Ungdomsskolen

[...]

Da jeg var enda yngre enn femten år, circa tretten-fjorten år, deltok jeg med et dikt på Ungdommens kulturmønstring. I stedenfor å bidra med diktet ved å lese det opp høyt på en scene, skrev jeg det heller pent på et rosa ark som jeg ramte inn. Det fikk stå på utstilling sammen med de som hadde malt og hva enn de gjorde, jeg gikk ikke på utstillingen selv for jeg var så redd for at noen skulle se meg der og komme på at de nettopp hadde lest diktet mitt og så kommentere det til meg. Jeg leverte det bare i skranken før mønstringen, og hentet det i skanken etter mønstringen. Likevel slapp jeg ikke unna. En litt tjukk fyr med rødt hår kom bort til meg på skolen og sa han hadde lest diktet mitt og at han syntes det var bra. Jeg vet ikke om jeg sa takk eller hva jeg gjorde. Selv så tidlig i livet som da, hadde jeg en paranoia for at alt det folk sier til meg egentlig er ironisk. Det er som om det er en grunnleggende skepsis hos meg. Kanskje trodde jeg at han drev gjøn med meg, eller så ble jeg så smigret at jeg ble helt rød i fjeset og flau. Ingen av delene var noe jeg ville oppleve.

Jeg husker den gangen norsklæreren skulle lese opp et eksempel på en stil som var noe å etterfølge for alle de andre, ja, dette var en stil alle i klassen burde få høre. Allerede ved de tre første ordene skjønte jeg at den var min. Hun sa aldri hvem som hadde skrevet den til klassen, men jeg ble likevel flau, for jeg var helt sikker på at alle kunne lese på kroppsråket mitt under høytopplesningen at det var min stil. Som om alle var levende detektorere, kroppsscannere. Og muligens hadde jeg delvis rett, for da det ble friminutt kom ei jente i klassen bort til meg og sa: Det var din stil, var det ikke? Så jeg var altså synlig! Det var altså synlig at det hadde vært min stil! Ja, sa jeg. Hun sa så at den var bra. Jeg var litt flau, men også i grunnen veldig stolt over det hele. Ikke bare hadde læreren lest teksten opp høyt i klassen, men hun hadde også villet ta en prat med meg, og det denne praten inneholdt, var at hun ville sende inn teksten til en nynorsk skrivekonkurranse (teksten var på nynorsk), om det var greit for meg. Og senere videreformidlet hun meg om et skrivekurs i Tvedestrand, og hun skulle gjerne melde meg på der hvis jeg ville det. Det ville jeg, og også ei annen jente i klassen som hadde seksere i alt og som jeg den dag i dag husker best som "jenta som var for dødsstraff", etter en opphetet samfunnsfagtime. Hun hadde nemlig ment at det var det eneste riktige. Jeg husker jeg syntes det var helt forkastelig.

Ingen av de jeg kjente på ungdomsskolen har jeg holdt kontakten med etter at jeg sluttet der. Da jeg begynte på videregående, begynte jeg på helt ny frisk. Derfor ble jeg overrasket da jeg i voksen alder gikk inn på en kaffebar og bestilte en cappucino og en scones, og det var hun som kom og serverte meg den mens hun sa: Værsågod, Kathleen! Jeg hadde forestilt meg at mitt navn skulle være borte vekk for de fleste av dem nå, men det var det altså ikke. Jeg besøkte denne kaffebaren flere ganger etter det, og det har vært hyggelig, og av og til har det hendt at jeg har lurt på om hun er for dødsstraff ennå, eller om det bare var noe en fjortenåring sa.

Engangskamera: Kristiansand, Tvedestrand og Stavanger

Hadde ikke bare engangskamera med rundt i Lillehammer og Bergen, men også i Kristiansand, Tvedestrand og Stavanger.

