn til meg, i tilfelle du vil sende meg noe, noe som ikke er usannsynlig, for jeg har sendt denne vennen post mange ganger; av og til brev, av og til utrevne avisartikler, andre ganger postkort. Ja, sier jeg, jeg skal notere meg det ned til en gang jeg vil sende en overraskelse, det er ganske mange ganger jeg har villet sende en overraskelse i posten som ikke har blitt en overraskelse fordi jeg har måttet spørre om adressen (på e-post eller sms), og det ødelegger litt, selv om folk kanskje blir glade likevel, men det er ekstra fint å bare få noe man ikke forventer, ut av at noen tenker på deg selv om du ikke er der, er ikke det fint, jo. Og så noterer jeg det, det er en postboksadresse, det er ikke der vedkommende bor, så du har ikke flyttet, sier jeg, nei, sier vedkommende, vil bare ha posten dit. Åja, sier jeg, ok, noterer meg ned adressen, selv om det er typisk at jeg kommer til å miste den og ikke finne den når jeg en dag trenger den.

Sitter på St. Hanshaugen og snakker

I en hybel oppe på St. Hanshaugen forteller jeg vennene mine at hun som er moren til han jeg var sammen med strikka raggsokker til meg. Å, det er vel ikke noe, sier K. Jeg fikk moren til J til å lære engelsk. Åja?, sier jeg. Ja, hun meldte seg på engelskkurs sånn at hun kunne snakke med meg, det var ganske gøy, for hver gang jeg kom på besøk hadde hun lært inn noen nye fraser som hun skulle si til meg; 'How is your father?', 'Do you have a nice trip?' etc. Å, så søtt!, sier jeg. Ja, men nå skal vi ikke være sammen lenger, sier K. Hun har nettopp gjort det slutt med en mann som bor i Finland. På bordet ligger en sjokoladeplate fra Fazer. Hun gir ikke uttrykk for at det er så veldig trist. Men nå kan hun ikke lenger dra til Finland hyppig og kjøpe sjokoladen som hun sier hun liker så godt. Det er ikke nok til at hun hele tiden kan dra dit. Hun prøvde å søke jobb der også, men fikk ikke noe. Nå skal hun heller skrive for en norsk avis. Hun er i Oslo på gjennomreise, hun var ute i går på en fest med tidligere medstudenter, det var ikke så veldig gøy, hun drev og sammenlignet seg med de andre; hva hadde de fått til, noen hadde jobb, noen studerte til master, de fleste bodde i Oslo ennå og det var heller ikke stas, for det gjorde ikke hun lenger og hun savnet det. Jeg sier at jeg kanskje også skal flytte hit nå, det er studiene, det kommer selvsagt an på hvor jeg kommer inn og hva jeg søker på, det står mellom tre ting. Nei, flytt til Bergen, sier H. Hæ, NEI, sier jeg, jeg har jo bodd der, jeg flyttet jo nettopp derfra. Å, men jeg skal bo i Bergen en gang og da må du også bo der! Pfft, sier jeg, skjer ikke. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt så fælt, hvorfor ble det sånn, kunne det ikke blitt hyggeligere, noe bra, hva var det jeg gjorde som var galt egentlig, og som når jeg tenker meg om er dumme spørsmål, for jeg vet jo svaret på dem og har bare meg selv å takke; jeg kan selvfølgelig skylde på utvendige faktorer, ikke alt, men delvis; noen ting kunne jeg forutsett, ikke vært så naiv og kanskje redd for alternative utfall, nei, til slutt er det jo alltid en selv som har ansvaret for en selv, ingen andre. Jeg åpner en øl til. Vi tar en sigarett på verandaen, det er egentlig ikke lov, men noen gjør det likevel, jeg gjør bare det de andre gjør, tenker jeg, noen andre røyker her, da kan jeg også det. Det strider mot mine prinsipper å tenke slik, men så tenker jeg at det jo ikke er slik, hadde jeg vært alene her hadde jeg nok røyka på verandaen da og. Det var jo faktisk nettopp det jeg gjorde der jeg bodde i Bergen. Jeg gikk av og til ut på branntrappa istedet for å gå ned, ned de seks etasjene, gjennom tacolukt, pizzalukt og andre middagslukter, ofte til den dunkle lyden av musikk bak lukkede dører, kanskje et vorspiel, eller også mange stemmer på likt og latter, da en fest; jeg gikk gjennom dette og ut på gata, stod der eller gikk en runde rundt i nabolaget, gjerne i støvlene, ofte i støvlene, som jeg nå har tatt med meg til Kristiansand og bare brukt én gang siden, det var en dag det regnet noe jævlig og jeg skulle på skolen, gå, som vanlig, for det faller meg aldri inn at det går an å ta bussen, det går faktisk an å ta bussen noen ganger, Kathleen, det er det ingen