Sitter på en benk i Vår Frelsers gravlund med hver vår takeaway-porsjon vegansk mat. J er på vei til Korea, jeg har løpt halvmaraton. Kjenner det i knærne, hoftene, hele kroppen er sliten. Er ikke helt frisk, men løp likevel, var lei av å vente på at snufsingen skulle ta slutt, en rest etter en helg med snyting, feber og tv-serier på sofaen helt for meg selv, gikk likevel på butikken og lagde middag, fiskegrateng med kokte poteter og gulrøtter, kunne egentlig vært det samme, smakte ingenting, men var varmt og mettende. J forteller meg at jeg er så annerledes de andre vennene hennes, som går rundt og er triste og holder på med ting de egentlig ikke vil holde på med, jeg sier: Men sånn hadde jo jeg det også. Når var siste gang vi møttes, jeg husker det klart, vi traff hverandre i Oslo da også, også da var J på vei et sted. Vi skiltes ved et lyskryss, hun skulle rekke flytoget. Jeg var på besøk hos han jeg var sammen med, og slo følge med K opp mot Grünerløkka. Det var vår og skitten asfalt. K hadde på seg en Star Wars-t-skjorte. Vi hadde drukket kaffe alle tre. Jeg sa hadet til K rett før broa over Akerselva. Gikk oppover Thorvald Meyers gate, forbi grønne fruktkasser og tenkte at sånn som livet er nå, sånn kan det ikke være.
Jeg har ikke truffet J mange ganger de siste årene. Er alltid på hver vår kant, men skriver til hverandre. Jeg husker den gangen vi traff hverandre før dét igjen. Det var vinter, jeg tror det var før jul. Vi spiste på et utested på Grünerløkka, kanskje fordi jeg ikke ville gå langt. Gå langt og fryse, hadde ikke særlig mye kroppsfett. Jeg husker at H drakk milkshake, jeg drakk vann. Jeg spiste grønnsaker med dipp, H spiste hamburger, jeg husker ikke hva J spiste. Jeg sa jeg var mett. Sa jeg hadde spist på Ryes da jeg kom tilbake til leiligheten til han som var kjæresten min. Har spist. Ok, sa han. Det var før han begynte å mase og vi begynte å krangle om det. J husker den dagen, ja, det var da du syntes alt var meningsløst. Vel, det er det nå også, sier jeg, men det er ganske vanskelig å leve med det, så man må bare lage seg en mening likevel. Selv om den er falsk og vi uansett skal dø, sier jeg, blant gravene i skumringen, et stenkast unna ligger Edvard Munch. Vi har vært på Munch-museet sammen, J og jeg, for lenge, lenge siden. Jeg var bakfull og kjente angsten og livet, har siden den gang alltid vært bakfull når jeg er på utstillinger med Munch. Ikke med intensjon, det bare blir slik.
Jeg kjenner meg litt syk, har ryggsekken full av svette klær og vått håndkle. Dusjet på Ruseløkka skole etter løpet. Stappet i meg to bananer og en pappkopp med sportdrikke som jeg trodde var vann, men det var ok, for den smakte sitron. Var ikke tjukk som melk, som sist gang jeg tok i mot en sportdrikke i et løp, eller var det et skirenn. Det husker jeg ikke. Jeg har fortalt J om det mislykka skirennet jeg var med på, neste vinter skal jeg ta revansj. Jeg gleder meg til vinteren, det begynner å bli kjølig om morgenene og på kvelden. Kjenner det der vi sitter på benken. Kjenner det når jeg sykler avgårde til forelesninger og matematikkøvinger om morgenene, hendene som fryser, jeg må blåse på dem etter sykkelturen. Tenker hver gang: I morgen må jeg ta på meg hansker. Vet ikke en gang om jeg har det her, ble hansker med på flyttelasset?
Vi tar trikken ned til Oslo S, vi skal hjemover. Jeg skal ta toget til Ås, lengter etter å slenge meg på sofaen. Skal spise godteri og se Game of Thrones. Vi klemmer hverandre to ganger før vi går fra hverandre og jeg går til plattform 9, setter meg på toget, spiller Wordfeud, men mest fordi jeg føler meg ille berørt av paret ved siden av meg. Vil ikke at de skal tro at jeg hører alt de sier, selv om de må skjønne at jeg hører alt de sier. De snakker om at hun var sjalu på en fest og at hun ikke trengte å være det, jeg er ikke en sånn gutt, sier han. Jeg er ikke en sånn gutt. Utenfor er det mørkt og jeg ser bare refleksjonene av togkupéen i vinduet. Hun er gravid. Han sier moren hans allerede har begynt å se på babyting. Hun er overrasket. Sier hun ikke gidder det selv, det er så kjedelig. Barnevogner. Så. Kjedelig. Hun sier hun synes det er rart at moren hans skal bli bestemor, hun som ser ut som en barbiedukke. Hun skal være en bestemor, tenk det. Jeg fortsetter å spille Wordfeud, men snart skrur mobilen seg av, det er bare tjue prosent strøm igjen. Holdt den i hånda under hele løpet, hadde glemt den dingsen man har rundt overarmen som man har telefonen i. Prøvde å kjøpe en ny, men fant ingen til iPhone 4 tidsnok. Jeg tipper kjæresteparet er nitten-tjue år, uten å snu meg og se på dem. Gjetter det ut av samtalen. Og han, han som spør henne om han er god i senga, skulle hun ikke heller ønske at han var en partygutt? Nei, svarer hun. Hvorfor ikke, sier han, da hadde jeg vært bedre i senga, tror du ikke? Hun sier at han skal slutte, de sitter på toget. Det synes jeg også at han skal. Men han gir seg ikke, ikke med en gang. Jeg fortsetter å spille Wordfeud og det blir Kolbotn. Neste stopp er Kolbotn, avstigning på høyre side. Ti prosent strøm igjen. Det blir stille, jeg legger ord vertikalt og horisontalt. Jeg får ikke mange poeng, taper nesten alle brettene jeg spiller. Neste stopp er Ski. Etter det kommer mitt stopp. Tenk at vi skal ha en unge, sier jenta etter stillheten. For det er det som er livet liksom, man vokser opp, får barn og så dør man. Ja, svarer han.
Viser innlegg med etiketten trikken. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten trikken. Vis alle innlegg
tirsdag 23. september 2014
torsdag 26. juni 2014
Uten en rød tråd: Om hvordan livet forandrer seg, ingenting er sant og hva som skjer med nihilismen når man er glad
På grillfest i Lillehammer snakker filmstudentene om eksamensfilmene, om hvordan det gikk. Jeg sitter ved solveggen og drikker øl, har løpt halvmaraton, Birken, har spist brødskiver og banan, en halv proteinbar med smak av skillingsboller, venter på at grillen skal bli varm nok. Hva syntes sensorene om den, spør en av studentene en annen. Å, han sa at filmen var en skikkelig i-landsfilm, svarer noen, og jeg ler, ler kanskje mest inni meg for ikke å være frekk, men i min verden er en slik beskrivelse virkelig negativ, det er selv en karakteristikk jeg bruker nærmest som skjellsord. Herregud, for noen middelklasseproblemer. Men kan ikke slike problemer virkelig være noens problemer, sier en eller annen. Solen er så sterk at jeg må skygge for øynene med hånda for å se, hvem sier hva her. Husveggen bak meg er hvit og blendende. Jeg tror vi kan grille nå, sier en. Jeg synes det er litt dårlig å si sånt, selv i-landsproblemer kan være noens ektefølte problemer, sier en. Nja, sier en annen. Jeg tenker på The Squid and the Whale, tidenes i-landsfilm. Middelklassen med sine skilsmisser. To litteraturprofessorer i New York City som skiller seg og lager bråk. Som om det er verdens undergang. En datter og en sønn som trekkes til hver sin kant, unge elskere og elskerinner; moren, den intellektuelle og smarte moren, som blir sammen med en mye yngre tennisinstruktør, sønnen som synes hun er for god til det, hva skal hun med ham. Det er opplagt, hun ønsker ikke et jevnbyrdig kjærlighetsforhold, hun har hatt det før, og det funket ikke. Bare se hvordan det endte. Men hallo, sier en av studentene, selv Oslo 31.august er jo en i-landsfilm. Og alle elsket den, jo, også jeg. Også jeg som bruker ordet 'middelklasseproblemer' nedsettende. Jeg elsket filmen, hvordan den beskrev et menneskes rastløshet og søken etter hvorfor, det eksistensielle den spør etter, og ikke minst lyset, lyset over byen og Frognerparken midt på natten og syklingen langs trikkeskinnene. Tilsynelatende kanskje en i-landsfilm, men ved nøyere ettertanke ikke. Livet til hovedpersonen er falt fra hverandre fordi livet mangler mening. Livet til personene i The Squid and the Whale har bare falt fra hverandre fordi konvensjonene de levde etter har falt fra hverandre. De har levd etter noe de trodde livet skulle leves etter, og når det ikke fungerer, blir det ståhei. Det er ikke selve livet de tenker på, men alt det som mennesket har funnet på. Institusjonene, ekteskapet, yrkene. Det er der forskjellen ligger. Det er derfor jeg senere, en søndag henslengt i hammocken, kan lese På sporet av den tapte tid, skrevet av Marcel Proust, en mann av den franske overklassen, om mennesker i den franske overklassen, og likevel, ikke et øyeblikk, tenke at problemene som skjer er i-landsproblemer. Det jeg-personen forteller om kjærligheten og menneskelige relasjoner angår livet, er ekte, befinner seg i sfæren det allmenngyldige. Det er noe annet enn f.eks. Ibsens Et dukkehjem, som jeg synes hører til i samme kategori som The Squid and the Whale, som bare handler om konvensjoner og problemer rundt dette. Problemer som mennesker har skapt for seg selv og hverandre, ting som egentlig ikke er problemer. I-landsproblemer, middelklasseproblemer. Mens spørsmålet om eksistensen, hvorfor er vi her, hva er egentlig kjærlighet, sannhet og mening, er problemer gitt til oss av evolusjonen, det faktum at vi har fått hjerner som er i stand til å lure på disse tingene, det som skiller oss fra dyrene og som drapsetterforskeren Rust Cohle i serien True Detective så fint forklarer i en samtale med sin kollega mens de kjører gjennom det mystiske, vakre sørstatslandskapet:
- I think human consciousness is a tragic misstep in evolution. We became too self-aware. Nature created an aspect of nature separate from it self. We are creatures that should not exist by nature law.
