En dag på Milde

For fire år siden gikk jeg på folkehøyskole på Milde i Bergen. Den ligger rett ved siden av Universitetets botaniske hage og arboret. Siden været i Bergen for tiden ligner mer på sommer enn høst, bestemte vi (kjæresten min og jeg) oss for å dra dit og ha piknik og kikke på fortiden. Men aller, aller først dro vi på Steinerskolen for å gå på loppemarked, og egentlig hater jeg loppemarkeder, men å besøke Steinerskolen er også litt tur på memory lane (jeg har gått der - riktignok i Kristiansand, ikke i Bergen, men alle Steinerskoler er litt like hverandre) og jeg elsker at de alltid har økologiske vafler og syltetøy lagd av ett eller annet bær jeg ellers aldri spiser (annet enn på Steinerskole-markeder) til.

Etter å ha spist vafler, drukket kaffe og økologisk-biodynamisk brus, handlet bøker og klær og blitt enige om å aldri sende barna våre til Steinerskolen hvis det er slik at Steiner-barn ikke kan hoderegne femmere og tiere sånn som de vi kjøpte vafler av ikke kunne, tok vi bussen til Milde og hadde piknik i Arboretet og kikket på bøkene.

Europa er formet som hjernen min av Mircea Cărtărescu:

Timene av Michael Cunningham:

Nausea av Jean-Paul Sartre (se så glad jeg er!):

Alfabet av Inger Christensen:

Så spiste vi litt druer:

 Så gikk vi litt rundt i Arboretet:

Så kikket vi på en dam og så en knallrosa vannlilje:

Jeg syntes vannliljen hadde nesten like fin farge som innpakningspapiret til Ego Cashewnøtter & Marengs, og ba derfor kjæresten min om å ta bilde av papiret:

Men han var ikke særlig flink til å ta bilde, så her er et bilde jeg tok fra internett:

Er ikke det bare verdens fineste farge? (Jeg sier det hver gang jeg går forbi sjokoladehyllene. Til slutt måtte vi bare kjøpe sjokoladen. Det var den eneste grunnen. Jeg er nemlig egentlig ikke så veldig fan av marengs.)

Så gikk vi opp en bakke:

Har jeg ikke fin ryggsekk forresten? Jeg vet dere kanskje tror at jeg har disset Bergans, men det har jeg ikke. Jeg elsker Bergans. Elsker sekken min. Skjønner ikke at man kan bevege seg rundt uten sekk. Jeg har jo alltid tusen bøker med meg + pc. Ok, ikke denne dagen da. Denne dagen brukte jeg sekken som piknikkurv (og gymbag til yogaklær, for aller, aller, aller først - før vi dro på loppis tilogmed - var jeg på treningssenteret og trente yoga).

Etter bakken kom vi opp til Blondehuset:

Der går det ann å kjøpe vafler og is hvis man er tidlig ute. Det var ikke vi (men det gjorde ikke noe, for vi spiste øko-vafler på Steinerskolen).

Så lekte jeg at jeg var Tommelise:

Så kom vi fram til folkehøyskolen:

Der gikk vi inn på fellesstua, men der var det ingen. Bare en haug med aviser:

Så gikk vi inn i vestfløyen, der jeg bodde da jeg gikk der:

Så kikket vi inn og døra til rommet jeg en gang bodde på var åpen, men siden vi har respekt for privatlivets fred, gikk vi ikke lenger inn i gangen enn dette:

Den gangen jeg bodde der hadde jeg et selvportrett av meg selv hengende utenfor på døra:

Så gikk vi over til et annet bygg: undervisningsbygget:

Der hang det bilder av alle fra kullet mitt:

Deretter gikk vi derfra og ned på busstoppet. Vi passerte gatekunst av et hvilketsomhelst band:

Og her er busstoppet hvor vi ventet på bussen så mange ganger og jeg satt og drakk pepsi max og whisky mens vi ventet, for SÅ trash var jeg da. Her prøver jeg å posere mitt gamle jeg som heller i meg sprit fra fra en stor brusflaske:

Deretter bestemte vi oss for å gå til nærbutikken, akkurat den samme turen som jeg og mine medelever gikk hundre ganger da jeg gikk på folkehøyskolen. På vei dit stoppet vi ved en benk og spiste enda flere druer:

Her er et bilde fra da jeg gikk på folkehøyskolen og satt på den samme benken:

Anyways, vi gikk videre, forbi en blomstereng som fikk meg til å tenke på Sverige. For mens Norge er fjell, Danmark er bondegårder og Finland er sjøer, så er Sverige enger. Når jeg tenker på Sverige, tenker jeg på midtsommernatt, Astrid Lindgren, romankarakterene hennes og fine, blonde jenter i hvite kjoler som danser rundt på blomsterengen. Hvor fint er ikke det? Hvor fin er ikke hjernen som tenker på alt dette bare jeg ser dette:

Litt etterpå tok vi en snarvei gjennom skogen hvor bakken var skikkelig myrete og jeg begynte å tenke litt på Emily Brontës Wuthering Heights:

Vi gikk forbi enda mer gatekunst som vi ikke skjønte, og jeg sa 'han' da jeg snakket om mannen bak verket, og kjæresten min sa 'hvem sier at det er en av hannkjønn som står bak?', og jeg svarte 'ok, det må være ei jente, for bare jenter sprayer utenfor stencilkanten.' (jeg er skikkelig mannsjåvinist, bare menn klarer å gjøre ting skikkelig.)

Endelig ankom vi nærbutikken! Bunnpris!:

Her brukte jeg uendelig mange penger på øl og sigaretter en gang i tiden. Se bare på dette bildet fra høsten totusenogsyv. Bunnprisposene ligger strødd!:

(Ja, jeg hadde gult hår.)

Vi pleide å kjøpe øl og sette oss bak butikken og drikke. Sånn som dette:

Sånn ser det imidlertid ut nå:

Benkene er malt. Og så er det en sjøflyhavn der:

Til slutt gadd vi ikke mere memory lane og bestemte oss for å ta bussen hjem. Her satt jeg og ventet på den:

Hadde kjæresten min vært litt flinkere til å ta bilder, kunne dere sett at benken jeg satt på faktisk var rosa. (Men han er veldig fin for det om.)

På bussen irriterte jeg meg over en orddelingsfeil (som vanlig):

Og så spiste vi pizza og ble kjempemette og døllet oss.