Softis med strøssel.
karl

Sommerkveldssol i Vestre Strandgate i Kristiansand.
fint

Fest på Mølla på Grim i Kristiansand.
helene

På bruktbutikken. 

hemmelig

På Kanonmuséet/Møvig fort i Kristiansand.
flekkr

Dette bilde er ikke fra en sommernatt, men fra jula 2010. Man kan formelig nesten se sprengkulda i dette bildet. 
dynamight

Fra samme fest som bilde ovenfor, men her sitter vi tydeligvis under en varmelampe. 

bjørne

Tidlig vår/sen vinter 2011, på Tangen i Kristiansand. 
tangen

Kaffe og eplekake med krem på Museumskaféen på Sørlandets Kunstmuseum den samme vinteren/våren som over. Nå finnes ikke Museumskaféen lenger. I stedet finnes Mean Bean der, og de serverer sykt god americano.
krem

Platesalg i Stavanger våren 2011. 
salg

Stavanger våren 2011.
sykkel

I Stavanger har de hus i pastellfarger.
lilla

I Stavanger har de båter med helikopterplattformer. 

j

I Tvedestrand har de en vei ved navn Måneveien. 
før

Bokantikvariat i bokbyen Tvedestrand.
brukt

En vanlig uke i Bergen, del 1/3

Jeg har laget fotoreportasjer fra bokbyen Tvedestrand, Kristiansand, hytteturer, El Paso, Los Angeles, New Orleans, stallen, Berlin, Arizona, om å reise på Interstate og San Diego, men ikke av Bergen! Det nærmeste jeg var å ha lagd en bloggebildereportasje av Bergen var av Hjellestad og den botaniske hagen der. Men hvordan er en hverdagslig uke der hvor jeg for tiden bor? Hva legger jeg merke til i mine daglige omgivelser når jeg plutselig ser den gjennom en kameralinse? For å finne ut av dette, og fordi jeg snart skal flytte fra denne byen, bestemte jeg meg i forrige uke for nettopp å utstyre meg meg med et kamera og fotografere en helt vanlig uke i Bergen.

Mandag. Sitter på lesesalen, drikker termosespresso og prøver å skyndte meg ferdig gjennom Cervantes' Don Quixote før forelesning på torsdag. Jeg har godt over halvparten igjen, kommer jeg til å bli ferdig?

bikubesong

Prøvde å ta bilde av veggen til Landmark. Landmark er nemlig malt i yndlingsfargen min. Imidlertid lyste solen så sterkt at det ikke gikk. Anyways så får dette bilde meg til å tenke på kunstneren Edward Hopper, og Edward Hopper igjen får meg til å tenke på Frode Gryttens novellesamling Rom ved havet, rom i byen.

israel

boikott

Forfattere anbefaler poesi på Bergen bibliotek. Jeg anbefaler Utredning om trengsel av Mathias R. Samuelsen. 

wee

Jeg tror kanskje jeg har lest alle Flamme-singlene som finnes på biblioteket. (Shortcuts av Raymond Carver har jeg også lest.)

hockey

...bortsett fra disse to. Vinglefitte av Frank Lande og Vi kommer i fred av Miriam Myrstad. Jeg satte meg ned for å lese dem.

aloha

I Frank Landes Vinglefitte skriver han om en mann som klager på at kona hans leser Flamme-singler. Spesielt irriterer han seg over at kona har lest Flamme-singelen Ja. Nei. Ja. av Stig Sæterbakken.

leit

En kanin i skogen.

Forrige uke var den første sommeruka. Det betydde at vimplene hadde kommet opp.

Bringebærriskrem på spasertur i nabolaget.

rislunsj

Det begynte selvfølgelig å regne og jeg måtte slenge jakka over kameraet.

været

En dag jeg kommer hjem.

macaroni

Tartexpålegg på brødet.

sverige

Leser om John Donne og barokkdiktning.

metafysisk

Tok meg en tur opp på Fløien. Her under en pause. Fjellet på andre siden er Løvstakken. Det har jeg også besteget et par ganger.

På toppen av Fløien kan man se horisonten. Ryktene sier at man tilogmed kan se en oljeplattform fra Fløien på klare dager. Enten var ikke denne dagen klar nok eller så burde jeg hatt en veldig god kikkert. (Men jeg har faktisk sett oljeplattformer på nært hold, på seiltur mellom Bergen og Orknøyene.)

På Fløien spiste jeg restemat til middag: vegansk kokoscurryris med rosiner. Det er noe av det beste jeg vet!

brasil

Meg og et annet bygg med en nesten like fin farge som Landmark. 

torgallmenningen

Onsdag. Jeg har forsatt over halvparten igjen av Don Quixote.

lime

I uke seksten er jeg hekta på limonade.

lime

Vegansk kikert- og brokkoligrateng til middag. 