stemme i hodet mitt som sier, så jeg vet ikke at det går, før etterpå. Så der gikk jeg med støvlene og regnjakke, glemte regnbukse, det burde jeg ha hatt, en semi-trailer kjører forbi, fort forbi, vanndammen langs veikanten spruter, jeg blir klissvåt, går det an, herregud, jævla faens fittesjåfør, jeg pruster og håper sjåføren får motorstopp et øde sted på Evje senere i dag, at han må stå der og fikse det mens det fortsatt pøser ned sånn som dette, what comes around goes around, tenker jeg, karma og det der, men som bare er ren ønsketenkning, for jeg tror jo ikke noe på det i det hele tatt. Jeg kommer på en gang K spurte meg om jeg skulle bli med på alternativmesse, jeg hadde vel sagt: kødder du, ble kanskje nesten litt fornærma av det. Vi kjente ikke hverandre så godt da. Ikke så godt nå heller, sier K, man vet aldri med deg. Her har jeg ikke truffet deg på et halvt år og nå stemmer du blått, synes at matematikk er gøy og har begynt å vise fram hårete armhuler. Hun åpner ikke en ny øl, hun er trøtt og holder på å bli syk, hun blir ikke med oss ut, sier hun, snart står hun i døren med et fleeceteppe under armen og mac-en under den andre. Hun skal til F og se Broen. Hvor ble det av musikken, sier H. Jeg må jo ta med meg mac-en, sier K, og ikke bare den, men også posen med usaltede nøtter som jeg har forsynt meg av jevnt og trutt, mandler, valnøtter, pecannøtter, macademianøtter. Det gjør ikke noe!, sier jeg, jeg har iPhonen, og lader i sekken, det går bra! Ikke at det hadde gjort noe uansett, vi går snart vi andre også, tar på oss skoene og jakkene og går ut, bestemmer oss for at vi må ta en matbit, det er veldig lenge siden vi har spist nå; mens vi venter på bussen planlegger vi å kjøpe mat og smågodt i en kjedekiosk, og jeg begynner å tenke på Danmark, København, å gå rundt der slik som her nå, da kunne vi ha kjøpt oss en øl i kiosken også, sammen med matbiten, og drukket den på vei til utestedet, for det er lov der, sier jeg, å, det visste jeg ikke, sier H som nylig var der og gjemte ølflaska på offentlig sted. Jeg sier at åpningstider på polet og klokkeslett for ølsalg ikke er en av hjertesakene mine, det er ikke det jeg er mest opptatt av, men at jeg, når det påvirker mitt eget liv, sånn som noen dager før da jeg måtte skyndte meg fra noe for å rekke å kjøpe noe på polet da jeg spontant fant ut at jeg skulle ha en boks med vin, tenker på at det plager meg mye, ikke bare rent praktisk, men også prinsipielt; jeg liker ikke at det er noen som bestemmer at jeg ikke kan kjøpe vin etter klokken seks. Jeg kan passe på meg selv, vel. H er uenig. Hun liker forskjellen i lover og regler når hun er ute og reiser, luksusen av at det er annerledes, at man kan gå i kiosken og kjøpe en øl på vei til utestedet man skal til. Jaja, men tenker du ikke på det prinsipielle, sier jeg, og så kommer jeg på at hun jo er for datalagringsdirektivet, hun skjønner ikke hva som er så galt med den, og forresten er jeg full, som jeg har vært hele dagen omtrent, dagsfylla, fri på en lørdag, svært sjeldent; jeg gir meg, vi går inn på en kiosk og jeg har ikke lyst på noe av middagsmaten de har, har bare lyst på boller og spør guttene bak kassa hva de koster. Hva vil du betale?, sier den ene. Fem kroner, sier jeg. Du kan få de gratis, sier gutten og gir meg en pose med rosinboller, ååå, sier jeg, tusen takk, og jeg glemmer smågodtet, eller tenker at bollene er søte nok og at jeg egentlig bare vil drikke mer øl, vi må liksom skyndte oss, selv om stedet vi skal til er rett rundt hjørnet, men tålmodighet har aldri vært min dyd og kommer neppe til å bli det heller; jeg leste en gang en vitenskapelig artikkel om at den personligheten vi har når vi er tyve er den vi kommer til å ha resten av våre liv, altså det grunnleggende; vi kan lære oss masse nye ting, det er ikke det, men selve personligheten vil være den samme, ting som at jeg f.eks. er svært utålmodig, ikke er i stand til å dra en løgn, er et A-menneske og ler når jeg havner i ukomfortable, men seriøse, situasjoner. Og sånn kommer det kanskje alltid til å være, selv om jeg lærer meg nye ting, andre ting, leser hundre bøker til, lærer meg et nytt språk, blir kjent med flere mennesker, ser nye steder og tar en bachelorgrad til.

Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Det kommer an på sinnstilsanden. H sier at i begynnelsen av vennskapsforholdet mitt var det ting ved meg hun ble veldig fornærmet over, men så skjønte hun etterhvert at jeg bare er sånn og ikke mener noe vondt med det. Er ikke det rart, sier jeg, hvordan man holder ut med venners irriterende egenskaper, man kan la det gå veldig, veldig langt uten at man sier noe om det, kanskje lever man med dem uten å si noe om det i det hele tatt, mens man med folk man er kjæreste med blir forbanna, åpenlyst irritert og sint, da holder man ikke ut med disse feilene i det hele tatt, man virkelig hater disse egenskapene, sier det rett ut. Nei, egentlig ikke sier K, det er en god grunn til det, en kjæreste på en måte representerer deg, og du takler ikke at disse egenskapene som du ikke liker representerer deg. Ja, sier H, det er litt som om du er ansvarlig for dem. Hm, sier jeg, det høres svært logisk ut. Jeg har faktisk aldri tenkt på det. Dere sier noe der, sier jeg. Jeg tenker litt på brevet jeg skrev tidligere i uka, om det absurde i inngå i et kjæresteforhold, hvordan det kan tendere til å føles ut som om man eier noen eller blir eid, og at det er fånyttes fra dag en, fordi det hele er et umulig prosjekt, i og med at det faktisk ikke går an å eie noen. Jeg skrev litt om det før jeg begynte å skrive om andre ting som jeg ofte skriver om; natur, språk, døden og hva jeg spiste sist eller kanskje spiser mens jeg sitter og skriver; denne gangen satt jeg og spiste rugbrød med peanøttsmør på i min ekskjærestes kjøkken, det var tidlig om morgenen, våknet før seks av meg selv, kanskje var det fordi jeg hadde drukket rødvin kvelden før og sov en dårlig, alkoholisert søvn, eller rett og slett bare det at jeg ofte står opp på denne tiden og denne dagen ikke var noe unntak selv om det ble mye senere dagen før; jeg bestemte meg uansett for å skrive et brev (på e-post) til en venn langt borte, jeg skrev i timevis og det ble ganske langt før jeg sendte det avgårde og kom på at hun kanskje ikke kom til å lese det før over helga siden hun skulle på festival og dermed, kanskje, ikke ville bry seg noe særlig om e-post-innboksen sin før på søndag, uten at den tanken skulle ha betydd noe for om jeg ville sende det eller ikke, jeg hadde sendt det uansett. Etterpå tok jeg kanskje en sigarett ute på trappen utenfor bygningen og det var fortsatt tidlig, fortsatt morgen, snart skulle jeg på tur med T og hundene hennes, jeg gikk inn for å lage kaffe.

Finlandbonanza 3

Salmiakkiosk! Ååå!

Her står jeg i kø for å kjøpe lakris-is.

Lakris-is. 

Mint-sprit er også godt. Smaker som flytende after eight.

