Bøkene jeg leste i januar

Denne måneden ble jeg omsider student, etter mye om og men, som den Vingle-Petteren jeg er, og jeg har derfor brukt mye av min lesetid på pensum. Likegreit å få inn gode vaner med en gang. Jeg skulle derfor til å skrive at det er grunnen til at jeg ikke har lest så mye skjønnlitteratur denne måneden, men teller så bøkene og kommer fram til at det bare er tull. Jeg har ikke lest særlig færre bøker i januar enn de foregående månedene.

PSYCHE IN A DRESS av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤
Dette er gresk mytologi med en vri, skrevet på en lyrisk måte. Den handler om Psyche som har en far som er filmregissør, en stemor ved navn Aphrodite og en mor som dro sin vei for lenge siden, og Eros som Psyche elsker, men som blir borte fra henne når hun ser på ham i lyset, så hun blir sammen med Hades i stedet og gjennom hele boken føler jeg at vi er konstant på rømmen. Psyche leter etter noe i noen, men finner det ikke; blir kjent med nye mennesker som hun etter en stund igjen skilles fra, og på denne måten ligner Psyche in a Dress litt på FLBs Echo, men i enda sterkere grad i denne boken. Og jeg lurer på: hva er det vi løper fra, eller; hva er det vi løper etter?

STOCKHOLM SIER av Victoria Durnak ¤ ¤ ¤ ¤
Diktbok. Dikteren drar til Stockholm, skriver om at hvis det var Malmø hun skulle til kunne hun ha truffet den personen som flytter til København litt oftere, jeg har glemt hvem denne personen er, om han/hun i det hele tatt nevnes med navn, det er godt mulig, det er mange navn i denne boken: Vilde, Silje, Niklas, Linn, Mari, bare bl.a., og dessuten en som flytter til Australia, en golden retriever, ei på fest, en som lager kaffe og en bokhandler, også dette bare blant andre, og det er en søt bok, aldri for mye av verken det ene eller det andre, og det hele pakket inn i et cover jeg vanskelig ikke kunne hatt i bokhylla, om jeg så ikke likte boka, så fint er det nemlig. (Men det er jo en irrelevant tanke, for jeg likte jo denne boka.)

SAMTALER MED EN SAUEBONDE av Terje Thorsen ¤ ¤
Diktbok. Kan ikke si at den gav meg så mye; jeg står igjen med en ganske likegyldig holdning, bortsett fra til diktet en sauedrømmers geografi - et samtaledikt; etter at det sluttet lurte jeg på hvordan samtalen ville gått videre hvis det hadde vært noe videre.

EN DÅRE FRI av Beate Grimsrud ¤ ¤ ¤
Med denne boken er Beate Grimsrud nominert til årets Nordisk Råds Litteraturpris, ikke bare én gang, men to ganger, en nominasjon fra Norge og en fra Sverige. Dette er en pris som sykt mange kule forfattere (etter min mening) vinner/blir nominert til, og i tillegg leste jeg før jul veldig mange bokbloggeres positive omtale av En dåre fri. Terningene trillet og trillet og landet på bare seksere. Er det rart jeg måtte lese denne? Imidlertid ble jeg skuffet. Boka handler om ei jente ved navn Elins nesten livslange forhold til psykiatrien, og det er ikke akkurat lagt skjul på at Elin bare er et dekknavn for Grimsrud selv. Når folk skriver på den måten kan jeg ikke la være å tenke at de er fantasiløse; eller i hvertfall gjorde jeg det da jeg leste denne. Temaet er interessant, det, hvor vanskelig psykiatrien kan være, men jeg føler av og til at den er for spesielt interesserte (f.eks. all denne oppramsingen av medikamenter uten å gå videre inn på hva det dreier seg om, er det allmennkunnskap å vite hva som blir gitt en person som lider av schizofreni?) og jeg føler ikke at jeg kommer noe særlig inn på henne; jeg får vite hva hun tenker, men ikke hva hun føler. Videre synes jeg boka er langdryg, flere ganger kjedelig, og at språket ikke er noe særlig god litteratur; den er rett og slett middelmådig, eller faktisk tilogmed under det på skalaen. Jeg tror suksséen til denne boka ligger i forfatterens kjipe liv, ikke i at boka er bra (for det er den ikke, sorry). Tross alt dette var det likevel ting ved boka jeg likte, jeg likte f.eks. det hun skrev om å skrive, men alt i alt kan jeg ikke forstå hypen.

Og til sist: off topic: Denne boka har det styggeste omslaget (og layouten) jeg noensinne har sett, jeg blir pinlig berørt av å se på det. Omslaget sier "Jeg er en så dårlig bok at jeg ble utgitt av forfatterens eget forlag og hun fikk en arbeidsløs bekjent til å pynte meg!", til tross for at den er utgitt på Cappelen Damm (!), men helt feil tar jeg ikke - tror jeg - for inne i omslaget står det at forsideillustrasjonen er laget av en annen Grimsrud, og de er sikkert i slekt.

