Den lette versjonen

Har fiksa sykkelen min, så nå sykler jeg, en smule redd for å skli på vått løv på bakken, det kan skje, tenker jo mye på dødsfeller og at det plutselig bare kan skje, vil alltid være bevisst på sånne ting, at det ikke skal komme som noen overraskelse hvis det skjer, som om det betyr noe; men uansett så sykler jeg altså, og det går raskt og jeg er imponert over meg selv, går ikke av sykkelen under en eneste bakke, merker godt at jeg har trent spinning i hele høst, liker at jeg kan merke at noe har skjedd med kroppen, at man kan se at noe har forandret seg, litt som når jeg baker, gleden av å se at en våt deig forvandler seg til noe annet i varmen i ovnen, eller gresskarfrøene som tok ut av gresskaret jeg lagde suppe av og ristet til snacks i ovnen, i salt, paprikapulver og olivenolje, noen harde frø forvandlet seg til noe annet, eller så var det et dårlig eksempel, i og med at det ikke er like lett å se at de forandrer seg fra en ting til noe annet som å smake det, bedre å bruke boller som eksempel, men det er lenge siden jeg lagde boller, kan ikke huske sist jeg lagde boller, og det var sikkert ikke en gang fra scratch, men fra en sånn ferdigmiks, kanskje var det til en fastelavn en gang, boller som vi skar i to og hadde fløtekrem i mellom, kanskje var det det, og i så fall er det to år siden jeg lagde boller sist, dekket bordet med kvister med fjær i forskjellige farger fordi jeg liker de, er egentlig ikke et sånt menneske som pynter til ting, har kjøpt blomster kanskje fem ganger i mitt liv og ikke alle de blomstene var til meg selv en gang; pynter aldri til jul heller, synes ikke noe om pynting, tenker at det er mye ståhei for ikke noe, men gjorde altså det den gangen, tenk det, hadde vært ute og samlet greiner med gåsunger og hengt på fjær i forskjellige farger og spiste boller med krem, én gang har jeg gjort det, det var faktisk veldig hyggelig; tenker at nå er det november og neste måned har jeg bursdag og at jeg vil invitere til et eller annet hyggelig fordi jeg jobber med saken, at ting kan være hyggelig, det trenger ikke å være så vanskelig, jobber med den saken at man ikke trenger å tenke så mye på at man har et skikkelig stort ansvar for at folk skal hygge seg når man inviterer til ting, så mange hvis-er og må-er at man lar være, fordi man er redd for at det ikke er godt nok, ikke bra nok, og da kan man likegodt la være. Denne alt eller ingenting-tenkegangen min, jobber med å få den vekk, akseptere at det er greit med mellomting, det er ok at ting kan være middels/midt på treet, faktisk er det jo noe som heter den gylne middelvei; noterer det ned, tenker at det skal bli mitt mantra: den gyldne middelvei den gyldne middelvei den gyldne middelvei den gyldne middelvei. Tenker på gårsdagen hvor jeg skulle ta én øl, men som ble til seks, syv, for enten holder man seg hjemme eller så er det helkveld, hvorfor er det alltid sånn. Tenker at det går an å spise én porsjon iskrem, man trenger ikke å enten la være eller å spise hele boksen (2 liter). Det finnes noe i mellom, det finnes. Balanse, tenker jeg, og så tenker jeg på sånn yoga-visdom, hva nå enn det måtte være, på østlig tenkning som jeg ikke vet så mye om, egentlig, bare som i forhold til vestlig, eller gjennom en vestlig filosof, kanskje Schopenhauer, som jeg har lest fordi han skrev noe om døden og jeg er besatt av den. Jeg tenker også på at jeg fikk et brev i posten her en dag, fra Korea, fra en venn som oppholder seg der borte, ble veldig glad for det, nå ligger det på pulten min, sammen med en haug med magasiner jeg ikke har rukket å lese, aviser, har bretta eselører ved artikler som jeg akter å lese, som jeg har tenkt da jeg bladde meg igjennom avisene, magasinene, at de ville interessere meg, det er en haug med ting som bare venter. Og så hopper jeg av sykkelen, går og treffer noen, snakker om sola og sommeren, mest om små ting, drikker kaffe, det er hyggelig, skulle alltid vært sånn som det.