Del to og del tre kommer etterhvert! Det inneholder vårdager (sic!) i Bergen, krim, kaker og museum blant annet, så det er bare å stay tuned. Ha en fin tirsdag!

Livet og litteraturen totusenogelleve 2/4

APRIL
April er måneden jeg sletter meg fra Facebook fordi jeg ikke orker å tenke at alle andre lever bedre liv enn meg (selv om jeg vet at det er en dum tanke), drar til Oslo og griller for første gang i år. Laks og potetsalat. Jeg tar trikken fra Grünerløkka til Majorstuen for å spise indisk(!) og havner på en fest med en masse attenåringer hvor jeg røyker sigg på kjøkkenet og snakker om Kaisers Orchestra. Jeg kjøper gamle Vinduet-magasiner på Lucky Eddies og ser Vågsbygd Handy på Parkteateret. Jeg forelsker meg i Munch og tar toget videre til hytta, hvor jeg skriver min første akademiske oppgave og leser ferdig Haruki Murakamis Trekkoppfuglen. Vi drikker påskemust og spiser kanelbullar i Sverige. Jeg ser Vågsbygd Handy én gang til i Stavanger i slutten av måneden, hvor sommeren allerede er ankommet. Jeg får gnagsår i de nye conversene der jeg vandrer langs trehusbebyggelsen, henger på Bøker & Børst og jeg drikker hundre rom & cola. Den fremmede av Albert Camus, Vilhelms værelse av Tove Ditlevsen, Innsirkling av Carl Frode Tiller og Haruki & jeg av Nils-Øivind Haagensen må alle konkurrere om å bli månedens beste bok. Månedens verste bok er derimot mye lettere å kåre: det er Johan Harstads Buzz Aldrin, hvor ble deg i alt mylderet?













































































cooljdhdhd
kjkjkjkjj


MAI
I mai drar vi på roadtrip til Tvedestrand og alle bokantikvariatene, jeg slutter å sminke meg fordi jeg får for meg at det er altfor trivielt å bruke tid på sånt, jeg drømmer om jacarandatrær og California og vi drar på tur til Bergen for å gå de syv fjell. På hjemveien til Kristiansand kjører vi over Hardanger (verdens vakreste sted) og på en ferje hører vi på fine dialekter mens vi spiser sveler og leser avisen og Heidi Lindes Nu, jävlar! Den beste boka jeg leser i mai er Hamsuns Mysterier. Den dårligste boka jeg leser i mai er Sov eller snakk om kjærlighet av Bjørn Esben Almaas.

JUNI
I begynnelsen av juni drar jeg til Oslo igjen og der er det så varmt at jeg bare har på meg en bomullskjole. Jeg ser Vågsbygd Handy atter en gang på Musikkfest og går på eksamensutstillingen til prosjektskolen. Helgen etter drar jeg til Paris alene og skriver og røyker i hver eneste park. Jeg skriver og skriver og skriver og leser i Kazuo Ishiguros Never let me go. Jeg besøker Versailles og later som jeg er med i Sofia Coppolas Marie Antoinette. Jeg spiser is, drikker rødvin fra 1990 og sitter på trappen utenfor Sacre Coeur. Jeg skriver og ser på bilder av Monet. Jeg prøver å snakke fransk, men blir sittende å høre i stedet. Når jeg drar hjem bestemmer jeg meg for å alltid reise alene. Men det er ikke sant, for senere i juni tar kjæresten min og jeg toget til København. Jeg leser Necklace of Kisses for andre gang i år og leser Francesca Lia Blocks dikt forty-five thoughts for my daughter and my virtual daughters fem ganger hver dag etter at jeg leser det for første gang i diktsamlingen How to (Un)Cage a Girl. Den beste romanen jeg leser er Døden & Co av Lukas Moodysson (det er da jeg virkelig forelsker meg i ham) og Wives & Lovers av Richard Bausch som jeg kjøper på Shakespeare & Co i Paris er den dårligste boken jeg leser. I slutten av juni drar jeg til Indonesia. Hjemme i Norge er jeg å finne i Hove-boka til Flamme Forlag: Var du der for musikken.

