Vi hører på radio om morgenen. En morgen på hytta snakker fire menn om Jordan Peterson på P2, alle sammen liker de ham, selv om de ikke er enige i alt. Det ligger en bok av Peterson på nattbordet vårt hjemme, det er en (kvinnelig) venn som har lånt meg den, hun er begeistret, jeg er (selvsagt) meget skeptisk. Boka har ligget på nattbordet lenge, jeg har lest de to forordene, både forordet av forfatteren og av en som har lest Peterson og er begeistret. Jeg leste forordene, kjedet meg og tenkte ugh. En av mennene på radioen som er begeistret for Peterson forklarer det med at det er interessant at Peterson bruker de gamle bibelske mytene og tolker dem på nytt, han snakker om det som om det aldri er blitt gjort, som om mennesker i nyere tid aldri før har tolket historiene i det gamle testamentet på nytt og på nytt. Har han ikke lest skjønnlitteratur, tenker jeg. I litteraturen brukes det gamle på nytt og på nytt hele tiden. Ikke bare der, men i andre kunstformer også. Jeg kjenner jeg blir irritert av å høre disse mennene diskutere Peterson, hvorfor har ikke P2 også invitert en person som er kritisk?
Det høres ut som en reprise fra i fjor, antagelig er det det. Det er lørdag morgen, man sender kanskje ikke nye ting da. Senere går vi på tur, det er så varmt. Kjæresten min forteller om incels, sinna menn som ikke får seg noe og som skylder deres misere på kvinner. Jeg har kanskje bodd under en stein, for jeg har ikke hørt uttrykket før, men når vi kommer hjem er det som om jeg leser det overalt. Men ikke er det nytt for meg, selve kjernen. Jeg har lenge irritert meg over retorikken rundt enslige menn, og kvinner som venter altfor lenge med å få barn. At det liksom er kvinners skyld at så mange menn er enslige og miserable. At kvinner må gifte seg nedover, ikke hige etter menn med høy sosioøkonomisk status. At kvinner er altfor opptatt med å realisere seg selv og finne den perfekte mannen, men han finnes ikke, og så blir kvinnene for gamle til å få barn. At det er kvinnenes skyld at menn forblir enslige og befolkningsveksten daler. Kvinnenes skyld alt sammen. Kvinner gjør altfor mye slik som de har lyst til.
Det finnes knapt noe verre enn folk som skylder deres egen misere på andre. En gang hadde jeg to venner, venner av den situasjonsbetingede sorten, mennesker man er mye sammen med fordi situasjonen legger til rette for det, som stadig vekk la skylden på andre. De snakket alltid stygt om populære og pene jenter, som om det at de selv hadde liten suksess i kjærlighetslivet skyldes de andre, de pene jentene. Å, de var fulle av hat når de snakket om de pene jentene. En venn, en venn som er langt fra situasjonsbetinget, men en ekte, som også altså hadde disse to som to situasjonsbetingede venner, ble så dritlei av å høre på hatet deres at hun tok til motmæle og sa at de skulle skjerpe seg, slutte å snakke stygt om folk. Kanskje de skulle ta en liten titt på seg selv, de var ikke akkurat så fryktelig sjarmerende selv. Trodde de virkelig at alt handlet om hvordan man så ut? Hvordan kunne det gå dem hus forbi at disse pene jentene også kanskje var både mer sjarmerende, snillere og smartere enn de to, hvis de også kunne bli litt hyggeligere, så ville det kanskje gå bedre med dem også. De ble paffe av utbruddet, om de tok til seg det som ble sagt vet jeg ikke, våre veier skiltes ikke så lenge etterpå. Jeg traff dem i blant siden, våre veier møttes igjen, men kanskje ikke nå lenger. Den ene giftet seg med en amerikaner og flyttet til Florida. Den andre droppet ut av studiene da hun var nesten ferdig og flyttet tilbake til hjemstedet, et sted langt ute i periferien.
En annen morgen blir Siv Jensen intervjuet om det kommende reviderte statsbudsjettet. Hun sliter med å bevise at arbeidsplasser blir skapt av å senke skattene, og i løpet av intervjuet går hun fra å bli intervjuet som finansminister til å bli intervjuet som partileder. Det er noe Solveig Horne har sagt om innvandring og integrering, taler partiet med to tunger? De sier både det ene og det andre. Hvordan kan de gå inn for at barnefamilier lettere skal få opphold, når de samtidig sier at Oslo må slutte å ta i mot så mange innvandrere? Siv Jensen sier at dette må hver enkelt kommune få bestemme, men hvorfor snakker politikere på Stortinget om at Oslo må ta inn færre da, skal ikke kommunene få bestemme selv likevel? Noe må de altså snakke om før det reviderte statsbudsjettet legges frem. Deretter kommer nyhetene, de snakker om al-nakba, katastrofen, det er femtende mai, sytti år siden palestinerne ble fordrevet fra sitt land.