- Uh, that seems God fucking awful, Rust.
- We're things that labour under the illusion of having a self; secretions of sensory experience and feeling, programmed with totally asssurance that we're each somebody, when in fact everybody is nobody.
- I wouldn't go around spouting that shit if I was you. People around here don't think that way. I don't think that way.
- The honourable thing for our species to do is deny our programming, stop reproducing, walk hand in hand into extinction. One last midnight, brothers and sisters, opting out of the raw deal.
- So, what's your point of getting out of the bed in the morning?
- I tell myself I bear witness, but the real answer is that it's obviously my programming. And that I lack the constitution for suicide.
- My luck I picked today to get to know you. Three months I do not hear a word from you...
- You asked.
- Yeah, and now I'm begging you to shut the fuck up.
-...
-...
- I get a bad taste in my mouth out here. Aluminium. Ash. I can smell the psychosphere.
- I got an idea. Lets make the car a place of silent reflection from now on. Okay?
- ...
- ...
- What should I bring for dinner?
- A bottle of wine would be nice, yes.
- I don't drink.
- Oh, no, of course not, Rust. Listen, when you're at my house, I want you to chill the fuck out. Don't even mention any of that bullshit you just said to me.
- Of course not, Marnie, I'm not som kind of maniac, alright. For fuck's sake.
Og selv gjør jeg det samme en dag på jobb når en av kollegene forteller at hun er gravid. Jasså, sier jeg, er du det. Ja, det er gammelt nytt, sier hun. Det er jeg som ikke har vært der på en stund, jeg har lest til eksamen og hatt eksamen. En annen kollega sier på spøk: Hvem blir den neste. En av dem sier navnet mitt, spøkefullt, og så ler noen, for de er venner med meg på Facebook. Mitt verdenssyn skinner gjennom, å tenke på fremtidige arbeidsgivere har jeg gitt opp med for lenge siden. Jeg mener jo det jeg mener, uansett om folk vet det eller ikke. Det forandrer ingenting. Nei, hun er jo i mot barn, sier den gravide. Jaja, sier jeg og later som jeg er travelt opptatt med noe. Vi trenger ikke å snakke om det her. Hvorfor ikke ha barn, sier S. Jeg tar den korte forklaringen, sier bare at jeg ikke føler for det. Jeg dropper den lange forklaringen, den som handler om verdens meningsløshet, overbefolkning, miljøproblemer og at jeg forakter antroposentrisme. Det blir for vanskelig her, og jeg tenker som Rust Cohle at det jeg mener kan få meg til å virke som en lunatic, så jeg lar være. Av sosiale konvensjoner lar jeg være, også jeg lar meg styre av dem. Prisen for å snakke om sannheten på jobb er så høy at det ikke er verdt det. Jeg trenger ikke å kaste ut mine filosofiske og politiske meninger på en jobb hvor jeg tar oppvask og kutter tomater og sitroner. Det plager meg ikke. Derfor er det ikke noe problem.
Noen dager etter grillfesten i Lillehammer, treffer jeg ekskjæresten min i Oslo. Jeg skal ta toget hjem senere og har noen timer å slå i hjel. Det er en sommerdag, vi spaserer fra sentrum til Frognerparken. Han forteller at han skal i konfirmasjon til slektninger av den nye kjæresten, og jeg tenker at jeg er forferdelig glad for at jeg ikke trenger å være med på sånt og måtte konversere med fremmede. Samtidig har jeg inne en bestilling på en bunad, et antrekk som er som skapt for slike tilstelninger. Denne paradoksale verden. I retrospektiv er han det verste som har hendt meg, men samtidig spaserer jeg med ham gjennom Bogstadveien, hver av oss spisende på en kroneis med bringebærsorbé. Det er hyggelig, samtidig som jeg etterpå, på toget hjem, er lettet for at dette er noe som kan skje en gang i halvåret, maks.
Og en dag plukker jeg opp en novellesamling av Tove Ditlevsen. Jeg leser den en sommerkveld, mett på burger med chèvre, ristede valnøtter og honning, inntatt ute i en park i nabolaget med et glass eplemost til. Jeg leser en novelle, spiller et spill på mobiltelefonen, leser en novelle, spiller spillet, annenhver gang. Det slår meg at hun skriver om det som ligger i grenselandet mellom i-landsproblemer og om det som er eksistensproblemer. Det er noe irriterende ved novellene. Samtidig som jeg kjenner igjen det vonde som foregår mellom mennesker, ensomheten som omgir oss fordi vi alle egentlig er alene her i verden, ser jeg også at mye av det miserable i livene til disse menneskene skyldes at de lever i omstendigheter som ikke passer dem. De prøver å passe inn i noe, noe som fortoner seg som gudegitt, sånn er det bare, og det er det som irriterer meg. Fordi det ikke finnes noe som passer til sånn er det bare. Det eksisterer ikke. Det eksisterer bare i tankene våre. Når kvinnen i "Angst (2)" venter til mannen hennes sover med å gå ut i gangen og ta på seg skoene for å dra på besøk til sin søster, er det bare fordi hun tror det er den eneste måten å være stille på; når hun passer på å holde besøket hos sin søster på under en time og skynder seg tilbake til leiligheten når tiden har gått, er det ikke av noen annen grunn enn at hun tror hun må være hjemme hele tiden, at hun må være der når han kanskje våkner, mens det som egentlig er, er at han gir faen og gjerne kunne vært for seg selv, at han bare kunne fått sovet ut i fred etter nattevakten og egentlig ikke bryr seg om han må koke kaffe til seg selv når han våkner; alt det hun tror hun må befinner seg bare inne i tankene hennes. Hun aksepterer ikke at han ønsker å være alene, at han ikke trenger henne, at han gjør henne ulykkelig, men istedet for å gjøre noe med det, istedenfor å dra sin vei, ta en jobb og skaffe seg en katt, forblir hun i livet sammen med ham og lager sine egne grunner til at han er som han er, og skynder seg hjem, ikke fordi han ønsker at hun skynder seg hjem, men fordi det å skynde seg hjem skaper en illusjon for henne om at hun lever et liv med en ektemann som vil ha henne hjemme når han våkner, fordi det på mange måter er mer verdt, gjør henne mer verdt, ønsket. Som, hvis det var sant, ville gjort henne til et lykkeligere menneske, men som i sannhet ikke er sånn, og derfor gjør henne til et ulykkelig menneske i fornektelse, som når søsteren hennes konfronterer henne med dette, svarer: [...] hvis jeg bare hadde en katt--.
Eller i morgen. Jeg gjør det i morgen. Aldri i dag. Mennesker som utsetter alt til i morgen. I morgen vil alt være så mye lettere. I morgen er alltid en bedre dag. Selv legger jeg boka bort fordi jeg ikke orker mer av novellene til Tove Ditlevsen. Ikke i dag, kanskje i morgen. Og når jeg våkner dagen etter, leser jeg enda en av novellene hennes, men det er det samme. Det er det samme som går igjen, fra hvert liv til det neste, bortsett fra i den første novellen, som er full av angst, av barnets angst for sin mor som alltid er så trøtt og i dårlig humør etter de lange dagene på fabrikken, men som plutselig blir overrasket når moren en dag roper på henne, hun tror at moren skal kjefte på henne fordi den åpne pengeboken hennes ligger på bordet og tro at hun, datteren, har stjelt noe (selv om hun ikke har det), men så er det bare for å foreslå at hun skal lage noe eggedosis til seg, i all vennlighet sier hun: Du kan jo vispe deg litt eggedosis. Og barnet blir glad, hun blir lettet og glad, var det bare det mor ville! Eggedosis, hun skal sannelig vispe noe til sin mor også: Da skal jamen du også ha, mor, jeg skal vispe til oss begge, jeg. Et lite lysglimt i Ditlevsens rom.