DEN LILLE PIKEN SOM ELSKET FYRSTIKKER av Gaétan Soucy ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
I høst en gang satt jeg på biblioteket og leste et portrett av Gaétan Soucy i Vinduet, og straks jeg var ferdig med artikkelen gikk jeg til hylla på S og begynte å lete etter bøkene hans og fant denne, men har ikke lest den før denne måneden. I begynnelsen skjønte jeg ingenting, jeg tenkte Hva er dette for noe? og deretter begynte jeg å tenke på William S.Burrougs (noe som ikke er første gang jeg har tenkt), men etterhvert, ganske snart, begynte jeg å forstå ting, og da ble jeg forskrekket, og det ble jeg igjen og igjen etterhvert som jeg-personen fikk skrevet ned tankene sine, liksom fortløpende, og jeg skjønte enda mer. Boken både sjokkerte og frastøtet meg, og sist, men ikke minst, så likte jeg det til tider merkelige språket kjempegodt.

ROMAN av Audun Mortensen ¤ ¤
Jeg har tidligere lest en diktbok av Audun Mortensen, en diktbok jeg likte veldig godt, men hovedgrunnen til at jeg leste denne boka var fordi den rett og slett er Nabokovs Lolita baklengs, og Lo/Lolita/Dolores er byttet ut med Ro/Roman/Raymond, og jeg-personen er ikke en mann, men en dame, og boka kan være interessant, men det redder den ikke fra å være dønn kjedelig og forferdelig rotete og stort sett meningsløs. Jeg måtte skikkelig tvinge meg selv gjennom den allerede før jeg var halvveis inn i boka.

UTSIKTEN FRA CASTLE ROCK av Alice Munro ¤ ¤ ¤ ¤
For omtrent et år siden leste jeg novellen The Bear Came Over The Mountain, det var mitt første møte med Alice Munro, og det var i overkant en fin leseropplevelse og jeg sa til meg selv at jeg måtte lese mer av henne, noe jeg ikke gjorde før Utsikten fra Castle Rock. Boka er en novellesamling i to deler; i den første delen handler novellene om forfedrene til forfatteren, i den andre delen handler novellene om hennes egen oppvekst og også om livet senere. Alle novellene er selvstendige, men de handler om de samme menneskene og er sortert i kronologisk rekkefølge, så jeg tenker at Utsikten fra Castle Rock er mer romanaktig enn en novellesamling. Uansett, novellene er fine og jeg liker ikke Munro noe mindre enn jeg gjorde.

STORE STYGGE DIKT av Ruth Lillegraven ¤ ¤ ¤ ¤
Store likandes dikt, litt om kjærligheten, litt om savn, litt om det å skrive, litt om en forfatter på Litteraturhuset, litt om en ølkasse, litt om tivoli, litt om foreldre, litt om iskrem og karneval, litt om MILLER, MAO OG FLODBØLGJA, som ble favoritten min. Og nå for tiden er hun romandebutant, Ruth Lillegraven, med Mellom oss, og den romanen gleder jeg meg til å lese.

COSMOPOLIS av Don DeLillo ¤ ¤ (¤)
Den handler om en riking som kjører limo gjennom New York en dag presidenten er på besøk der, så det går sykt treigt og limoen beveger seg circa én meter i halvtimen, og mens han venter på at sjåføren skal kjøre limoen framover, spiser han måltider i restauranter gatelangs med sin kone som han egentlig ikke kjenner, men er gift med bare fordi også hun er rik og de har en eller annen god idé med å slå sammen formuene sine som jeg ikke skjønner. Faktisk føler jeg at det var mye jeg ikke fikk med meg; småting som ble borte for meg. Kanskje var jeg ikke mentalt innstilt på denne boken da jeg leste den. Jeg har i hvertfall en følelse av at jeg må lese mer Don DeLillo, selv om jeg ikke lot meg begeistre så veldig av denne.

