Oss i mellom

Hører på Lana Del Rey fordi jeg er på youtube og hører egentlig på noe annet, men youtube sier: her er noe du kan høre på og jeg hører for det er lenge siden, kanskje er jeg ikke lei lenger, og så hører jeg og tenker på den dagen jeg hørte Lana Del Rey første gang, det er snart to år siden, jeg skulle lese pensum, husker ikke hva, kanskje noe om episk teater eller absurd drama og så ble jeg bare sittende og se på videoen til Born to Die på repeat repeat repeat til kjæresten min kom hjem og jeg skrudde av musikken og lot som jeg gjorde noe viktig, at jeg hadde brukt dagen på noe skikkelig nyttig, ikke sittet ved pc-en i kroken mellom bokhylla og veggen og hørt på musikk, og så bare den ene sangen da. Og så lagde vi sikkert middag, noe med grønnsaker, kanskje wok, noe billig noe, alltid gulrøtter og løk, som vi spiste i stua fordi det bodde en kanin i spisestua (ikke vår kanin, men huseieren sin) og så midt under middagen når han sier han at han vil høre på noe fint noe sier jeg JA JEG VET HVA! denne her, Lana Del Rey og jeg tenker plis la han like den, han mååå like den, men han synes den er kjedelig og har hørt sånt tusen ganger før og jeg sier ja, men se på videoen, er ikke det verdens fineste musikkvideo, close i hvertfall, men han er ikke begeistret og jeg blir skuffet, for man blir av og til skuffet når man er begeistret og glad for noe og andre ikke blir like glade eller begeistrede, det er kanskje fordi det kan føles ensomt, men det er ikke alltid sånn, kanskje bare når man forventer noe man egentlig ikke bør forvente, det er ikke alltid man gjør det, og andre ganger kan man være glad for seg selv, det er helt mulig, men egentlig er man ikke glad for seg selv, jeg er sjeldent glad for meg selv, jeg tror kanskje jeg går rundt og er glad for meg selv, men jeg sier hei og smiler til alle på min vei, bussjåføren, folk på gata, det er ikke noe jeg alltid gjør, bare når jeg er glad, og da er jeg liksom ikke bare glad for meg selv likevel; man trenger ikke nødvendigvis å dele alt, jeg har noen gang trodd det; man trenger ikke kjenne til alt, jeg har av og til trodd det også.

Så tenker jeg på det kalde tregulvet, frosten som liksom steg opp fra gulvet, ingen varmekabler, bare sprekker med trekk og tøfler og jeg hadde alltid føttene oppi sofaen og NSB-pledd rundt meg og vi så på Breaking Bad og jeg ble rystet nesten hver gang men måtte se en episode til hele tiden, og av og til gikk han ut og kjøpte sjokolade hvis jeg hadde lyst på det, mens andre ganger kjeftet han på meg fordi jeg aldri tørket av vinduene, det var alltid han som gjorde det, det er er fordi jeg ikke er huslig av meg; på rommet mitt nå er det tusen hybelkaniner og for en liten stund siden rydda jeg pulten og fant fire kaffekopper med mugg oppi, det er ikke første gang jeg opplever det, men det forbauser meg alltid at det kan vokse noe ut av kaffe for jeg tenker kaffe liksom, det er jo ikke særlig mye næring i det, bare oppkvikkenhet, ikke alltid så mye av det heller, kanskje er det da feil forhold mellom kaffe og vann, kanskje noen veldig små skjeer med kaffepulver kanskje; den gangen hadde vi espressokanne, det lager jeg ikke kaffe på lenger siden vi ikke er sammen lenger og den kanna var hans, men kan jo ønske meg det til bursdagen min kommer jeg på, en espressokanne, skal lage americanos og kanskje drikke dem fra sånne spesielle glass som jeg ikke har, servere med en gang til kanskje tilslørte bondepiker, for jeg har hele frysen full av eplemost som jeg lagde da det var høst ikke vinter og jeg så på eplene og tenkte DE MÅ BRUKES og lagde eplemost og eplechips og hadde eple i hver eneste skål med frokostblanding, men likevel ble det liggende prikker av grønne, siden brune og forråtne epler på gresset og jeg forestilte meg dyr som spiste eplene og ble fulle; så en gang en video på youtube av en hest som som hadde spist altfor mange gjæra epler og sjangla og vimset fram og tilbake med hodet, kanskje litt perpleks, oi, disse eplene var gode, men hva skjedde nå 'a; lurer på om de synes det er gøy sånn som mange mennesker (men ikke alle) synes det er gøy (men ikke alltid), eller om de tenker nam, gjæra epler, eller bare nam, epler, og så videre om de også har hjerner som produserer endorfiner når de holder en høy puls lenge, som når mennesker trener mener jeg, kanskje det er det som skjer når ihvertfall rovdyr jakter, for det er det de gjør, tenker etterpå, kanskje ikke bevisst, men en følelse av fornøydhet, tilfredshet, dette var bra gjort, nå er jeg fornøyd, for vi vet jo at dyr rangerer ting, det er noen ting som er bedre enn andre ting; f.eks. hadde jeg en hest en gang som ikke ville spise pellets, men han ville gjerne spise en kligrøtaktig greie; han ville ikke ha melasse, men ville gjerne ha epler og gulrøtter; eller katten, som gjerne vil ha makrellitomat på tube, men ikke makrellitomat på stor boks, sånn som jeg foretrekker makrellitomat, med store biter (har aldri skjønt poenget med ferdigoppkuttet makrellitomat), ikke sant, og så liker de noen mennesker bedre enn andre mennesker, for eksempel katta til bestemor (som er død nå) som bare likte bestemor og kanskje bestefar og kanskje tante, men ikke meg, jeg har et arr på hånda enda etter at den klorte meg da jeg var kanskje åtte år og bestefar og bestemor og katten (perser) var på besøk hos oss i Kristiansand og bodde på rommet til min søster og jeg, og hvor sov vi da forresten? Det husker jeg ikke, i stua, på madrasser inne hos mamma og pappa, i sovesofa i stua? Hadde vi sovesofa da, eller? Var det sommer, kanskje vi bodde i telt i hagen (det gjorde vi noen ganger) ved siden av epletreet og sjasmintreet som lukter så godt, en av mine favorittlukter, sammen med den alltid urokkelige favorittlukten av kaffe, lukten av kaffe har jeg likt siden før jeg selv begynte å drikke kaffe; jeg sa det lukter så godt med kaffe til min nye venn som ennå ikke var min bestevenn, men som holdt på å bli det, den magiske fasen i begynnelsen av det som skal bli et veldig nært vennskap og som utspiller seg blant unge mennesker med fremtiden foran; jeg sa: det lukter så godt med kaffe, men jeg liker det ikke, og hun sa: det er fordi du må lære deg å like det og du må kanskje drikke mocha først; så dro vi for å drikke mochakaffe, som var godt, men som jeg ikke drikker lenger for nå vil jeg helst ha svart kaffe, og som altså ble den første kaffen blant uendelige mange kaffekopper i mellom oss og inn i voksentiden hvor vi ikke lenger ser hverandre hver dag fordi det er mange år siden vi bodde i samme by, men holder likevel kontakten og jeg synes fortsatt hun er en av de beste menneskene i verden, gleder meg alltid til å se henne (hun liker forresten Lana Del Rey), tenker at jeg i grunnen har mange fine relasjoner og er glad for det, tenker av og til jeg er så jævla sur og usympatisk og selvgod at hvorfor gidder folk egentlig å være venner med meg, men ikke alltid, tenker bare sånn av og til, tenker forskjellige ting, andre ganger tenker jeg ikke det i det hele tatt.

Dette er min nye adresse, sier en venn til meg, i tilfelle du vil sende meg noe, noe som ikke er usannsynlig, for jeg har sendt denne vennen post mange ganger; av og til brev, av og til utrevne avisartikler, andre ganger postkort. Ja, sier jeg, jeg skal notere meg det ned til en gang jeg vil sende en overraskelse, det er ganske mange ganger jeg har villet sende en overraskelse i posten som ikke har blitt en overraskelse fordi jeg har måttet spørre om adressen (på e-post eller sms), og det ødelegger litt, selv om folk kanskje blir glade likevel, men det er ekstra fint å bare få noe man ikke forventer, ut av at noen tenker på deg selv om du ikke er der, er ikke det fint, jo. Og så noterer jeg det, det er en postboksadresse, det er ikke der vedkommende bor, så du har ikke flyttet, sier jeg, nei, sier vedkommende, vil bare ha posten dit. Åja, sier jeg, ok, noterer meg ned adressen, selv om det er typisk at jeg kommer til å miste den og ikke finne den når jeg en dag trenger den.