"Eggedosis" heter denne novellen og handler ikke om middelklasseproblemer i det hele tatt, er det kanskje derfor den er bra, bedre enn de andre novellene? Den bringer tankene mine til en av kortfilmene i kortfilmsamlingen Paris, je'taime, den av Walter Salles og Daniela Thomas, om kvinnen som etterlater barnet sitt i en barnehage og reiser gjennom Paris på ulike T-baner for å komme seg på jobben som barnepasser for et annet barn. Nå er ikke jeg en tilhenger av realismen spesielt, det er på ingen måte det jeg etterlyser, jeg tror ikke den er i stand til å si noe om virkeligheten som er sannere enn noe annet, tvertimot mer løgnaktig i det at den proklamerer å være det sanneste. Før det ble slutt mellom ekskjæresten min og jeg var det en krangel vi stadig kom tilbake til. Han syntes det var bortkastet tid å lese skjønnlitteratur når det var så mange ekte historier som fantes. Ekte for hvem? Det jeg sier om de fem årene vi var sammen er ikke det samme som det han ville ha sagt om de fem årene vi var sammen. Vennene våre ville heller ikke si det samme, familiene våre ville heller ikke si det samme. Alle de ulike partene ville hatt hver sin versjon av hvordan de syntes vi var når vi var sammen. Da det nylig hadde blitt slutt sa nesten alle som spurte meg om det om hvordan det gikk; Går det bra med deg? Mange sa det var synd. En mente tilogmed at alt ville gå så mye verre med meg nå. Bare en sa: Gratulerer!, kjæresten til en gammel venninne, som så fikk tilsnakk av sistnevnte, før hun tok seg i det og sa: Eller, kanskje det er sant? Er det sånn det føles? Ja, sa jeg, og takk.
Selv slo de opp med hverandre og ble sammen igjen, hele tiden. Bodde sammen, flyttet fra hverandre, solgte leiligheten, ble sammen igjen, flyttet sammen igjen. Fram og tilbake. Kanskje er de bare ment for hverandre, for å bruke en utslitt frase.
Noen ganger vender vi stadig tilbake til noe. Tanken om noe har blitt med oss videre. Andre ting legger vi bak oss, fra oss. Noen ting har jeg glemt har skjedd. Med jevne (men lange) mellomrom forteller venner meg historier om meg selv som jeg ikke kan huske. Husker du ikke da du sa dette. Husker du ikke at han sa det til deg. Andre ting husker jeg, ting som er detaljer og ingen vits å huske på, som f.eks. hva jeg hadde på meg og hva vi spiste på en spesiell dag. Min bror snakker om noe som skjedde for nøyaktig et år siden, og jeg husker også den dagen for akkurat et år siden, av helt andre grunner, det var Sankt Hans, men jeg var i Helsinki, så det var heller Midtsommer, en helligdag i Finland, og alle butikkene var stengte bortsett fra noen kiosker. Dagen før hadde det vært midtsommerfeiring på en øy med bål, vin og dansk brennevin. Jeg spiste en banan-is, det var varmt og jeg gikk rundt i deler av byen som var helt nye for meg, gatene var brede og jeg lurte på hvor jeg var, hvor kommer jeg hvis jeg går den og den veien, hvorfor ikke bare gå og se.
Hvorfor ikke bare gå og se, slutten vil uansett bli den samme.
- I think human consciousness is a tragic misstep in evolution. We became too self-aware. Nature created an aspect of nature separate from it self. We are creatures that should not exist by nature law.
- Uh, that seems God fucking awful, Rust.
- We're things that labour under the illusion of having a self; secretions of sensory experience and feeling, programmed with totally asssurance that we're each somebody, when in fact everybody is nobody.
- I wouldn't go around spouting that shit if I was you. People around here don't think that way. I don't think that way.
- The honourable thing for our species to do is deny our programming, stop reproducing, walk hand in hand into extinction. One last midnight, brothers and sisters, opting out of the raw deal.
- So, what's your point of getting out of the bed in the morning?
- I tell myself I bear witness, but the real answer is that it's obviously my programming. And that I lack the constitution for suicide.
- My luck I picked today to get to know you. Three months I do not hear a word from you...
- You asked.
- Yeah, and now I'm begging you to shut the fuck up.
-...
-...
- I get a bad taste in my mouth out here. Aluminium. Ash. I can smell the psychosphere.
- I got an idea. Lets make the car a place of silent reflection from now on. Okay?
- ...
- ...
- What should I bring for dinner?
- A bottle of wine would be nice, yes.
- I don't drink.
- Oh, no, of course not, Rust. Listen, when you're at my house, I want you to chill the fuck out. Don't even mention any of that bullshit you just said to me.
- Of course not, Marnie, I'm not som kind of maniac, alright. For fuck's sake.
Og selv gjør jeg det samme en dag på jobb når en av kollegene forteller at hun er gravid. Jasså, sier jeg, er du det. Ja, det er gammelt nytt, sier hun. Det er jeg som ikke har vært der på en stund, jeg har lest til eksamen og hatt eksamen. En annen kollega sier på spøk: Hvem blir den neste. En av dem sier navnet mitt, spøkefullt, og så ler noen, for de er venner med meg på Facebook. Mitt verdenssyn skinner gjennom, å tenke på fremtidige arbeidsgivere har jeg gitt opp med for lenge siden. Jeg mener jo det jeg mener, uansett om folk vet det eller ikke. Det forandrer ingenting. Nei, hun er jo i mot barn, sier den gravide. Jaja, sier jeg og later som jeg er travelt opptatt med noe. Vi trenger ikke å snakke om det her. Hvorfor ikke ha barn, sier S. Jeg tar den korte forklaringen, sier bare at jeg ikke føler for det. Jeg dropper den lange forklaringen, den som handler om verdens meningsløshet, overbefolkning, miljøproblemer og at jeg forakter antroposentrisme. Det blir for vanskelig her, og jeg tenker som Rust Cohle at det jeg mener kan få meg til å virke som en lunatic, så jeg lar være. Av sosiale konvensjoner lar jeg være, også jeg lar meg styre av dem. Prisen for å snakke om sannheten på jobb er så høy at det ikke er verdt det. Jeg trenger ikke å kaste ut mine filosofiske og politiske meninger på en jobb hvor jeg tar oppvask og kutter tomater og sitroner. Det plager meg ikke. Derfor er det ikke noe problem.
Noen dager etter grillfesten i Lillehammer, treffer jeg ekskjæresten min i Oslo. Jeg skal ta toget hjem senere og har noen timer å slå i hjel. Det er en sommerdag, vi spaserer fra sentrum til Frognerparken. Han forteller at han skal i konfirmasjon til slektninger av den nye kjæresten, og jeg tenker at jeg er forferdelig glad for at jeg ikke trenger å være med på sånt og måtte konversere med fremmede. Samtidig har jeg inne en bestilling på en bunad, et antrekk som er som skapt for slike tilstelninger. Denne paradoksale verden. I retrospektiv er han det verste som har hendt meg, men samtidig spaserer jeg med ham gjennom Bogstadveien, hver av oss spisende på en kroneis med bringebærsorbé. Det er hyggelig, samtidig som jeg etterpå, på toget hjem, er lettet for at dette er noe som kan skje en gang i halvåret, maks.