FORENKLING av Geir Gulliksen ¤ ¤ ¤
Kristin og Kim blir sammen, faktisk het ikke Kim Kim før de blir sammen, hva han het før de traff hverandre i skolegården på videregående, får vi aldri vite. De lever et liv for seg selv, i en eller annen by de flytter til - de bryter tilogmed all kontakt med foreldrene sine - jeg forestiller meg at det er Oslo de flytter til, fordi det er et sted de kan blande seg i sammen med mengden, og først minner boka meg om Pål H. Christiansens Humle & Honning, men det er før Kim blir så opptatt av at deres kjærlighet er så spesiell, alt de gjør sammen skal ingen andre kjærester ha gjort før, og Kristin er ikke akkurat uenig. Kim ananlyserer selv de enkleste gester. Videre blir Kristin gravid, det hadde de ikke tenkt kunne skje, men ikke at det gjør noe heller; de flytter fra sentrumsleiligheten til en hel etasje i en villa litt utenfor byen. De bor i førsteetasjen, mens barneløse Anna og Per bor i andreetasje, og så skjer det ting, og datteren som blir født er mer en alien enn et menneske, og hvis jeg skulle brukt ett ord på å beskrive denne boka, så hadde jeg skrevet intens. For den er virkelig intens, det blir nesten for intenst av og til. Og til tross for alle følelsene - å, så mange det er av dem - klarer jeg ikke å få sympati nok med Kim, og selv om boken er tynn som en flis, blir den rett og slett altfor mye for meg.

IRL av Rannveig Revhaug ¤ ¤
Diktbok. Nokså meningsløs vil jeg selv påstå, men ikke helt uten interesse. Likte dog "dialogen" i diktet Warp Zone, jeg måtte tilogmed le litt. Kjente meg godt igjen fra forumene jeg hang i på tidlig 2000-tall.

ELSKAR, ELSKAR IKKJE av Johanne Algren, Jónina Leósdottir m.fl. (novelleantologi) ¤
Nå vet jeg hvordan det må være for en norsklærer på ungdomsskoletrinnet å lese gjennom en bunke skolestiler.

NEDE I HIMMELEN av Tove Nilsen ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Hvis du har lest Tove Nilsens Skyskrapersommer, Skyskraperengler og G for Georg og likte dem, så må du lese denne. Til de som ikke har lest disse bøkene, så lar det seg godt gjøre å bare lese Nede i himmelen alene. Jeg elsker Skyskrapersommer spesielt og gledet meg til Nede i himmelen og jeg ble ikke skuffa. Jeg synes nesten denne var bedre enn Skyskrapersommer (men tør ikke si det helt sikkert, det er jo noen år siden jeg leste den)! Skjønner ikke at en bok (og tre bøker før det igjen) om ei jente oppvokst i en drabantby utenfor Oslo på 60-tallet kan være så utrolig gøy; jeg smålo og koste meg glugg med denne boka som jeg ikke ville legge fra meg; jeg liker alle de små detaljene forfatteren har med, alle enkelthistoriene innimellom, som f.eks. den gamle skipsrederenken som skal på Muchmuséet, men som blir fortumlet av at det er så glatt ute sånn at Tove og Kristian må hjelpe henne tilbake til leiligheten og hun gir dem en valgfri bok fra hylla som takk, og sjarmen og all hjertevarmen og denne forfriskende ærligheten som aldri føles påtrengende og masete, og også tristheten (for alt er ikke fryd og gammen), og Tove Nilsen balanserer alt dette lekende lett, det er en fryd å lese denne boka, og det kommer jeg til å gjøre igjen.

JEG TRENGER DEG MER ENN JEG ELSKER DEG OG JEG ELSKER DEG SÅ HIMLA HØYT av Gunnar Ardelus ¤ ¤ ¤ ¤
Ved første gjennomlesing av tittelen fenget den meg nok til at jeg ville lese boka, deretter tygget jeg litt på den og tenkte at den ikke er noe fin, jeg mener, man skal da heller elske noen enn trenge noen. Å trenge noen bringer assosiasjoner til needy jenter og kontantkort brukt opp i løpet av en natt. Likevel leste jeg boka, og jeg må si at tittelen er en smule misvisende, for personene i boka er aldri irriterende. Kanskje rekker de ikke å bli det fordi boken er så liten, alle kapitlene er bare små avsnitt på mindre enn en halv side og de består for det meste av samtaler mellom Betty og Morris. Noen av dem synes jeg er riktig fine, men boka i helhet kan kanskje være litt grunn. Og dessuten synes jeg det virker unødvendig at faren til Morris har en psykisk lidelse, det er som om forfatteren bare har latt ham få en slik far for å rettferdiggjøre at Morris har det vanskelig (fordi det er litt vanskelig på hjemmebane pga. faren). Morris er en tenåring og dét i seg selv er god nok grunn til at Morris oppfører seg som han gjør. Alt i alt: Boka er lettlest og søt, og hvis du leser den og ikke liker den, har du max. kastet bort én kort time av ditt liv.

HVORFOR ER JEG SÅ REDD? av Nils-Øivind Haagensen ¤ ¤ ¤ (¤)
Jeg elsket Adressebøkene og tenke følgelig jeg ville like denne godt også, men til tross for at de er skrevet i samme stil, likte jeg ikke denne på langt nær så godt som førstnevnte. Forfatteren virker liksom litt mindre til stede i diktene her enn i Adressebøkene. Det er en slags distanse her som jeg ikke har lest tidligere, på en måte.