Mens universet går mot uorden

Løper uten musikk i ørene, begynte med La Roux nyeste plate, som jeg ikke er så begeistret for, men som jeg nå har og hører på i mangel av noe annet, fordi jeg har hørt så mye på det andre jeg har, på det jeg som jeg liker, som jeg nå har blitt lei av; og jeg finner ut etter en sang, dette gidder jeg ikke. Tar av øreproppene, legger de i lomma på løpejakka (det er høst ute nå, endelig), løper til lyden av naturen rundt meg, løper på spor etter hestesko i gjørma, over røtter og små bekker, rir de her, tenker jeg, det er så uframkommelig, men hester kan mer enn det jeg tror når jeg sitter oppå og engster meg for balansen deres ute på tur (men noen hester er mer stødige enn andre); men mest av alt skrur jeg av musikken for å tenke, dagdrømme for å være nøyaktig; tenke gjør jeg godt nok fra før av hele tiden, jeg har styr på alt, har lest mer pensum enn det som er gjennomgått på forelesninger, gjort ferdig innleveringsoppgaver to uker før fristen, gjort ferdig alle ukas matematikkoppgaver allerede på mandag; økonomi, dagliglivets krav, alt det er i orden, nå vil jeg bare løpe og dagdrømme, husker det var noe jeg pleide å gjøre da jeg var barn og ung tenåring, å gi meg selv tid til å dagdrømme, ikke bare dagdrømme fordi jeg kjeder meg, men faktisk legge inn egen tid til å dagdrømme, og det er det jeg gjør når jeg skrur av musikken i skogen, under trærne, i mørket der under tretoppene, der hvor det er nesten bart på bakken. Kanskje løper jeg ikke så raskt, men det gjør ikke noe, tar det rolig, jeg løp halvmaraton forrige helg, løper bare langt og rolig, dagdrømmer om hva som hadde vært fint i livet, selv om ting er veldig fint nå også, men tenker det er en sunn lengsel etter noe, for hva skal man leve for hvis man ikke ser noe der i fremtiden som man skal oppnå; for hvorfor skal jeg holde orden på alt som skjer nå hvis det ikke er for å oppnå noe enda større og bedre i fremtiden, og jeg tenker, er det dette som er visualisering? Er det dette idrettsutøvere gjør når de skal vinne noe, de må se det som skal skje i fremtiden (å vinne) klart for seg, hvis ikke går det ikke. O spør meg en dag jeg går tidlig hjem fra universitetet, pakker ned sakene mine, nei, nå har jeg ikke mer her å gjøre, jeg er rett og slett ferdig med alt jeg skal gjøre: Hvor finner du motivasjonen? Jeg vil ha en god jobb, svarer jeg, tør ikke si den egentlige grunnen, som er at jeg vil verne naturen, den beste måten jeg kan hjelpe på er å kunne mest mulig; jeg skal se gjennom destruktiv retorikk og dårlig forskning, samle inn riktig informasjon, bedømme basert på kunnskap, ikke synsing; derfor er det jeg regner flittig, derfor er det jeg leser jevnlig, derfor er det også jeg løper, vil jo være i god form til jeg melder meg som frivillig på et skip og seiler ut på sjøen, eller til å gå i mil hvis det skulle bli nødvendig (og jeg tror det kommer til å bli nødvendig). Derfor er det også jeg skrur av musikken, lar hodet være i fred til å lage bildene, har ikke jeg skjønt det før, forrige gang det gikk så bra i livet var også sist jeg brukte tid på å se for meg fremtiden, det var da jeg satt og kikket ut av vinduet på bussen eller i klasserommet, så for meg ting som kunne skje, ville skje, var liksom noe å strekke seg etter, ikke bare noe jeg sa høyt, planer jeg la (i blinde), men noe jeg faktisk forestilte meg, alene, for meg selv. Det slo meg da jeg kom hjem, da jeg så på klokken på mobilen, gikk over dørstokken og ble møtt av kattene: Ikke før det var dagdrømming ble det orden.