Og en dag plukker jeg opp en novellesamling av Tove Ditlevsen. Jeg leser den en sommerkveld, mett på burger med chèvre, ristede valnøtter og honning, inntatt ute i en park i nabolaget med et glass eplemost til. Jeg leser en novelle, spiller et spill på mobiltelefonen, leser en novelle, spiller spillet, annenhver gang. Det slår meg at hun skriver om det som ligger i grenselandet mellom i-landsproblemer og om det som er eksistensproblemer. Det er noe irriterende ved novellene. Samtidig som jeg kjenner igjen det vonde som foregår mellom mennesker, ensomheten som omgir oss fordi vi alle egentlig er alene her i verden, ser jeg også at mye av det miserable i livene til disse menneskene skyldes at de lever i omstendigheter som ikke passer dem. De prøver å passe inn i noe, noe som fortoner seg som gudegitt, sånn er det bare, og det er det som irriterer meg. Fordi det ikke finnes noe som passer til sånn er det bare. Det eksisterer ikke. Det eksisterer bare i tankene våre. Når kvinnen i "Angst (2)" venter til mannen hennes sover med å gå ut i gangen og ta på seg skoene for å dra på besøk til sin søster, er det bare fordi hun tror det er den eneste måten å være stille på; når hun passer på å holde besøket hos sin søster på under en time og skynder seg tilbake til leiligheten når tiden har gått, er det ikke av noen annen grunn enn at hun tror hun må være hjemme hele tiden, at hun må være der når han kanskje våkner, mens det som egentlig er, er at han gir faen og gjerne kunne vært for seg selv, at han bare kunne fått sovet ut i fred etter nattevakten og egentlig ikke bryr seg om han må koke kaffe til seg selv når han våkner; alt det hun tror hun må befinner seg bare inne i tankene hennes. Hun aksepterer ikke at han ønsker å være alene, at han ikke trenger henne, at han gjør henne ulykkelig, men istedet for å gjøre noe med det, istedenfor å dra sin vei, ta en jobb og skaffe seg en katt, forblir hun i livet sammen med ham og lager sine egne grunner til at han er som han er, og skynder seg hjem, ikke fordi han ønsker at hun skynder seg hjem, men fordi det å skynde seg hjem skaper en illusjon for henne om at hun lever et liv med en ektemann som vil ha henne hjemme når han våkner, fordi det på mange måter er mer verdt, gjør henne mer verdt, ønsket. Som, hvis det var sant, ville gjort henne til et lykkeligere menneske, men som i sannhet ikke er sånn, og derfor gjør henne til et ulykkelig menneske i fornektelse, som når søsteren hennes konfronterer henne med dette, svarer: [...] hvis jeg bare hadde en katt--.
Eller i morgen. Jeg gjør det i morgen. Aldri i dag. Mennesker som utsetter alt til i morgen. I morgen vil alt være så mye lettere. I morgen er alltid en bedre dag. Selv legger jeg boka bort fordi jeg ikke orker mer av novellene til Tove Ditlevsen. Ikke i dag, kanskje i morgen. Og når jeg våkner dagen etter, leser jeg enda en av novellene hennes, men det er det samme. Det er det samme som går igjen, fra hvert liv til det neste, bortsett fra i den første novellen, som er full av angst, av barnets angst for sin mor som alltid er så trøtt og i dårlig humør etter de lange dagene på fabrikken, men som plutselig blir overrasket når moren en dag roper på henne, hun tror at moren skal kjefte på henne fordi den åpne pengeboken hennes ligger på bordet og tro at hun, datteren, har stjelt noe (selv om hun ikke har det), men så er det bare for å foreslå at hun skal lage noe eggedosis til seg, i all vennlighet sier hun: Du kan jo vispe deg litt eggedosis. Og barnet blir glad, hun blir lettet og glad, var det bare det mor ville! Eggedosis, hun skal sannelig vispe noe til sin mor også: Da skal jamen du også ha, mor, jeg skal vispe til oss begge, jeg. Et lite lysglimt i Ditlevsens rom.
"Eggedosis" heter denne novellen og handler ikke om middelklasseproblemer i det hele tatt, er det kanskje derfor den er bra, bedre enn de andre novellene? Den bringer tankene mine til en av kortfilmene i kortfilmsamlingen Paris, je'taime, den av Walter Salles og Daniela Thomas, om kvinnen som etterlater barnet sitt i en barnehage og reiser gjennom Paris på ulike T-baner for å komme seg på jobben som barnepasser for et annet barn. Nå er ikke jeg en tilhenger av realismen spesielt, det er på ingen måte det jeg etterlyser, jeg tror ikke den er i stand til å si noe om virkeligheten som er sannere enn noe annet, tvertimot mer løgnaktig i det at den proklamerer å være det sanneste. Før det ble slutt mellom ekskjæresten min og jeg var det en krangel vi stadig kom tilbake til. Han syntes det var bortkastet tid å lese skjønnlitteratur når det var så mange ekte historier som fantes. Ekte for hvem? Det jeg sier om de fem årene vi var sammen er ikke det samme som det han ville ha sagt om de fem årene vi var sammen. Vennene våre ville heller ikke si det samme, familiene våre ville heller ikke si det samme. Alle de ulike partene ville hatt hver sin versjon av hvordan de syntes vi var når vi var sammen. Da det nylig hadde blitt slutt sa nesten alle som spurte meg om det om hvordan det gikk; Går det bra med deg? Mange sa det var synd. En mente tilogmed at alt ville gå så mye verre med meg nå. Bare en sa: Gratulerer!, kjæresten til en gammel venninne, som så fikk tilsnakk av sistnevnte, før hun tok seg i det og sa: Eller, kanskje det er sant? Er det sånn det føles? Ja, sa jeg, og takk.
Selv slo de opp med hverandre og ble sammen igjen, hele tiden. Bodde sammen, flyttet fra hverandre, solgte leiligheten, ble sammen igjen, flyttet sammen igjen. Fram og tilbake. Kanskje er de bare ment for hverandre, for å bruke en utslitt frase.
Noen ganger vender vi stadig tilbake til noe. Tanken om noe har blitt med oss videre. Andre ting legger vi bak oss, fra oss. Noen ting har jeg glemt har skjedd. Med jevne (men lange) mellomrom forteller venner meg historier om meg selv som jeg ikke kan huske. Husker du ikke da du sa dette. Husker du ikke at han sa det til deg. Andre ting husker jeg, ting som er detaljer og ingen vits å huske på, som f.eks. hva jeg hadde på meg og hva vi spiste på en spesiell dag. Min bror snakker om noe som skjedde for nøyaktig et år siden, og jeg husker også den dagen for akkurat et år siden, av helt andre grunner, det var Sankt Hans, men jeg var i Helsinki, så det var heller Midtsommer, en helligdag i Finland, og alle butikkene var stengte bortsett fra noen kiosker. Dagen før hadde det vært midtsommerfeiring på en øy med bål, vin og dansk brennevin. Jeg spiste en banan-is, det var varmt og jeg gikk rundt i deler av byen som var helt nye for meg, gatene var brede og jeg lurte på hvor jeg var, hvor kommer jeg hvis jeg går den og den veien, hvorfor ikke bare gå og se.
Hvorfor ikke bare gå og se, slutten vil uansett bli den samme.
fredag 20. juni 2014
Søvnløs
En dag klarer jeg ikke å sove fordi jeg ligger våken og tenker på gøye ting. Jeg tenker på alt det jeg skal i livet, alt det som kommer til å skje, alt det jeg skal gjøre, og det er ikke dagdrømming om umuligheter, det er ikke urealistiske ting, ting som mest sannsynlig ikke kommer til å skje; i lyset fra natthimmelen som jeg kan se utenfor vinduet ligger jeg ikke og tenker på at jeg en dag skal vinne i lotto og ha problemer med å finne på hva jeg skal bruke femtito millioner kroner på, eller på at jeg en dag skal bli sammen med Wolverine. Nei. Jeg får ikke sove fordi jeg tenker på studiene jeg skal begynne på, at jeg snart skal flytte, og på hunden og hesten jeg en dag kommer til å ha. Jeg tenker rett og slett så mye på det denne dagen at jeg ikke får sove om natten, og klokken kvart over fire står jeg opp fordi jeg skal rekke et tog som går halv seks, og der sitter jeg og leser en oppvekstroman fra Indonesia og spiser hjemmelaga eplemos med müsli og mager cottage cheese og er på vei til Lillehammer fordi jeg skal løpe Birkebeinerløpet dagen etterpå, kanskje er det også det jeg tenker på, alt dette her. Kanskje tenker jeg så mye på at jeg må rekke toget og være uthvilt før Birken at jeg ikke får sove. Men når jeg kommer til Lillehammer og det blir kveld og hun jeg bor hos har dratt på jobb, sitter jeg med vinduene åpne og saumfarer hesteannonsene på finn.no, ser på bilder og leser, forkaster dem jeg ikke vil ha, trykker på krysset øverst i høyre hjørne og ser videre på alle de jeg kunne ha tenkt meg, jeg vet hva jeg er ute etter; akkurat som jeg allerede har gjort et høyt antall ganger med boligannonser, prosessen er den samme, jeg sitter bare der og ser og ser, trykker vekk de som er uaktuelle, ser litt nøyere på de jeg kunne tenke meg, noe sånt, ja, ja, denne høres perfekt ut.
Jeg har gjort det så mange ganger og jeg går ikke lei, det er rett og slett noe jeg må styre meg for. Det samme gjelder bildesøk på google av visse hunderaser, jeg må bare se og se. Jeg skynder meg å ta opp iPhonen hver gang noen spør, hva slags hund er det? Ja, du skal få se her, sier jeg. Å, den var fin!, sier S. Å, nei, sier mamma, som ikke liker hunder, hun er redd for dem. Hadde det ikke vært bedre med en veskehund. Å, nei, sier jeg. Du må ha den i et annet rom hvis jeg skal komme på besøk, sier H. Hun er heller ikke glad i hunder. Hun er et tversigjennom kattemenneske, hun har en grå katt som er fjorten år gammel og som hun ikke har sett på en stund, kanskje han kommer tilbake når høsten kommer, det er typisk ham, sier hun. Det var gammelt, sier jeg, fjorten år. Jeg sier ikke det jeg tenker, at han kanskje har gått ut i skogen for å dø. Siden sier jeg noe som hun synes er feil og jeg prøver å rette det opp, mente jeg det så ille som det virket som? Ro, ro til fiskeskjær, synger hun fra baderommet mens hun steller håret. Noen ganger sier man bare noe, det som er sagt kan ikke gjøres usagt, la det gå.
