Joachim lukker igjen døren. Han tenker at litteraturen er blitt som en stor, gammel hund man er glad i. Man er vant til å ha den der, vant med det subbende, prompende selskapet, men en dag står den og gneldrer til kjøleskapet og hoftene er så stive at de må masseres daglig, og til slutt er det en lettelse å være på vei hjem fra dyrlegen med tom bil. 
- Fra De håpefulle av Nicolai Houm