Slutten av et semester

Da jeg studerte humaniora, kunne jeg alltid lese en eller annen roman som hadde noe å gjøre med det jeg leste på til eksamen. Ikke bare da jeg tok litterære fag, men også da jeg tok andre humanistiske fag, som f.eks. religionsvitenskap. For eksempel leste jeg Imre Kertész da jeg leste om jødedommen. Likeså leste jeg Barabbas av Pär Lagerkvist og Trekket mot nord av Tayeb Salih da jeg leste om henholdsvis kristendommen og islam. Jeg kunne lese romaner med god samvittighet. Det pleide å gå veldig bra. Etter at jeg begynte å studere naturvitenskap, var det ikke lenger så enkelt. Det jeg mener med enkelt, er ikke å si at humaniora er enklere, men at tilnærmingen er en annen, og at det å lese romaner gjør at faget blir lettere, mer levende, og at det er enklere for meg, nettopp fordi jeg elsker å lese. For meg er det ikke noe tungt å ta opp en roman og begynne på den. Jeg stod aldri utenfor studiene og følte jeg måtte dytte meg selv inn, trå over en grense mellom studiet og livet ellers, fordi det å lese rett og slett er noe jeg gjør hele tiden, å lese har vært en naturlig del av livet siden jeg var ganske liten.

Nå som jeg studerer naturvitenskap, er det noe annet. Det handler så mye om tekniske ting, for eksempel nå som jeg snart skal ha eksamen i bioinformatikk. Det finnes ikke noen romaner som kan hjelpe meg til å forstå bioinformatikk bedre. Jeg er rett og slett nødt til å få meg selv til å sette meg ned og lese til eksamen. Å øve på oppgaver i bioinformatikk og lære seg de ulike algoritmene er noe jeg må dytte meg selv til å gjøre, det er ikke noe som faller seg naturlig, noe som skjer av seg selv når man leser, nei, jeg må finne fram penn og papir og regne. Jeg må øve meg i programmering. Alle disse tingene liker jeg, men jeg liker det ikke så godt at jeg står opp og setter i gang umiddelbart, jeg må hele tiden tvinge meg selv til å sette i gang, noe jeg sjeldent gjør med lesing. Da begynner jeg bare med en gang, og jeg har problemer med å avslutte for å gjøre andre ting, jeg vil bare lese, det er så lett.

Jeg mener ikke å si at alt jeg leser er lett å lese. Jeg leser romaner som møter motstand. Det er bare så mye lettere å begynne, å forsøke.

Mannen jeg bor sammen med er langt inn i en doktoravhandling i samfunnsvitenskap. Han tenker på det han studerer hele tiden, legger det sjeldent helt vekk. Det faller ham naturlig å holde på med det han gjør, han holder rett og slett på med det som interesserer ham mest. Dagen lang, i helgene og i feriene. Det er altoppslukende. I studiene mine holder jeg ikke på med det som interesserer meg mest, derfor må jeg helle tiden trå inn og ut av dem. Det kan gå uker uten at jeg taster en eneste programmeringskode eller leser en eneste vitenskapelig artikkel om økologi eller genetikk. Den iherdige interessen jeg observerer at kjæresten min har for det han driver med, finner jeg ikke igjen i mine naturvitenskapelige studier, men jeg finner dem igjen i min interesse for litteratur. Det er en interesse som jeg aldri legger fra meg, det er det jeg holder på med dagen lang, i helgene og i feriene. Slutten av debutromanen min ble for eksempel skrevet bak en vifte på en kafé i Dong Hoi i Vietnam.

Det hender selvsagt at jeg må tvinge meg selv til å skrive. Det er en del av det. Men jeg tenker veldig ofte på det jeg skal skrive, det jeg vil skrive. Det er ikke noe jeg legger vekk på samme måte som jeg kan legge vekk studiene. Det kan gå dager uten at jeg tenker på masteroppgaven, men det går sjeldent en dag hvor jeg ikke tenker på det jeg skriver.

Noen ganger lurer jeg altså på om jeg studerer det jeg burde studere, når det er helt opplagt at det jeg virkelig lar meg oppslukes av er noe annet.

Altså, jeg elsker naturvitenskap, det er tosidig, og jeg bruker det når jeg skriver, svært mye av det, men når det ikke kan brukes, i hvert fall ikke med en gang og umiddelbart, lurer jeg i blant på hvorfor jeg prøver å lære meg det. Kanskje må jeg bare skjerpe meg. Kanskje er dette bare en måte å prokrastinere på, å si at det er mai og at jeg snart skal ta eksamen, men stort sett bruker dagene på å lese bøker og være ute. Jeg kan kanskje si at det er været som trekker meg ut, at jeg må gripe sjansen på sommer nå, siden jeg snart skal dra til Arktis. Det er en dårlig unnskyldning, jeg har rett og slett mistet hele interessen for å lese til eksamen. Det har vært en dalende interesse for å lese til eksamen for hvert semester som går, det føles som om jeg studerer langt på overtid. Innimellom har det vært enkelte emner som har interessert meg veldig, som jeg dykker ned i og oppslukes av, som for eksempel genetisk grunnlag for biodiversitet, jeg leste artikkel på artikkel om hveten og jordbrukets historie. På et bokbad for noen uker siden var det noen som kommenterte at de tre, fire, fem første sidene av debutromanen min handlet om nettopp landbruksrevolusjonen, og det var noe jeg selv ikke hadde tenkt på, gjorde den det? Det vil si, jeg visste jeg hadde skrevet om den, men at den fremstod som så markant at noen tok det opp på den måten, var noe jeg ble overrasket av, hadde jeg skrevet en roman om landbruket? Ja, det hadde jeg visst på et vis. Men det visste jeg ikke at jeg kom til å gjøre den høsten jeg leste om hvete, einkorn og durum.

Man vet liksom aldri, kanskje jeg en dag skriver en roman om en bioinformatiker.