Hvis han er grei, sier H senere. Hun kommer på en hund som hun kjenner, en snill hund. Hvis han ikke er sånn og sånn, sier hun om min hund, den hunden som jeg ennå ikke har. Hunder, sier hun, har ikke egne liv, ikke sånn som katter. Katter går rundt og lever sine egne liv, hunden følger deg bare. Venter bare på hva du har å si. Kanskje det, sier jeg, men jeg synes ikke det ene er bedre enn det andre. Jeg er verken hunde- eller kattemenneske. Jeg liker begge deler, -- og hester, geiter, hvaler, ulver, elg, bevere og fugler. M forteller meg hvordan biologistudiet er, at de har artsklassifikasjonstester hele tiden og obligatoriske sommerkurs og jeg blir helt storøyd og sitter ytterst på stolen fordi jeg er helt opprømt og synes det virker kjempegøy, bare enda bedre enn det jeg allerede tror det kommer til å være. Når får du vite hvor du kommer inn, spør K og jeg sier midten av juli og fra midten av juli til det begynner kommer jeg ihvertfall ikke til å få sove, men det er uansett sommernetter, er det ikke nettopp det man ikke skal.
Og i Oslo sitter vi i parken og drikker øl om kvelden før vi tar trikken hjemover og snakker om dem noen av oss er sammen med og dem noen av oss ikke lenger er sammen med, på valgene vi har tatt og valgene vi brukte altfor lang tid på å ta, på ting noen har sagt som gikk rett inn i hjertet, ting vi har tenkt masse på, til en dame spør oss om hvor gamle vi er og H sier tjuefem, og utenfor er himmelen mørkeblå og nordisk, og jeg tror at nå skal hun si noe om at vi ikke må snakke så mye på trikken, eller at vi er naive og ikke vet bedre, men det er ikke det hun sier, hun sier: Da sier jeg bare: Gled dere til resten av livet, før trikken stopper og hun forsvinner ut og vi forsvinner ut og det begynner å regne og de som bor her sier det har vært sommer i ukevis, det har ikke regnet på lenge, og jeg trekker inn duften av regn mot varm asfalt, noe av det fineste verden har å by på.
Jeg har gjort det så mange ganger og jeg går ikke lei, det er rett og slett noe jeg må styre meg for. Det samme gjelder bildesøk på google av visse hunderaser, jeg må bare se og se. Jeg skynder meg å ta opp iPhonen hver gang noen spør, hva slags hund er det? Ja, du skal få se her, sier jeg. Å, den var fin!, sier S. Å, nei, sier mamma, som ikke liker hunder, hun er redd for dem. Hadde det ikke vært bedre med en veskehund. Å, nei, sier jeg. Du må ha den i et annet rom hvis jeg skal komme på besøk, sier H. Hun er heller ikke glad i hunder. Hun er et tversigjennom kattemenneske, hun har en grå katt som er fjorten år gammel og som hun ikke har sett på en stund, kanskje han kommer tilbake når høsten kommer, det er typisk ham, sier hun. Det var gammelt, sier jeg, fjorten år. Jeg sier ikke det jeg tenker, at han kanskje har gått ut i skogen for å dø. Siden sier jeg noe som hun synes er feil og jeg prøver å rette det opp, mente jeg det så ille som det virket som? Ro, ro til fiskeskjær, synger hun fra baderommet mens hun steller håret. Noen ganger sier man bare noe, det som er sagt kan ikke gjøres usagt, la det gå.
Hvis han er grei, sier H senere. Hun kommer på en hund som hun kjenner, en snill hund. Hvis han ikke er sånn og sånn, sier hun om min hund, den hunden som jeg ennå ikke har. Hunder, sier hun, har ikke egne liv, ikke sånn som katter. Katter går rundt og lever sine egne liv, hunden følger deg bare. Venter bare på hva du har å si. Kanskje det, sier jeg, men jeg synes ikke det ene er bedre enn det andre. Jeg er verken hunde- eller kattemenneske. Jeg liker begge deler, -- og hester, geiter, hvaler, ulver, elg, bevere og fugler. M forteller meg hvordan biologistudiet er, at de har artsklassifikasjonstester hele tiden og obligatoriske sommerkurs og jeg blir helt storøyd og sitter ytterst på stolen fordi jeg er helt opprømt og synes det virker kjempegøy, bare enda bedre enn det jeg allerede tror det kommer til å være. Når får du vite hvor du kommer inn, spør K og jeg sier midten av juli og fra midten av juli til det begynner kommer jeg ihvertfall ikke til å få sove, men det er uansett sommernetter, er det ikke nettopp det man ikke skal.
Og i Oslo sitter vi i parken og drikker øl om kvelden før vi tar trikken hjemover og snakker om dem noen av oss er sammen med og dem noen av oss ikke lenger er sammen med, på valgene vi har tatt og valgene vi brukte altfor lang tid på å ta, på ting noen har sagt som gikk rett inn i hjertet, ting vi har tenkt masse på, til en dame spør oss om hvor gamle vi er og H sier tjuefem, og utenfor er himmelen mørkeblå og nordisk, og jeg tror at nå skal hun si noe om at vi ikke må snakke så mye på trikken, eller at vi er naive og ikke vet bedre, men det er ikke det hun sier, hun sier: Da sier jeg bare: Gled dere til resten av livet, før trikken stopper og hun forsvinner ut og vi forsvinner ut og det begynner å regne og de som bor her sier det har vært sommer i ukevis, det har ikke regnet på lenge, og jeg trekker inn duften av regn mot varm asfalt, noe av det fineste verden har å by på.
tirsdag 1. oktober 2013
Jeg tenker ikke så ofte på det, sier jeg når jeg knytter skoene i gangen hans, bare nå som jeg er her, egentlig
Vi går av trikken, jeg har med meg globusen. Den fikk jeg av ham en gang jeg hadde bursdag, jeg tror det var den dagen jeg fylte tjueto. Det begynte ikke så bra, vi kranglet og jeg gråt, så fikk jeg globusen. Jeg hadde fri fra jobb og satt hjemme hele dagen og leste i en bok om en gammel, ensom enke som blant annet gikk på lotteri på eldresenteret, og da jakka hennes, som hun hadde lagt på gavebordet ved en misforståelse ble loddet ut, turte hun ikke å si noe, for hun turte aldri å si noe. Hun gikk hjem uten jakka si. Så kom han hjem, jeg hadde lest boka ferdig og vi gikk på bursdagsmiddag hos familien min (pinnekjøtt, jeg har bursdag rundt juletider). Etterpå drakk vi Nøgne Ø Wit ute på byen, og så tok han bussen hjem for han skulle på jobb dagen etter, jeg ble igjen ute. Det var den dagen jeg fikk globusen, en lampeglobus med all verdens dyr på; når man tenner den på lyser dyrene i havet opp, ellers, når lyset er av, vises de ikke. Jeg har skikkelig lyst til å tenke og skrive noe metaforisk om det, noe om at det ikke er lett å se i havdypene, men vet jo at det der er en klisjé.
Det blir også ofte klisjé når man skal skrive om noe fint, det har jeg aldri helt fått til. Jeg klarer bare å skrive om ting som er trist og kjipt, om det å tenke så mye på døden, å være ensom og forknytt i brystet, om det å gå alene rundt i byen, om å snakke med folk, men likevel ikke nå ut; om umuligheten av å kjenne noen andre fullt og helt, og om det å være redd og engstelig. Tror jeg. Det er ikke sikkert jeg får til dét en gang, kanskje tror jeg bare det, siden det er det jeg skriver mest om.
Ikke at jeg tror på lykken, den finnes ikke. Ikke som en vedvarende tilstand over lengre tid, men jeg tror at det finnes noen øyeblikk som er bedre enn andre, hvor man er glad, veldig glad. Og jeg prøvde skikkelig mange ganger å skrive om det, men fikk det aldri til. Så gav jeg opp. Og kanskje var det samtidig at jeg ikke kjente så mye på de øyeblikkene heller. Tok de slutt, de kom ikke ofte ihvertfall.
Jeg leste at ikke en gang Solstad klarte å skrive om lykken, og det gledet meg, for kunne ikke han, så var det vel ikke rart jeg ikke kunne det heller. Jeg skrev ned sitatet i en av kladdebøkene mine, har mange av dem, begynte å skrive ned sitater fra bøker og av poeter og forfattere den sommeren vi var i København. Jeg skrev, og det var melankolsk uten at jeg ville det, og jeg begynte å lese igjen, lese masse, det var en stor leseglede; da vi kom hjem bestemte jeg meg for at jeg ville studere litteraturvitenskap. Det er tre år siden. Det er tre år og en bachelorgrad siden, det er høst igjen og lesegleden har minket, eller, gleden av å lese i en god roman er like stor som den alltid har vært, men det er så sjeldent jeg finner en. Det virker nesten som om det er blitt så mange færre av dem, som om det har blitt mindre av det gode.
