Før jeg visste ordet av det var eksamen over

Drar hjem fra kollokvie på pinseaften, litt for sent til å kjøpe jordbær på butikken. Jeg har sagt at jeg skal ha det med til 17.mai-frokost, nå blir det bare rundstykker og prosecco, ingen jordbær. Mel av ulike sorter har jeg masse av. Jeg skynder meg å bake rundstykkene kvelden før, mens jeg drikker en øl og er i tvil om det å dra på bursdagsfest så nær eksamen er et riktig valg. Jeg var tross alt på hagefest dagen før der igjen. Jeg veier for og i mot flere ganger. Noen ganger klikker hodet hvis man skal lese på det samme om og om igjen. Det er sant, hvis man leser for mye, kan man faktisk gjøre vondt verre. Bli så lei at man begynner å gi faen, bli slapp med nøyaktighetene. På en annen side burde jeg stryke bunadsskjorta. R har gitt meg et tips om å bruke rettetanga. Det gjør jeg i morgen når jeg våkner, tenker jeg, men selvsagt skjer det ikke, jeg våkner altfor sent og prøver halvhjertet å rette kragen før jeg bare må ta på den krølla bunadsskjorta. Jeg håper mamma ikke ser det på bildene på Facebook, hvis hun ser at jeg har krølla bunadsskjorte kommer hun til å gi meg et strykejern, og hva skal jeg med en ting som bare brukes én gang i året? (Bortsett fra bunadsskjorta.) Jeg stryker aldri skjortene mine. Men kanskje jeg burde det, hadde det ikke sett litt finere ut? Noen av dem blir rette og fine av å henge i klesskapet. Den store, blå for eksempel. Men den begynner å få hull. Det samme gjør favorittbuksene mine. Hver gang de er nyvasket sjekker jeg hullene bak, kan jeg gå med buksene en omgang til uten å risikere at det sprekker opp i buksebaken? Skal jeg kanskje ta på en lang bluse eller genser, i tilfelle det skjer? Kan jeg ikke bare ta på meg en svart truse, så løser det seg, den vil gå i ett med buksa dersom buksa ryker. Jeg skulle kanskje ha sydd dem, men jeg kan ikke sy. Her kaller jeg meg miljøverner, men sy klær kan jeg ikke.

Fortvil ikke! Nå kan man sende avgårde selv ødelagte klær til Fretex. De er altså ikke ute etter klær lenger, men tekstiler. De gjør dem om til tepper som flyktninger får. 

Jeg skulle likevel ha klart å sy. 

Ok, neste år skal jeg stryke bunadsskjorta. Neste år skal jeg gjøre klar bunaden før morgenen, istedenfor å fly frem og tilbake og få panikk over at jeg ikke finner sølvet. (Jeg hadde gjemt dem godt, også for min egen hukommelse.) 

Det er bare det at det er så mange vitenskapelige artikler å lese, så mange hypoteser å holde oversikt over, så mange mennesker å snakke med og så mange gressplener å tilbringe sommerlige kvelder på. 

Dagen etter eksamen tilbringer jeg hele ettermiddagen med å lese vitenskapelige artikler om biodiversitet og habitatfragmentering, inntullet i et teppe fordi det er så kaldt. Ute regner det. Det har vært så fint i det siste, i dag er det over. Jeg prøver å rydde i kjøleskapet, spiser en salat til middag som består av alle rester som er i kjøleskapet; den blir ikke så veldig god, men jeg spiser den likevel. Jeg leser nesten et helt kapittel av en bok jeg skal skrive om, drikker lakris-te for å varme meg, så kaldt er det. Jeg blir kald av å spise middag. Det er som om kroppen må bruke energi på å fordøye, drit i varmen. Jeg vet ikke om det er sånn, men det føles slik. Kanskje jeg burde begynne å spise flere varme middager. Flere pastaretter med kremet saus, sopp, rista valnøtter og parmesan. Mer husmannskost. Fiskekaker og poteter og kokte grønnsaker. Kanskje. Hvis jeg vil. (Vil jeg det?)