Katter i Nevada

I Rogaland ligger Norges største ørken, sier han, og jeg er skeptisk tja, ørken, hva mener du, en veldig stor strand eller, og E bryter inn og sier hallo, nei, det er jo vått på stranda, dét kan ikke være en ørken, og klart jeg vet det, er bare skeptisk til at det finnes en ørken i Norge, og jeg er skeptisk med god grunn, for det viser seg at ørkenen han prater om er kunstig, bare avfall fra en fabrikk som lager et eller annet, og han tar opp telefonen og viser den og vi ser at den er grå, og jeg sier det var ikke en fin ørken, er kanskje litt gledesdreper, men hva annet kan jeg si, sier at jeg har vært i en ekte ørken i Arizona og han sier Las Vegas da?, og jeg sier nei, Las Vegas ligger i Nevada og der har jeg ikke vært, men hver gang jeg tenker på Nevada tenker jeg på en bok jeg leste da jeg var barn som jeg leste mange mange ganger, den handlet om katter og sjakkspill, det var noen som kidnappet katter for å drive forsøk med dem i Nevada, eller blander jeg sammen med alt jeg vet om prøvesprengning i Nevada, nei, det var en sammenheng, de kindnappet katter og gjorde forsøk med dem i Nevada, men hvorfor dro kidnapperne helt til Norge for å kidnappe katter, for noe stress, det må være noe jeg ikke husker helt her; men så langt tenker jeg ikke akkurat da, jeg finner heller ut at jeg skal si at i Finnmark ligger det sikkert en større ørken, eller nei, kanskje Svalbard, for er ikke definisjonen bare at det er sykt lite luftfuktighet og lite liv, og det er det jo når det er kaldt, mener å huske at jeg har lest noe om kalde ørkener, men er ikke sikker. Vet forresten at når man dør i kulda, så er det ikke først og fremst fordi det er kaldt, men fordi det er så tørt at lungene, som er avhengig av fukt ikke klarer å puste videre; det er dét man dør av, ikke kulden i seg selv. Lungene våre er nemlig fuktige. Vet også at munkelus har gjeller og ikke lunger, selv om de kravler rundt på land. De har et lite hulrom foran gjellene sine hvor det ligger vann, og så får de oksygen gjennom dette vannet som de bærer med seg i kroppen. Det er muligens derfor de trives i fuktige kjellere. Jeg vet også hvordan små munkelusbabyer ser ut, for det har jeg sett, jeg har sett det mange ganger hvordan tusen små munkelus blir født; samlet nemlig veldig mye på insekter da jeg var barn, av og til i en gjennomsiktig plastboks med pustehull, av og til i en gammel toliters isboks med hull, det var de insektene som vi bare så på littegranne, men ikke observerte i like stor grad, f.eks. larver; jeg og vennene mine den gang hadde alle en boks med larver i en periode, det var liksom kjæledyrene våre, lot vi som, kanskje fordi ingen av oss hadde ordentlige dyr hjemme, eller var det bare meg; alle andre hadde marsvin, hamstere, kaniner, katter, jeg hadde ingen dyr, bare insekter som jeg observerte og slapp løs igjen etterpå; det var før jeg fikk min egen hest og kanskje var litt heldigere enn de andre likevel. V er med meg i stallen en dag og spør om jeg kunne tenke meg en egen hest igjen, er ikke det mye ansvar, tenk om man en dag ikke orker å dra ut i stallen, man har virkelig virkelig ikke lyst? Jeg sier at det skjer aldri, det er bare uaktuelt rett og slett, jeg sier at det kanskje nesten er litt som å ha barn, man kan aldri melde seg ut, man har ansvar hele tiden, hestene bryr seg ikke om du var ute på byen i går, de skal ha frokost og slippes ut før klokken åtte hver dag uansett, og det er fint og jeg tenker på en mann som sa til meg at jeg aldri kunne ha hund noensinne for jeg visste ikke hva ansvar var og jeg ville aldri greie å gå på tur med den hver dag, og jeg sa alltid jo, for jeg har hatt hest, så jeg vet hva det betyr å ha ansvar for et dyr, men nei, han trodde ikke noe på det, men egentlig tror jeg det bare var hans unnskyldning til å ikke skaffe seg hund, ville ikke innrømme at det var han som ikke ville, for han skulle være romslig, han ville fremstå som romslig, eller at jeg kanskje skulle føle meg liten og ubetydelig, liksom umyndiggjort, du er ikke ansvarlig nok, noe som er det verste jeg vet, som om alt jeg sier og planlegger er useriøst, men det er det ikke, alt jeg sier er sant, men det er ikke alt jeg sier jeg skal som jeg får gjort øyeblikkelig. Forteller f.eks. E at jeg en dag akter å dra til Midtøsten, før jeg glemmer det, men kommer på det igjen og tenker why not, nå er det på tide å dra til Midtøsten, fikser det og nå skal jeg dra til Midtøsten førstkommende påske, har tenkt på det veldig lenge. Sier til den andre E at jeg skal til Midtøsten, hun sier jeg er gal, vil jeg bli bomba, jeg sier jeg kan jo dø hver gang jeg går ut av dusjen, hver gang jeg sykler og treffer en bil med en idiot bak rattet (det er jo mange idioter), hver gang jeg er i stallen og rir, hver gang jeg blir med fremmede hjem, men er ikke så veldig redd for det, hvorfor være redd for noe som en dag uansett kommer til å skje. Selv skal hun til Thailand, Vietnam og Japan, og det har jeg også lyst til, har lyst til å dra til Vietnam for Vietnam er alltid så vakker på film, det er det jeg vet (pluss alle jeg kjenner som har vært der sier det er så vannvittig fint der). Forestiller meg at det er skikkelig grønt; ekstremt grønt, den samme fargen som bare Vestlandet (i Norge) kan være i august, så ekstremt grønt, en grønnfarge jeg aldri har sett noen andre steder. Er fristet til å si smaragdgrønn, men vet egentlig ikke hva smaragdgrønn er siden smaragder ikke er noe jeg pleier å verken se eller røre, dessuten er en stein død, men planter lever, det hadde uansett ikke vært en fair sammenligning.