Jeg leser Hamsun på toget på vei til Oslo en helg i slutten av september. Det er en glede. Både det å sitte på toget og det å lese Hamsun. Med meg har jeg en termokopp med kaffe og knekkebrød og brunostskiver. Det er lenge siden jeg har kjørt toget, og det er fint, jeg titter av og til opp fra boka og ser ut på høstlandskapet. Den siste timen hører jeg på musikk mens toget kommer nærmere endestoppet, jeg hører på den samme musikken som jeg gjorde for mange år siden, husker ikke hvem det var jeg skulle besøke, men var på vei til Oslo med toget, kanskje var det O som bodde der da. Nå bor hun her og er ikke lenger sammen med han hun var sammen med da, sånn som jeg. Kanskje var det forresten senere på høsten, kan huske at det var grått og byen ikke like fin, kaldere; jeg skrev meldinger midt på natten til han jeg var sammen med. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt, og de handler om det samme.
Han skal komme til å lese dem høyt for meg sånn at jeg får lyst til å holde meg for ørene av angst og skam. Men før leste ham dem dagen etter, vi møttes jo der vi bodde, vi delte hjem. Kanskje gjemte jeg meg under en av dynene da. Denne gangen kommer han til å lese dem opp for meg ikke før to dager etterpå. Vi møtes ikke i mellom, i stedet våkner jeg i leiligheten hans for meg selv, han har ikke vært her, han er hos den nye, eller hva hun er, jeg vet ikke, liker ikke bruke det ordet han bruker, synes det sier for lite og kan han ikke bare si sannheten i stedet for å liksom halvveis skjule det, som om jeg liksom er skjør, var mye skjørere før; forresten: i vinduskarmen ligger frokostskålen med katter på som var min og som jeg var så glad i, og som han kastet i gulvet en dag vi ble sinte på hverandre. Han har forsøkt å lime den sammen igjen, men det går ikke an å spise frokost fra den nå. Hva skal han med den, hva ligger den i vinduet der for.
Han har av og til sagt at han skulle finne den samme skåla på nett og kjøpe en ny en til meg. Jeg har svart: men jeg vil ikke ha noen ny "lik" skål, jeg vil ha akkurat denne, det var denne skåla jeg kjøpte i Little Tokyo i Los Angeles like før nyttår, det var et tre der hvor folk hadde skrevet nyttårsønsker på fargerike lapper og hengt opp, skåla var en av de få tingene jeg kjøpte på turen; jeg kjøpte tre ting: den skåla og to bøker på et antikvariat i New Orleans. Det var alt. Jeg tar den med hjem og spiser tyrkisk yoghurt, bær og müsli fra den til frokost mens jeg leser Linn Ullmann, det husker jeg. Jeg spiser vaniljeiskrem med glaserte kirsebær til av den mens jeg fortsatt er en kvinne som går med strømpebukser og kjole (jeg husker det fordi jeg har et bilde av det, der jeg sitter med skåla). Nå går jeg bare med bukser, det er jo mye lettere.
En gang passerte jeg tyve og jeg sa til meg selv: jeg skal aldri gå i hettegensere mer, det er skikkelig barnslig. Og så gjorde jeg ikke det, før inntil nylig, tjuefire, det var plutselig lov igjen. Også det er mye lettere, dessuten begynte jeg å fryse mer og de var så store, kunne gjemme meg inni dem. Nå trenger jeg kanskje ikke å gjemme meg lenger, men det er blitt en vane å ha dem på. Jeg orker heller ikke å bry meg, det er som med buksene.
Å, det var en ting til jeg tok med fra California, en skrivebok med et spørsmål for hver dag over en periode på fem år. På hver dato svarer man på det samme spørsmålet som for ett år siden. Husker jeg begynte å skrive i den og lurte på om jeg om fem år også kom til å skrive om E, f.eks. under spørsmål som 'Hva irriterte deg i dag?, 'Hva gleder du deg til for tiden?' og 'Hvem fikk deg til å le i dag?' Kommer jeg også da til å skrive at E får meg til å le hver dag, eller at han irriterer meg når han ikke hører og bare sitter foran mac-en og driver med sitt, som om jeg var luft; eller at jeg gleder meg til å treffe ham igjen når han er borte eller jeg er borte, har svart på det spørsmålet mer enn en gang, det er en liten stund siden jeg kjøpte boka og vi møttes på Flesland og tok taxi hjem i snøstormen en dag i januar. Jeg var sint fordi han hadde tatt flyet, hadde han ikke tatt toget, miljøsvin kalte jeg ham, men hadde tatt flyet selv. Rettferdiggjorde meg selv med at jeg kom fra et annet kontinent, han bare fra en annen landsdel. Dette kan sikkert diskuteres hvem hadde rett, eller om jeg var fryktelig urimelig, jeg kan godt innrømme at jeg tok feil, hvis jeg tok feil.
Tok med katteskåla fra Bergen til Kristiansand i flyttelasset, der ble den knust. Nå ligger den i Oslo. Det gjorde globusen min også, men nå tar jeg den med meg hjem. Jeg har den i den ene hånda og i den andre triller jeg en liten trillekoffert; jeg har med mitt eget håndkle; litteratur- og kulturmagasiner jeg kjøpte brukt på Deichmanske på Grünerløkka for lenge siden og som bare har vært i hylla hjemme hos ham; en glasskrukke med tørka kantareller som vi en gang tørka på kjøkkenbordet vårt etter at jeg hadde vært på hyttetur; klær som lukter fest fordi jeg har vært ute på byen hver dag, datamaskinen min som jeg har skrevet på hver morgen når jeg har våknet alene og han ikke har vært der, hvorfor skulle han det; og matematikkbøkene mine, holdt nesten på å glemme kalkulatoren min, men han så den og sa: ikke glem denne; å krise hvis jeg gjør det! sa jeg. Jeg ber ham holde globusen mens jeg tenner på en røyk utenfor Oslo S, det rekker jeg før toget går. Jeg rekker det, sier jeg. Det rekker du. Han har slutta å røyke, jeg husker ikke når han slutta med det. Har ikke lagt merke til det. Det er mye jeg ikke har lagt merke til. Det er også mye jeg har lagt merke til. Går du på tur på Sognsvann lørdag kveld, sier jeg, det ville du aldri da vi var sammen, enda jeg foreslo det mange ganger. Du ville bare ut på byen og drikke øl. Ja, sier han, men kanskje alle de tingene jeg gjør nå som du skulle ønske jeg gjorde da vi var sammen var umulig å gjøre med deg. Dust, sier jeg og må se opp i sekken om jeg har tatt med alt. Banan, vann, termokopp med espresso som han har lagd. Vet du at jeg skal bli forfatter en dag, sier jeg. Det vet jeg, sier han. Vi går nedover mot plattformen. Skal du ha med deg et blad og lese om Cecilia Brækhus. Nei, sier jeg, jeg er ikke interessert i henne, jeg skal lese Hamsun. Vi går på plattformen. Kanskje jeg flytter til Oslo, sier jeg. Ja, sier han. Jeg har allerede fortalt alt om hva jeg holder på med og hva jeg skal i livet, det har jeg alltid gjort. Av og til blir det noe av, andre ganger ikke. Jeg tror det har plaget ham. Men vet du hva, noen ting tenker jeg på i mange år før jeg gjør noe med det. Så skjer det, hvem vet. Festina lente, som romerne sa, skynd deg langsomt.
Det blir også ofte klisjé når man skal skrive om noe fint, det har jeg aldri helt fått til. Jeg klarer bare å skrive om ting som er trist og kjipt, om det å tenke så mye på døden, å være ensom og forknytt i brystet, om det å gå alene rundt i byen, om å snakke med folk, men likevel ikke nå ut; om umuligheten av å kjenne noen andre fullt og helt, og om det å være redd og engstelig. Tror jeg. Det er ikke sikkert jeg får til dét en gang, kanskje tror jeg bare det, siden det er det jeg skriver mest om.
Ikke at jeg tror på lykken, den finnes ikke. Ikke som en vedvarende tilstand over lengre tid, men jeg tror at det finnes noen øyeblikk som er bedre enn andre, hvor man er glad, veldig glad. Og jeg prøvde skikkelig mange ganger å skrive om det, men fikk det aldri til. Så gav jeg opp. Og kanskje var det samtidig at jeg ikke kjente så mye på de øyeblikkene heller. Tok de slutt, de kom ikke ofte ihvertfall.