Her prøvde jeg å ta et bilde av syklistenes gode kår og oppførsel i Helsingfors, men rakk det ikke før syklistene hadde syklet sin vei. Tenkte i hvertfall at jeg satte veldig pris på det. I Bergen er syklistene idioter i trafikken. ALLE sykler på fortauet, herregud! (Men på en måte forståelig, for på veien er det brostein og det er helt jævlig å sykle på.)

En annen fin ting med Finland: Det er vanlig med oppvaskhyller over vasken. I stedet for å legge den nyvaskede oppvasken på stativ på vasken, setter man den bare til tørk rett i hylla over vasken.

Og rug-piroger.

På siste forelesning tok foreleseren med seg finsk ädelbrännvin (Jaloviina). 

Vi drikker Jaloviina.

Traff på overbeskyttende gåseforeldre på løpeturene mine.

Lille My-rosiner.

gimmick

Mummi-kort.

postkort

Fine finske frimerker.

(Må forøvrig spesifisere her at jeg ikke bare sender kort med fine motiv når jeg sender noe i posten, men faktisk er et menneske som fortsatt skriver håndskrevne brev. Gjerne tolv sider lange. Tro det eller ei, tilhenger av skjerm/internett/lesebrett som jeg er.)

En drøm gikk i oppfyllelse da jeg var i Finland: Jeg fikk endelig oppleve finsk/svensk Midsommar! Har alltid tenkt at jeg har villet det siden jeg var kid og leste svenske/finske barnebøker. Vi bestemte oss for å feire på en øy. På bildet ser dere den lange køen til ferja foran oss. Det gjorde ikke så mye, vi drakk bare litt vin i mens.
kø

Så kom vi videre i køen, men ferja ble stappa full rett før vår tur.
queue

Vi måtte stå igjen og vente på neste ferje. Typisk. (Men vi kunne jo drikke vin da.)
rose

Køen bak oss.
se

Weee! Vi er på ferja!

Bålbrenningen har begynt!

Men bålbrenning har jeg jo sett før på midtsommer. Det gjør man i Norge også. Det er ikke en gang en heks på dette bålet. Det har man på sankthansbål på Sørlandet.
middelalderen

Midsommarfest. 

Senere dro vi på finsk karaokebar, men det er en hendelse som fortoner seg like blurry for meg som dette bildet jeg tok av mine følgesvenner som velger seg sang i karaokeheftet. 

Siden dro vi til Österbotten. 

Finlandbonanza 2

Rommet mitt i Helsingfors, på Majstranden ved Arabiastranden.

Utenfor så det sånn ut.

Gateskilt på både svensk og finsk. 

I fuglereservatet.
birds

På løpetur i fuglereservatet. 

Fugletårn. Her kan man gå opp og skue med kikkert på fuglene. En kjent forfatter som har fuglekikking som hobby: Jonathan Franzen. Han skriver forresten om fugler i Frihet. Les den, btw. Det har Obama gjort. 

Også Helsingfors har sitt Sandviken. Forøvrig trikken man tok til universitetet. Jeg tok den bare den første uka. Etterpå gikk jeg heller. Man ser mer på den måten. Dessuten liker jeg å gå.

F.eks. kunne jeg ta trikkestallen i nærmere betraktning.

Eller kjøpe banan-is i en kiosk på veien.

Man kan se ned på bakken.

Eller vurdere å gå inn i en sauna.

En av de første dagene dro vi på Helsingfors-sightseeing.

Besøkte en romersk-katolsk kirke full av pynt og helgener, men jeg var mest opptatt av utsikten utenfor.

havn

Utsikt fra bydelen Eira, Helsingfors' sossestrøk.


mellomrom

Besøkte en kirke som lå under bakken.

Etterpå tok vi ferja til Sveaborg. Der var det skikkelig fint. Anbefaler alle som skal på tur til Helsingfors å ta turen dit. Ferjeturen over koster det samme som en billett på trikken.
billett

Der hadde vi piknik på svaberget.

Sveaborg har sitt eget bryggeri. Vi måtte prøve lokal-ølet.
sigg

På den akademiske bokhandelen i Helsingfors fant vi pocketutgaver av Min kamp. De var trykt på bibel-papir og virkelig i pocket-størrelse!