I bokbyen Tvedestrand

Etter å ha snakket om det i flere år, var vi forrige helg på biltur til Tvedestrand. På veien dit tok vi turen innom Hove på Tromøya utenfor Arendal. Der var det merkelig å være, jeg som bare har vært der før når det har vært festival. Vi gikk litt rundt i skogen og på rullesteinsstranden hvor horisonten er så stor at man kan se at jorden er rund.

PS, det er forresten der Knausgård er fra.

Deretter kjørte vi forbi et skilt som viste vei til et loppemarked, så vi kjørte dit og gikk inn i en idrettshall som var full av lopper. Der gikk det ann å kjøpe en pose full av klær for hundre kroner, så da jeg gikk bort til en av loppedamene og sa jeg ville ha denne svarte kjolen jeg hadde funnet, skjønte hun ikke det og ville heller gi meg en pose sånn at jeg kunne fylle den. Da jeg sa at jeg ikke skulle ha noen pose, jeg skulle bare ha den ene kjolen, ble hun sur og sa en pris på nesten hundre kroner. Det hjalp ikke. Jeg skulle bare ha den ene kjolen for det om. Dette tok toppen ti minutter og etter det orket jeg ikke mer og gikk ut for å ta en røyk.

Jeg har nemlig funnet ut nå at jeg hater loppemarkeder (nesten) like mye som jeg hater kjøpesentre og salg. Alle de ville menneskene gjøre meg stressa og denne kjøpegalskapen gjør meg kvalm - det spiller ingen rolle om det gjelder gamle og brukte ting eller nye ting. Jeg hater å eie ting, det finnes knapt noe verre enn det.

Så dro vi til Tvedestrand - bokbyen.

De har et tosiffra antall bokantikvariater og en kafé som heter Kafé Kafka. Kjæresten min poengterte på spøk om hvorfor jeg ville til bokbyen, jeg som hater å kjøpe ting, bøker også. Jeg sa så at det er fordi at selv om jeg ikke vil eie bøker, er det veldig fint å omgi seg med dem.

I Tvedestrand har de forresten en vei som heter Måneveien. Det er nesten like fint som Saturnveien.

Før vi kunne gå i alle bokantikvariatene måtte vi spise mat. Siden ingen utesteder var åpne, gikk vi på Kiwi og spiste rundstykker og røkelaks og italiensk salat og snøfrisk, oliven fylt med fetaost og orientalsk nøtteblanding på en benk. Her er et bilde av meg på den benken:

Jeg ser sur ut fordi vi snakker om det verste jeg vet om (nest etter forbrukersamfunnet): kunstig befruktning, abortmotstandere, folk som bare ops, jeg ble gravid, jeg og folk generelt som bare bidrar til at det kommer flere mennesker på denne allerede overbefolkede jorda. Æsj. Jeg blir kvalm. Jeg skal melde meg inn i Zero Growth Organization. Hvis den finnes på ordentlig. Jeg har nemlig bare lest om den i Jonathan Franzens Frihet.

Jeg merker at hjertet mitt banker fortere hver gang jeg tenker på dette emnet. Å, fy faen. Jeg kommer til å dø av for høyt blodtrykk neste gang jeg ser en artikkel om folk som absolutt må ha sin egen unge og ansetter fattige kvinner i India til å bære barnet deres. Har de ikke hørt om adopsjon?

Imidlertid vil jeg ikke dø, jeg må roe meg, kikker litt i mappen med alle isbjørnbildene mine.

Ok, så besøkte vi bokantikvariater.

Her finner jeg ut at krimforfatteren Stieg Larsson ikke er den samme som poeten Stig Larsson. Sykt flaut at jeg ikke skjønte det før.

I en av bokantikvariatene hadde de en gammel pengespillmaskin.

I det samme antikvariatet hadde de også en pop up-plakat av menneskekroppens organer og skjelett. Det lå rett ved siden av hylla med filosofibøker, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle fordype meg i først. Valgets kval.

Siden kjørte vi hjem mens vi hørte på Nirvana-platene som kjæresten min kjøpte på loppiset og jeg fikk flashbacks til da jeg var seksten år.

Og nei, jeg kjøpte ikke en eneste bok. Kjøpte bare softis og kaffe på bryggekanten.

Uansett, fin maidag i Tvedestrand. <3