Jeg leste at ikke en gang Solstad klarte å skrive om lykken, og det gledet meg, for kunne ikke han, så var det vel ikke rart jeg ikke kunne det heller. Jeg skrev ned sitatet i en av kladdebøkene mine, har mange av dem, begynte å skrive ned sitater fra bøker og av poeter og forfattere den sommeren vi var i København. Jeg skrev, og det var melankolsk uten at jeg ville det, og jeg begynte å lese igjen, lese masse, det var en stor leseglede; da vi kom hjem bestemte jeg meg for at jeg ville studere litteraturvitenskap. Det er tre år siden. Det er tre år og en bachelorgrad siden, det er høst igjen og lesegleden har minket, eller, gleden av å lese i en god roman er like stor som den alltid har vært, men det er så sjeldent jeg finner en. Det virker nesten som om det er blitt så mange færre av dem, som om det har blitt mindre av det gode.
Jeg leser Hamsun på toget på vei til Oslo en helg i slutten av september. Det er en glede. Både det å sitte på toget og det å lese Hamsun. Med meg har jeg en termokopp med kaffe og knekkebrød og brunostskiver. Det er lenge siden jeg har kjørt toget, og det er fint, jeg titter av og til opp fra boka og ser ut på høstlandskapet. Den siste timen hører jeg på musikk mens toget kommer nærmere endestoppet, jeg hører på den samme musikken som jeg gjorde for mange år siden, husker ikke hvem det var jeg skulle besøke, men var på vei til Oslo med toget, kanskje var det O som bodde der da. Nå bor hun her og er ikke lenger sammen med han hun var sammen med da, sånn som jeg. Kanskje var det forresten senere på høsten, kan huske at det var grått og byen ikke like fin, kaldere; jeg skrev meldinger midt på natten til han jeg var sammen med. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt, og de handler om det samme.
Han skal komme til å lese dem høyt for meg sånn at jeg får lyst til å holde meg for ørene av angst og skam. Men før leste ham dem dagen etter, vi møttes jo der vi bodde, vi delte hjem. Kanskje gjemte jeg meg under en av dynene da. Denne gangen kommer han til å lese dem opp for meg ikke før to dager etterpå. Vi møtes ikke i mellom, i stedet våkner jeg i leiligheten hans for meg selv, han har ikke vært her, han er hos den nye, eller hva hun er, jeg vet ikke, liker ikke bruke det ordet han bruker, synes det sier for lite og kan han ikke bare si sannheten i stedet for å liksom halvveis skjule det, som om jeg liksom er skjør, var mye skjørere før; forresten: i vinduskarmen ligger frokostskålen med katter på som var min og som jeg var så glad i, og som han kastet i gulvet en dag vi ble sinte på hverandre. Han har forsøkt å lime den sammen igjen, men det går ikke an å spise frokost fra den nå. Hva skal han med den, hva ligger den i vinduet der for.
Han har av og til sagt at han skulle finne den samme skåla på nett og kjøpe en ny en til meg. Jeg har svart: men jeg vil ikke ha noen ny "lik" skål, jeg vil ha akkurat denne, det var denne skåla jeg kjøpte i Little Tokyo i Los Angeles like før nyttår, det var et tre der hvor folk hadde skrevet nyttårsønsker på fargerike lapper og hengt opp, skåla var en av de få tingene jeg kjøpte på turen; jeg kjøpte tre ting: den skåla og to bøker på et antikvariat i New Orleans. Det var alt. Jeg tar den med hjem og spiser tyrkisk yoghurt, bær og müsli fra den til frokost mens jeg leser Linn Ullmann, det husker jeg. Jeg spiser vaniljeiskrem med glaserte kirsebær til av den mens jeg fortsatt er en kvinne som går med strømpebukser og kjole (jeg husker det fordi jeg har et bilde av det, der jeg sitter med skåla). Nå går jeg bare med bukser, det er jo mye lettere.
En gang passerte jeg tyve og jeg sa til meg selv: jeg skal aldri gå i hettegensere mer, det er skikkelig barnslig. Og så gjorde jeg ikke det, før inntil nylig, tjuefire, det var plutselig lov igjen. Også det er mye lettere, dessuten begynte jeg å fryse mer og de var så store, kunne gjemme meg inni dem. Nå trenger jeg kanskje ikke å gjemme meg lenger, men det er blitt en vane å ha dem på. Jeg orker heller ikke å bry meg, det er som med buksene.
Å, det var en ting til jeg tok med fra California, en skrivebok med et spørsmål for hver dag over en periode på fem år. På hver dato svarer man på det samme spørsmålet som for ett år siden. Husker jeg begynte å skrive i den og lurte på om jeg om fem år også kom til å skrive om E, f.eks. under spørsmål som 'Hva irriterte deg i dag?, 'Hva gleder du deg til for tiden?' og 'Hvem fikk deg til å le i dag?' Kommer jeg også da til å skrive at E får meg til å le hver dag, eller at han irriterer meg når han ikke hører og bare sitter foran mac-en og driver med sitt, som om jeg var luft; eller at jeg gleder meg til å treffe ham igjen når han er borte eller jeg er borte, har svart på det spørsmålet mer enn en gang, det er en liten stund siden jeg kjøpte boka og vi møttes på Flesland og tok taxi hjem i snøstormen en dag i januar. Jeg var sint fordi han hadde tatt flyet, hadde han ikke tatt toget, miljøsvin kalte jeg ham, men hadde tatt flyet selv. Rettferdiggjorde meg selv med at jeg kom fra et annet kontinent, han bare fra en annen landsdel. Dette kan sikkert diskuteres hvem hadde rett, eller om jeg var fryktelig urimelig, jeg kan godt innrømme at jeg tok feil, hvis jeg tok feil.
Tok med katteskåla fra Bergen til Kristiansand i flyttelasset, der ble den knust. Nå ligger den i Oslo. Det gjorde globusen min også, men nå tar jeg den med meg hjem. Jeg har den i den ene hånda og i den andre triller jeg en liten trillekoffert; jeg har med mitt eget håndkle; litteratur- og kulturmagasiner jeg kjøpte brukt på Deichmanske på Grünerløkka for lenge siden og som bare har vært i hylla hjemme hos ham; en glasskrukke med tørka kantareller som vi en gang tørka på kjøkkenbordet vårt etter at jeg hadde vært på hyttetur; klær som lukter fest fordi jeg har vært ute på byen hver dag, datamaskinen min som jeg har skrevet på hver morgen når jeg har våknet alene og han ikke har vært der, hvorfor skulle han det; og matematikkbøkene mine, holdt nesten på å glemme kalkulatoren min, men han så den og sa: ikke glem denne; å krise hvis jeg gjør det! sa jeg. Jeg ber ham holde globusen mens jeg tenner på en røyk utenfor Oslo S, det rekker jeg før toget går. Jeg rekker det, sier jeg. Det rekker du. Han har slutta å røyke, jeg husker ikke når han slutta med det. Har ikke lagt merke til det. Det er mye jeg ikke har lagt merke til. Det er også mye jeg har lagt merke til. Går du på tur på Sognsvann lørdag kveld, sier jeg, det ville du aldri da vi var sammen, enda jeg foreslo det mange ganger. Du ville bare ut på byen og drikke øl. Ja, sier han, men kanskje alle de tingene jeg gjør nå som du skulle ønske jeg gjorde da vi var sammen var umulig å gjøre med deg. Dust, sier jeg og må se opp i sekken om jeg har tatt med alt. Banan, vann, termokopp med espresso som han har lagd. Vet du at jeg skal bli forfatter en dag, sier jeg. Det vet jeg, sier han. Vi går nedover mot plattformen. Skal du ha med deg et blad og lese om Cecilia Brækhus. Nei, sier jeg, jeg er ikke interessert i henne, jeg skal lese Hamsun. Vi går på plattformen. Kanskje jeg flytter til Oslo, sier jeg. Ja, sier han. Jeg har allerede fortalt alt om hva jeg holder på med og hva jeg skal i livet, det har jeg alltid gjort. Av og til blir det noe av, andre ganger ikke. Jeg tror det har plaget ham. Men vet du hva, noen ting tenker jeg på i mange år før jeg gjør noe med det. Så skjer det, hvem vet. Festina lente, som romerne sa, skynd deg langsomt.
mandag 12. august 2013
Finlandbonanza 2
Rommet mitt i Helsingfors, på Majstranden ved Arabiastranden.
Utenfor så det sånn ut.
Gateskilt på både svensk og finsk.
På løpetur i fuglereservatet.
Fugletårn. Her kan man gå opp og skue med kikkert på fuglene. En kjent forfatter som har fuglekikking som hobby: Jonathan Franzen. Han skriver forresten om fugler i Frihet. Les den, btw. Det har Obama gjort.
Også Helsingfors har sitt Sandviken. Forøvrig trikken man tok til universitetet. Jeg tok den bare den første uka. Etterpå gikk jeg heller. Man ser mer på den måten. Dessuten liker jeg å gå.
F.eks. kunne jeg ta trikkestallen i nærmere betraktning.
Eller kjøpe banan-is i en kiosk på veien.
Man kan se ned på bakken.