Utenfor siver luktene av våren inn, lyden av fuglene. Plutselig var det som om alt stod i flor, alle fargene, alt lyset. Jeg tenker på at jeg snart skal dra herfra, til et sted hvor det ikke finnes busker eller trær, et sted hvor alt er så goldt, for det meste stein, hav og is. Hvem ved sine fulle fem vil dit når det er her det skjer, alt livet her i forhold til der.
På Facebook ser jeg at folk poserer med masteroppgavene sine utenfor Urbygningen på universitetet, noen i bunad eller dress, andre i litt mer alminnelige klær. Noen skriver at nå står de altså der, uten å vite hva de skal gjøre med resten av livet. En annen lurer på om det er noen arbeidsgivere som trenger noen med hans kunnskap, han er ledig til ansettelse. Neste år er det jeg som skal levere, om alt går etter tidsskjemaet. I følge kjæresten min, som selv er veileder på flere masteroppgaver, går ting ofte ikke etter tidsskjemaet, uforutsette ting skjer hele tiden, feltarbeidet tar mer tid enn man tror, folk ber om forlengelse, de leverer inn et halvt år etter at de egentlig skulle ha levert, det gjorde han selv. Jeg tenker med gru på en slik forlengelse, jeg vil bare bli ferdig. Neste sommer vil jeg være ferdig med det hele.
På syttende mai skal det visstnok regne, men selv regnet er ikke verst på denne tiden av året. Det begynte å regne under en grillmiddag i forrige uke, vi løp inn i stua med alle tingene, heldigvis var vi alle nesten ferdige med å spise. Det var fortsatt varmt, selv om det begynte å regne, og det varte ikke lenge. Etterpå, på vei hjem, luktet det godt av våt jord.
I en roman jeg leser, leser jeg i begynnelsen av et kapittel om en elv som går forbi huset til barna romanen handler om. Hovedpersonen, som har samme navn som forfatteren, skriver at alle barn burde ha en elv rett ved siden av huset, og også voksne, for den saks skyld. Man kan høre innenfra når den har rent over sine bredder. Jeg tilbragte tre uker i Longyearbyen sommeren for to år siden, det rant en elv rett utenfor vinduet mitt nede ved Adventfjorden. Det hadde regnet mye på Spitsbergen før jeg kom, og jeg syntes elva var bråkete. Så bråkete at jeg lukket vinduet hver dag når jeg skulle sove, men selv da kunne jeg høre den. Så bråkete at når jeg nå skal til Longyearbyen igjen, har jeg sørget for at jeg ikke kommer til å bo i den samme bygningen. Jeg skal bo lenger oppe ved fjellene i stedet, ikke nede ved fjorden. Veien til og fra universitetet kommer til å bli lengre, tjuefem minutter lengre å gå, men det gjør ikke noe, jeg liker å gå for meg selv litt før dagens dont begynner, før man må forholde seg til folk.
Barna i romanen, Sisters by a River av Barbara Comyns, bor i England. Det er en fornøyelig roman, jeg ler høyt flere ganger under lesningen. Den både ligner og ikke ligner andre romaner av Comyns. Dette er den tredje romanen av Comyns jeg leser på ti dager, siden jeg leste henne for første gang for ti dager siden, The Juniper Tree, en roman som etterlot meg med begeistring og en lengsel etter å lese mer, mer av denne forfatteren. Hvor hadde hun vært i mitt liv tidligere? Barbara Comyns er som en blanding av Ian Banks, Claire-Louise Bennett, Helle Helle og Roald Dahl. The Juniper Tree er noe av det beste jeg har lest i mitt liv. Det var lenge siden jeg hadde hatt en slik følelse etter å ha lest noe, en slags følelse av å bli forelsket, av å bare ville lese mer. Det er lite beleilig at slikt skjer midt under eksamensperioden, men det var det også da jeg forelsket meg i mannen i mitt liv, midt i eksamensperioden, på samme årstid som denne, med alt det grønne sprunget ut og åpne vinduer og lys og fuglekvitter ute, sånt er det lite å gjøre med. Det er snart nøyaktig tre år siden jeg traff denne mannen for første gang og han ble med meg hjem.
Vi hørte ikke på radio for tre år siden, han forstod ikke like mye norsk som nå. Nå snakker vi to språk om hverandre, og radioen står på nesten hver morgen, i vinduskarmen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar