Oslo halvmaraton

Sitter på en benk i Vår Frelsers gravlund med hver vår takeaway-porsjon vegansk mat. J er på vei til Korea, jeg har løpt halvmaraton. Kjenner det i knærne, hoftene, hele kroppen er sliten. Er ikke helt frisk, men løp likevel, var lei av å vente på at snufsingen skulle ta slutt, en rest etter en helg med snyting, feber og tv-serier på sofaen helt for meg selv, gikk likevel på butikken og lagde middag, fiskegrateng med kokte poteter og gulrøtter, kunne egentlig vært det samme, smakte ingenting, men var varmt og mettende. J forteller meg at jeg er så annerledes de andre vennene hennes, som går rundt og er triste og holder på med ting de egentlig ikke vil holde på med, jeg sier: Men sånn hadde jo jeg det også. Når var siste gang vi møttes, jeg husker det klart, vi traff hverandre i Oslo da også, også da var J på vei et sted. Vi skiltes ved et lyskryss, hun skulle rekke flytoget. Jeg var på besøk hos han jeg var sammen med, og slo følge med K opp mot Grünerløkka. Det var vår og skitten asfalt. K hadde på seg en Star Wars-t-skjorte. Vi hadde drukket kaffe alle tre. Jeg sa hadet til K rett før broa over Akerselva. Gikk oppover Thorvald Meyers gate, forbi grønne fruktkasser og tenkte at sånn som livet er nå, sånn kan det ikke være. 

Jeg har ikke truffet J mange ganger de siste årene. Er alltid på hver vår kant, men skriver til hverandre. Jeg husker den gangen vi traff hverandre før dét igjen. Det var vinter, jeg tror det var før jul. Vi spiste på et utested på Grünerløkka, kanskje fordi jeg ikke ville gå langt. Gå langt og fryse, hadde ikke særlig mye kroppsfett. Jeg husker at H drakk milkshake, jeg drakk vann. Jeg spiste grønnsaker med dipp, H spiste hamburger, jeg husker ikke hva J spiste. Jeg sa jeg var mett. Sa jeg hadde spist på Ryes da jeg kom tilbake til leiligheten til han som var kjæresten min. Har spist. Ok, sa han. Det var før han begynte å mase og vi begynte å krangle om det. J husker den dagen, ja, det var da du syntes alt var meningsløst. Vel, det er det nå også, sier jeg, men det er ganske vanskelig å leve med det, så man må bare lage seg en mening likevel. Selv om den er falsk og vi uansett skal dø, sier jeg, blant gravene i skumringen, et stenkast unna ligger Edvard Munch. Vi har vært på Munch-museet sammen, J og jeg, for lenge, lenge siden. Jeg var bakfull og kjente angsten og livet, har siden den gang alltid vært bakfull når jeg er på utstillinger med Munch. Ikke med intensjon, det bare blir slik.

Jeg kjenner meg litt syk, har ryggsekken full av svette klær og vått håndkle. Dusjet på Ruseløkka skole etter løpet. Stappet i meg to bananer og en pappkopp med sportdrikke som jeg trodde var vann, men det var ok, for den smakte sitron. Var ikke tjukk som melk, som sist gang jeg tok i mot en sportdrikke i et løp, eller var det et skirenn. Det husker jeg ikke. Jeg har fortalt J om det mislykka skirennet jeg var med på, neste vinter skal jeg ta revansj. Jeg gleder meg til vinteren, det begynner å bli kjølig om morgenene og på kvelden. Kjenner det der vi sitter på benken. Kjenner det når jeg sykler avgårde til forelesninger og matematikkøvinger om morgenene, hendene som fryser, jeg må blåse på dem etter sykkelturen. Tenker hver gang: I morgen må jeg ta på meg hansker. Vet ikke en gang om jeg har det her, ble hansker med på flyttelasset?

Vi tar trikken ned til Oslo S, vi skal hjemover. Jeg skal ta toget til Ås, lengter etter å slenge meg på sofaen. Skal spise godteri og se Game of Thrones. Vi klemmer hverandre to ganger før vi går fra hverandre og jeg går til plattform 9, setter meg på toget, spiller Wordfeud, men mest fordi jeg føler meg ille berørt av paret ved siden av meg. Vil ikke at de skal tro at jeg hører alt de sier, selv om de må skjønne at jeg hører alt de sier. De snakker om at hun var sjalu på en fest og at hun ikke trengte å være det, jeg er ikke en sånn gutt, sier han. Jeg er ikke en sånn gutt. Utenfor er det mørkt og jeg ser bare refleksjonene av togkupéen i vinduet. Hun er gravid. Han sier moren hans allerede har begynt å se på babyting. Hun er overrasket. Sier hun ikke gidder det selv, det er så kjedelig. Barnevogner. Så. Kjedelig. Hun sier hun synes det er rart at moren hans skal bli bestemor, hun som ser ut som en barbiedukke. Hun skal være en bestemor, tenk det. Jeg fortsetter å spille Wordfeud, men snart skrur mobilen seg av, det er bare tjue prosent strøm igjen. Holdt den i hånda under hele løpet, hadde glemt den dingsen man har rundt overarmen som man har telefonen i. Prøvde å kjøpe en ny, men fant ingen til iPhone 4 tidsnok. Jeg tipper kjæresteparet er nitten-tjue år, uten å snu meg og se på dem. Gjetter det ut av samtalen. Og han, han som spør henne om han er god i senga, skulle hun ikke heller ønske at han var en partygutt? Nei, svarer hun. Hvorfor ikke, sier han, da hadde jeg vært bedre i senga, tror du ikke? Hun sier at han skal slutte, de sitter på toget. Det synes jeg også at han skal. Men han gir seg ikke, ikke med en gang. Jeg fortsetter å spille Wordfeud og det blir Kolbotn. Neste stopp er Kolbotn, avstigning på høyre side. Ti prosent strøm igjen. Det blir stille, jeg legger ord vertikalt og horisontalt. Jeg får ikke mange poeng, taper nesten alle brettene jeg spiller. Neste stopp er Ski. Etter det kommer mitt stopp. Tenk at vi skal ha en unge, sier jenta etter stillheten. For det er det som er livet liksom, man vokser opp, får barn og så dør man. Ja, svarer han.