Eller vurdere å gå inn i en sauna.
En av de første dagene dro vi på Helsingfors-sightseeing.
Besøkte en romersk-katolsk kirke full av pynt og helgener, men jeg var mest opptatt av utsikten utenfor.
havn
Besøkte en kirke som lå under bakken.
Etterpå tok vi ferja til Sveaborg. Der var det skikkelig fint. Anbefaler alle som skal på tur til Helsingfors å ta turen dit. Ferjeturen over koster det samme som en billett på trikken.
billett
Der hadde vi piknik på svaberget.
Sveaborg har sitt eget bryggeri. Vi måtte prøve lokal-ølet.
sigg
På den akademiske bokhandelen i Helsingfors fant vi pocketutgaver av Min kamp. De var trykt på bibel-papir og virkelig i pocket-størrelse!
søndag 23. juni 2013
BIPAVILJONGEN av Leena Krohn
Hører det kjent ut? Jeg kan ikke la være å tenke på Frode Gryttens Bikubesong, også den handler jo om en bygning og dens beboere, en biesverm av mennesker. Riktignok bor ikke menneskene i Bipaviljongen i den omtalte bygningen, noe som skulle tilsi at de er løsere sammenknyttet, men det er de ikke. En av karakterene f.eks., døvstumme Lahja, jobber som vaskekone hos menneskene i romanen. Hun får vitne litt av hvert der hun forflytter seg fra hjem til hjem. Kapitlene i Bikubesong er dessuten løsere adskilt fra hverandre, hvert kapittel en novelle som kunne leses for seg. Helt slik er det ikke i Bipaviljongen, en kan ikke lese om Fotlös lenger bak i boka uten å ha lest det første kapittelet hvor han dukker opp. Dessuten er det en slags hovedsynsvinkel, et jeg, som styrer i mange av kapitlene; hun (eller han?) er forfatter og frekventerer bygningen i et forsøk på feltstudie, men ikke minst også fordi det er så hyggelig stemning der, og det ikke ser ut til å gjøre noe at hun forflytter seg fra forening til forening, hun er velkommen, både hos de frivillige fattige og i foreningen for de som har opplevd noe mystisk og uforklarlig. Det er der forfatteren får høre om Simeon som har klart å mane fram en tulpa, et vesen som ser ut som et menneske, som han har skapt bare ved hjelp av tankene. Han ser henne med jevne mellomrom; på trikken, på gata, aldri lenge om gangen. Akkurat som hver episode i Bipaviljongen ikke varer lenge om gangen, når man leser forflyttes man stadig vekk fra det ene til det andre, fra et rom til et annet, fra en person til en annen, fra en familie til en annen familie. Ikke alltid er dette jeg-et til stede, det er noen steder hun ikke kan være, f.eks. hjemme hos den døende professoren. At hun skal ha blitt fortalt hva som har skjedd der, virker unaturlig, men likevel vet hun hva som skjer hjemme hos folk, fortelleren er altså en aktør selv, men synes allvitende der hun ikke selv er til stede, noe som gjør meg usikker. Hvem er det som egentlig vet hva som foregår?
Også i tiden beveger romanen seg; vi får kapitler som handler om stedets tidligere beboere, de sjelssyke. Om hvordan de ble behandlet på institusjonen, hvordan de havnet der, hvordan de forlot stedet og hva det ble med dem siden, av de som kom ut igjen, vel og merke, eller ikke ble sendt videre til stedet hvor de virkelig sinnssyke befant seg. Men ikke bare handler det om pasientene, også om en sykepleier som en gang jobbet der, som i dag, i romanens nåtid, er noens mormor. Til hvem? Og til hvem forteller hun? Det er uklart, det er så mye i denne romanen som fortelles til noen som forteller det videre igjen, til det havner hos meg, leseren, som igjen ser alt sammen gjennom en uklar forteller, jeg-et; det blir litt som hviskeleken, og det gir romanen et slags mystisk preg. Passende, når man tenker på foreningen Föränderlig verklighet. Også her er det en forskjell fra Bikubesong jeg vil påpeke. Mens karakterene som svermer rundt mursteinsbygningen i Odda såvisst kan være rare og merkelige, er karakterene som beveger seg rundt bipaviljongen (i en eller annen finsk by?) mer av den mystiske og gale sorten, selv om jeg godt kunne forestilt meg en person som Fotlös opptre i en av novellene til Grytten. Når det er sagt, vet jeg jo at det naturligvis er mange bøker som er komponert på denne måten, rundt et felles sted. F.eks. novellesamlingen Ville veier av Annie Proulx, hvor alle er innbyggere et sted i staten Wyoming og ofte frekventerer en felles stampub (eller ihvertfall vet om den); eller rett og slett den boka jeg leste ut like før jeg begynte på Bipaviljongen, en bok av en annen finsk forfatter, Paradis Ultra Light av Rosa Liksom, hvor alle novellene i første del handler om folk i Helsinki, noe som riktignok er mye mer åpent, løsere; Helsinki er jo et større rom enn en enkelt bygning, men forskjellen ligger jo i størrelsen, og stort sett tilhørte alle disse karakterene samme miljø, en slags undergrunnsverden kan man kanskje kalle det, og jeg kunne godt forestille meg at de kjente (til) hverandre, selv om forfatteren ikke skrev det like direkte der som i Bipaviljongen. Og det som man da kan spørre seg, helt til sist, er jo selvsagt om dette er en meningsfull sammenligning overhodet, i den grad vi jo alle befinner oss i samme rom, på samme planet, men det er en tanke jeg ikke skal forfølge videre her.
mandag 17. juni 2013
Turist i Tallin
I helga besøkte jeg et land jeg aldri har vært i før. Estland. (Klart jeg samler på land.) Jeg tok meg en tur med ferja over til Tallinn etter at siste forelesning på fredag var ferdig. Gikk rundt på ferja og spiste Panda-lakris fra taxfreeshoppen og tenkte på bøkene til Arto Paasilinna. Kunne ikke huske hva den jeg tenkte på het, men det er den som handler om den kriminelle mannen og bestemora som bor i en hytte i skogen. (I ettertid har jeg funnet ut at det var Den elskelige giftblandersken jeg tenkte på.)
Å ta bilde av trikken var noe av det første jeg gjorde da jeg hadde gått på land i Tallinn.
Hostellet jeg bodde på i gamlebyen.
Traff på en måke mens jeg vandret rundt i Tallinn lørdag morgen og ventet på at museene skulle åpne.
En russisk-ortodoks katedral.
Grytekluter i et vindu.
Spiste en Batman-is. Mest fordi det var en banan-is og jeg elsker (kunstig) banansmak.
Omsider åpnet museene. Jeg dro på Okkupasjonsmuseet. Har nemlig blitt interessert i skogsbrødrene og okkupasjonene av Estland etter å ha lest alle bøkene til Sofi Oksanen. Dessuten leser jeg om kommunisme og overvåkingsstater der andre mennesker ser på skrekkfilm og leser krim. Haha (nei, det er egentlig ikke morsomt, det er jo grusomt).
På museet hadde de bygd en tro kopi av skogshyttene som skogsbrødene bygde da de skjulte seg i skogen for Sovjetunionen. Det var en så tro kopi at den tilogmed luktet skog (granbar).
Kommuniststatue. Ugh.
hjelp
hjelp
Kommunistbyster. Ugh.
Lenin. UGH.
Etter å ha vært på museum bestemte jeg meg for å gå en tur til Kadriorg-parken siden det var så fint vær.
mynte
mynte
Når man har vært i Versailles lar man seg ikke helt imponere, men jeg tok nå et bilde likevel.
par
Presidentpalasset.
På trappen utenfor Eesti Kunstimuuseum. Gertrude Stein did did did did not not meet Ludwig Wittgenstein on these these steps did not in the winter of 1948.
Traff på en estisk katt.
Kom plutselig til en strand. Dette er altså Finskebukta.
Spiste enda mer (kunstig) banan.
Så en skikkelig fin peppermyntefarget bil. Forøvrig den ene av minst fire bryllupsbiler jeg så den dagen.
Tallinn skyline.
Mange rosa bygninger i Tallinn.
pink
Tok trikken for gøy. Skikkelig skrangletrikk.
Kaffe og bok om Nord-Korea.
Traff på et ekorn.
Var en tur i den japanske hagen.
Så begynte det å regne og alt man kunne gjøre var å sitte på kafé og drikke kaffe og spise konfekt. Konfekten på bildet het Peer Gynt (mintsjokolade), Faust (valnøtt) og The Swan (husker ikke hva den smakte).
Så spiste vi på en estisk restaurant og drakk bokhveteschnapps som servitøren påstod var husets, men tror det var en gimmick alt sammen. Smakte ikke på bjørnekjøtt, men spiste en halv kilo sjokolade på ferja tilbake til Helsinki. Følte jeg var elleve år og på danskebåten igjen. (Eventuelt nitten år og arbeidsløs.)
Abonner på:
Kommentarer (Atom)