1. JOSEPH ANDREWS av Henry Fielding ¤ ¤ ¤ ¤
Denne leste jeg pga. pensum på skolen. Skolen. Man sier ikke vel ikke det når man studerer på universitetet, men gamle vaner er vonde å vende. Gamle vaner. Liksom. Jeg har jo ikke gått på skolen på fire år. Og jeg har jo faktisk studert før jeg kom til Bergen. Anyways. Dette er den første romanen jeg har lest i min litteraturvitenskapelige karriere (jada, jeg føler meg litt som Jarle Klepp i Charlotte Isabel Hansen), og jeg synes faktisk ikke den var så verst som folk skulle ha det til. Ok, den var kanskje en smule langdryg, men jeg synes den var morsom og underholdende også. Jeg humret meg i gjennom den!
2. DEEP SHIT, ARKANSAS av Victoria Durnak ¤ ¤ ¤ Digget diktsamlingen Stockholm sier, så jeg måtte jo lese Durnaks første roman også. Den handler om Victoria som drar og besøker noen slektninger i USA, og så er den proppfull av popkultur; tittelen er jo hentet fra Bonnie & Clyde (eller var det Thelma & Louise?). Og jeg elsker popkultur - når den er skrevet om på en raffinert måte. Det synes jeg ikke den er her, jeg synes det blir litt platt. Hele romanen er litt intetsigende egentlig. Det eneste jeg husker er når Victoria møter ei jente som snakker og snakker på en eller annen butikk et eller annet sted i USA, om et norsk band, og ber om en vennedate (genialt konsept egentlig, hvorfor gjør man ikke sånt?), hvorpå Victoria forteller om det til slektningen sin som synes det er en dårlig idé, men Victoria går for å møte jenta på vennedate likevel, en date som den andre jenta ikke møter opp på. Det var det. Neida, jeg skal ikke være så negativ: jeg elsket coveret. (Men ikke en gang hva angår coveret kan denne konkurrere med Stockholm sier, for coveret til Stockholm sier er et av de fineste bokcoverne jeg vet om, tror jeg.) Og jeg gir absolutt ikke Durnak opp. Jeg skal jo lese Så Berlin.
3. FAUST I av Johann Wolfgang von Goethe ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Denne hadde også noe med skolen og gjøre, og... hva skal man si egentlig. Det er vel ikke så mye å si om så kjente bøker. Uansett hva jeg skriver så er det jo ingen som bryr seg, for den står liksom der uansett. Støtt som en bautastein. Et geniverk. Jeg fikk lyst til å dra til Leipzig asap etter denne. (Herregud, jeg er Jarle Klepp.)
4. HARDBOILED & HARD LUCK av Banana Yoshimoto ¤ ¤ ¤ ¤
Opprinnelig skrev jeg ned Banana Yoshimotos Kitchen på lista mi over bøker jeg skal lese, men kom tilfeldigvis over Hardboiled & Hard Luck på biblioteket, så det ble min første Banana Yoshimoto-bok i stedet. Boka består av to lengre noveller (eller to korte bøker). Hardboiled handler om ei jente som er ute på tur og tenker på et menneske som stod henne nær som døde for ikke så lenge siden, og noe her fikk meg til å tenke på Kazuo Ishiguros Never let me go, men ikke mye, bare litt. Hard Luck handler også om enda ei jente som mister et menneske som står henne nær, men det betyr ikke at disse to historiene mister seg selv i hverandre. De er to helt separate historier, de står begge to godt alene. Jeg likte begge to veldig godt; etter at jeg hadde lest begge to prøvde jeg å reflektere over om jeg likte Hardboiled eller Hard Luck best, men hver gang jeg hadde bestemt meg for én av dem, kom jeg på alt jeg likte ved den andre og ombestemte meg. Hele tiden var det slik frem og tilbake. (Ikke at det sier så mye egentlig, jeg som ikke klarer å velge tomater på butikken en gang.) Ser i hvertfall fram til å lese Kitchen. Og ps: ELSKER at forfatteren heter Banana.
6 kommentarer:
Joseph Andrews har jeg planer om å lese, og velger å ignorere kommentaren "en smule langdryg" og å fokusere på "morsom og underholdende". Tolv bøker er respektabelt. Jeg har kun lest syv, som er i underkant av det respektable, men det får gå for denne gang.
Husker jeg likte Faust veldig godt på basis.
Japp, jeg er litt underlig :)
Labben, les den! Jeg synes den var noe å bruke tid på. Det underholdende ved den overskrider det langdryge, muligens jeg tenker på den som litt langdryg fordi vi hadde TRE forelesninger om den og DET synes jeg var i det meste laget.
Susanne, jeg synes ikke du er rar, jeg selv likte Faust kjempegodt. Jeg synes den var helt fantastisk.
Ja, det var det virkelig. En nydelig opplevelse! :)
Jeg elsket også at hun het Banana, helt til at jeg fant ut at hun egentlig ikke heter det, men bare har valgt å bruke det som forfatternavn. Da ble det ikke så kult allikevel. (Siden jeg syntes det var dødskult at Banana var et japansk navn.) Men så tenkte jeg litt mer på saken og kom fram til at det var kult å velge å kalle seg Banana også, så da ble alt bra igjen.
Samme her!
Legg inn en kommentar