torsdag 15. september 2011

Om den kjærligheten

Jeg kan ikke fordra kjærestepar. Jeg kan ikke fordra kjærestepar som jeg møter på min vei i skogen, på søndagstur i kledd regnjakker fra Bergans, matchende, i hvertfall noenlunde,opplagt ikke fyllesyke fordi kjærestepar ikke går ut på byen på lørdagskvelder, de holder seg hjemme og ser på tv-serier (en greie min kjæreste har prøvd å innføre hos oss, tv-serier, uten å klare det fordi jeg bare ikke faen og heller setter meg inn i et annet rom for å lese en bok), og kanskje er de tilogmed så etablerte at de går der med en hund. Jeg kan ikke fordra kjærestepar som leier hverandre, går hånd i hånd som lenket fast, slipper hverandre aldri enda det kommer en lyktestolpe (eller noe lignende) på deres vei. Jeg kan ikke fordra kjæresteferiealbum på Facebook (det var litt av grunnen til at jeg slettet meg derfra), som om det er så jævlig gøy å dra på kjæresteferie, når vi alle egentlig vet at sannheten er at det er ganske kjedelig (jeg fatter ikke hva Veronica Maggio snakker om i Vi kommer alltid ha Paris).

Jeg kan ikke fordra kjæresteparene i butikkene som snakker om hva de skal spise og hva de skal handle (enda jeg selv er skyldig i å gjøre det samme), det får meg alltid til å tenke litt på Geir Gulliksens Forenkling, spesielt nå som jeg er blitt student her i Bergen, hvor jeg bare overstrømmes av informasjon om goder til studenter og liksom ble meg bevisst på at det finns studentboliger for par, og at gravide par kan få hjelp til hva det enn måtte være.

Uansett, jeg tenker på Geir Gulliksens Forenkling, denne fryktelig intense, lille romanen om et studentkjærestepar som nærmest isolerer seg for seg selv i en sokkelleilighet i en by som jeg er ganske sikker på er Oslo. Det er som om de ikke har eksistert før de fant hverandre på slutten av videregående, ja, sågar navnet til den ene parten, Kim, blir til i det han treffer Kristin, hva han het før de traff hverandre har han glemt, har hun glemt, og det får heller ikke vi lesere vite. De har også kuttet kontakten med deres foreldre, det er som om tiden før aldri eksisterte, som om de ikke eksisterte før det øyeblikket de fant hverandre i skolegården. Det er bare de to.

Siden skjer det jo noe som rokker ved deres tosomhet, bl.a. får de en datter (som for meg synes mer som en alien). Poenget er at når jeg ser kjærestepar, så tenker jeg på denne tosomheten deres, før det skjer en inngripen i denne, og denne creepy-aktige følelsen har ofte dukket opp i meg i det siste når jeg vitner kjæresteri. Noe som ikke ble til en refleksjon før jeg kom over unntaket en dag på lesesalen. Jeg så en jente og gutt som satt ved siden av hverandre og leste, med et lite hint av at de lente seg mot hverandre, men det var ikke noe mer enn det. Jeg fortsatte å sitte der og kom til å se i øyekroken at en av dem strøk den andre på armen, bare en liten gest, en liten detalj, og det slo meg at her sitter et kjærestepar og leser sammen på lesesalen og jeg tenker ikke på Forenkling, men jeg tenker på to duer, som i at de er monogame hele livet; at hvis maken dør, så skaffer ikke den gjenlevende duen noen ny make, men lever alene resten av sitt liv, noe jeg tenker på som en fin greie, enda jeg egentlig ikke tror noe særlig på monogami hva angår mennesker; når det gjelder mennesker virker monogami som en helt absurd idé, og jeg lurer på hvor denne idéen kommer fra. Duenes liv, og de fleste andre fuglers også, for ikke å snakke om pingviner, står som selve symbolet på romantikk i min verden, langt, langt og lenge før alle menneskers kjærlighetshistorier (og bloggeres selvutlevering av egne kjæresteforhold + bilder til), alldeles ikke noe jeg pleier å tenke på når jeg snubler over kjæresterier i den daglige verden.

14 kommentarer:

Siri sa...

Du pirker borti noe sant og litt bittert her. Hilsen en med matcende Bergans-jakke (jeg har rød, han har grønn.)

Michaela sa...

Jeg har Bergansjakke og er alltid fyllesjuk, han har en billigere allværsjakke og drikker ca aldri og er dermed heller aldri fyllesjuk. Han insisterer på å gjøre mest mulig ut av dagen i form av å tusle/sykle/jogge rundt ute, jeg insisterer på å være inne og sove, kose eller se film (jeg blir alltid med ut da uansett form). MEN en ting vi ikke er, er ekle kjærester som ikke klarer å oppføre seg i offentligheten. Fy faen, dét hater jeg! Par som suger ut innvollene til hverandre via hverandres munn spyr jeg av. Det syns jeg er direkte respektløst. Enten det er foran meg i køen på H&M, på bussen eller what not. Æsj, gå vekk.

Kathleen sa...

Ikke noe galt med Bergans-jakker i seg selv da! Jeg ønsker meg en! I går kikket jeg på dem i butikken og tenkte jeg skulle kjøpe en når jeg får råd. Det hadde jeg ikke akkurat da, for jeg måtte bruke pengene mine på en... Bergans-sekk!

Kathleen sa...

Michaela, vi har det motsatt. Jeg vil ut og gå på tur hele dagen lang, kjæresten min, ok, han vil vel ikke akkurat sitte å kose i soafen mest av alt, men han vil ut og drikke kaffe og lese aviser.

Floka sa...

For en fantastisk måte å si det jeg alltid går og tenker på selv. Noe av bitterheten min har kanskje noe med å gjøre at jeg selv ikke har en å kunne gjøre kvalme ting med på bussen, men det finnes da uansett grenser for hvor sukkersøtt et par kan være i all offentlighet.

Kathleen sa...

Ånei, dere har misfostått meg - i hvertfall delvis. Det er ikke sukkersøte tenåringsaktige par jeg ikke liker, det synes jeg på en måte er litt sjarmerende, så lenge det ikke blir for mye klining rett foran meg. Jeg liker på en måte denne naiviteten deres, denne stormende forelskelsen. Det jeg først og fremst ikke liker, er par i etableringsfasen. Sånne som er samboere og på gang med å kjøpe leilighet og møbler o.l. Sånne som planlgger jula og andre helger sammen.

Floka sa...

Jeg forstår hva du mener, jeg har selv en venninne som ble forlovet med kjæresten sin andre året på vgs etter de hadde vært et par og levd i bobletilværelsen sin i halvannet år. Etter de gjorde det slutt for to år siden har jeg mistet litt troen på parene du beskriver, så jeg retter heller hatet mitt mot de kvalmsøte kjærestene man ofte ser vandre gatelangs med hendene kirurgisk festet i hverandre.

Ine sa...

Jeg skjønner ikke helt hvordan å kjøpe leilighet eller feire jul sammen med kjæresten kan være grunnlag for å mislike noen. Det er selvfølgelig leit med kjærestepar som isolerer seg fra venner, kolleger eller medstudenter og familie, men jeg synes man skal respektere at folk velger å leve livene sine på forskjellige måter. Å bo sammen med kjæresten gjør deg jo ikke til en slik eller sånn person. Ei heller å ikke bo sammen med kjæresten.

Kathleen sa...

Jeg misliker da ingen PÅ GRUNNLAG av at de feirer jul sammen, Ine. Jeg misliker bare hele IDÉEN om kjæresteri. Det blir litt som at jeg ikke misliker de vennenene mine som leser Twilight-bøkene, bare fordi de leser Twilight-bøker. De må jo få lov til det, jeg liker dem for det om, men jeg trenger ikke å like Twilight-bøkene selv.

Forøvrig så er jeg skyldig i å bo sammen med min kjæreste selv, å feire jul sammen med ham, å kjøpe møbler sammen med ham og å snakke om å skaffe oss en hund sammen. Så.

Ine sa...

Ok, da har jeg misforstått deg. Det var mest det du skrev i en kommentar over jeg reagerte på - du skriver jo at du ikke liker par i etableringsfasen? Men jeg skjønner at jeg muligens ikke så ironien her. PS. Sletta kommentaren din på min blogg, ikke fordi jeg er fornærma, men fordi jeg ikke liker sv-opplegget, synes det blir rotete for de som lese bloggen min.)

Kathleen sa...

Neida, jeg er bare så innmari lei av... alt pratet om det. Jeg synes samfunnet (og mange blogger) er litt for vel preget av nettopp denne kjæreste-idyllen som om det er den beste måten å leve på. Jeg blir en smule provosert når jeg ser huslånsreklamer med bilde av unge, heterofile par. Det finns andre måter å leve på også. Hvor er de single i disse reklamene? Hvor er venneparene som kjøper hus sammen? Osv.

(Ps, er ikke særlig fan av sv-jeg heller, jeg pleier å slette slike svar fra min blogg også, men av en eller annen grunn måtte jeg liksom være sikker på at du så svaret mitt.)

Ine sa...

Da skjønner jeg bedre hva du mener. Og jeg er enig i at særlig når det gjelder reklame og slikt, fremstilles ofte et ideal der ikke alle passer inn. Og det er teit, rett og slett. For ja - det finnes så mange andre måter å leve på. Forresten er duer og pingviner symbolet på romantikk i min verden også. :)

Indigo Sitrus sa...

Jeg hadde tenkt å kommentere, men så leste jeg alle de andre kommentarene og da hadde jeg plutselig ikke noe å si som passet inn i diskusjonen...
Det er et kjærestepar i parallellklassen min som fascinerer meg veldig, de er ikke sånne som kliner konstant, det er mer av den typen du skriver om at du så på biblioteket. De hører sammen, det er dem to, og man vet det, det er ingen tvil, de to har noe spesielt, men likevel er det ikke sånn klissete og etablert, herregud, hvor gamle er de? 17-18, jeg vet ikke helt. Fint er det i alle fall. Sånne folk gir en håpløs romantiker som meg litt håp.

Kathleen sa...

Noe av det verste jeg vet er når folk utenfra kommer og sier at det og det paret er ekte kjærlighet. Hvorfor sier folk det? Betyr det at par som ikke oppfører seg på en bestemt måte ikke har ekte kjærlighet? Hvem bestemmer det? Hvem bedømmer det? Jeg har fått høre at min kjæreste og jeg ikke er særlig amorøse. Vi holder hverandre nesten aldri i hendene når vi er ute og går. Vi kysser knapt når det er andre mennesker til stede. Jeg tror man må sjekke to ganger om noen ikke kjenner oss for å se om vi er kjærester eller ei. Likevel, skal noen si til oss at vi ikke ser ut som vi er glade i hverandre? Skal folk komme og si at de der har ikke ekte kjærlighet?