søndag 9. januar 2011

Om å skrive dikt

På siste bussen hjem i går, med et par øl innabords, hadde jeg noen virkelig glimrende idéer til hva jeg kunne skrive, og jeg hadde intensjoner om å skrive på dem når jeg kom hjem, men jeg ble sittende å skrive i diktkladdeboka mi i stedet, med penn på papir i stedet for på tastatur. Jeg har nemlig begynt å eksperimentere med dikt, noe som, med unntak av noen sporadiske dikt i mine senere barneår/tidligere tenår, er helt nytt for meg. For mens jeg føler meg nokså stø i det å skrive fyldigere tekster, føler jeg at jeg balanserer på en slakk line hva angår det å skrive dikt. Jeg skriver dem ned og jeg lar dem ligger der, leser ikke på dem etterpå fordi jeg er redd jeg skal bli pinlig berørt på vegne av meg selv. For jeg blir stadig vekk pinlig berørt av andre ting jeg har skrevet, så hvor pinlig berørt kommer jeg ikke til å bli av diktene jeg har skrevet da? mye mer. Jeg tør ikke ennå.

Dessuten begynte jeg nettopp på universitetet og var på mitt livs første forelesning, med tidligere Norsk språkråd-sjef Sylfest Lomheim, og han sa at jo flere bøker en leser, jo bedre blir man til å skrive, og det visste jeg jo veldig godt, men det er alltid fint å få en bekreftelse av noen som kan en masse om språket, og selvfølgelig viderefortalte jeg det til min kjæreste som sier jeg leser for mange bøker, det er en evig drakamp mellom oss, dette med hvorvidt en skal lese mange bøker eller ikke, kanskje føler han seg snytt, for da vi ble kjent oppholdt jeg meg i en periode av livet hvor jeg var mer opptatt av å drikke øl og gå på konserter og hvor lenge jeg kunne bli på nachspiel før jeg måtte sykle avgårde til skolen, enn å sitte i sofaen og lese bøker, men uansett: tilbake til det Sylfest Lomheim sa, man blir flinkere til å skrive av å lese bøker, og det stemmer, det må være sant, jeg har enda flere eksempler på det enn bare min generelle lesning og skriving: f.eks. syntes jeg ikke det var så vanskelig med nynorsk på ungdomsskolen, lik en mengde av hva mine medelever syntes, og jeg er sikker på at grunnen til det var at jeg allerede hadde lest flere bøker på nynorsk, jeg er sikker på at på den måten snirklet det nynorske språket seg inn i mitt hode og ble der, av seg selv, uten at jeg merket noe, eller et annet eksempel: engelsk var (ved siden av gym) det dårligste faget mitt på barneskolen, og det holdt seg like dårlig til ungdomsskolen, men så begynte jeg å høre på listepop og lese bøker på engelsk, og da ble jeg mye flinkere i engelsk på skolen også. Og poenget mitt med å fortelle dette er at jeg skriver dikt, men at jeg sannsynligvis suger til det fordi jeg nesten ikke har lest dikt i mitt liv. Å lese dikt utgjør bare en promille av alt jeg har lest i mitt liv, hvordan kan diktene mine være noe særlig når min lyriske ballast er så liten? Klart jeg ikke leser dem etterpå. Jeg bare øver meg. Det var det jeg skulle si. I stedet for å brodere ut i det vide og brede om mine glimrende bussidéer, som sikkert hadde blitt noe vås likevel, siden jeg var en bitteliten smule beruset (og alle vet jo at rødvin for å fart på skrivingen og kreativiteten bare er en dum bohemermyte; beruselse får ikke fart på kreativiteten, beruselse dreper den), satt jeg ved skatollet og skrev i min diktkladdebok. Det er nesten blitt som en hobby; jeg skriver, men likevel er det ikke så alvorlig. For ellers skriver jeg ikke for å kose meg, jeg sitter ikke akkurat og pusler med skrivingen, jeg tar den tvert i mot dønn seriøst. Det er liksom befriende å skrive dikt, å skrive noe uten at jeg forventer at det skal være bra, uten dette presset jeg legger på meg selv, diktene bare flyter avgårde, straks jeg har skrevet en linje, fortsetter jeg på en ny, jeg dveler ikke ved hver eneste setning, jeg bare øver meg, jeg skal ikke prestere noe, og da gjør det heller ikke noe at jeg skriver etter å ha drukket to øl. Diktene får bare bli som de blir. Og jeg får nyte det så lenge det varer, for samtidig som jeg pusler med diktene, leser jeg også en mengde dikt for tiden; jeg leser om togreiser, om Trieste, Paris og Stockholm, om å ikke være i Malmø og hjertesmerte, å, så mye hjertesmerte!, poesi om poesi, om greske gudinner, elver og ensomme mennesker, og før jeg vet av ordet av det har jeg sikkert lest så mye lyrikk at også diktene i kladdeboka mi blir alvorlige, og da må jeg jo finne noe nytt å pusle med etter siste buss hjem.

7 kommentarer:

Postkort mottas med takk! :) sa...

Hei!
Apropos Sylfest Lomheim, kan du spørre ham om det finnes noen regler for når man skriver "organiserING" og når man skriver "organisaSJON" på norsk? (Ikke bare disse ordene, da, jeg ser jo at de betyr helt forskjellige ting...)
LokalisaSJON/lokaliserING! Der ser man bedre problemet, tror jeg.

Eller om du vet det selv, hadde jo det vært rimelig kult:)
Mvh. Trine.

Kathleen sa...

OrganisaSJON er jo en "ting't på en måte, et substantiv. En organisasjon, flere organisasjoner. LokaliserING er noe man gjør. Hva driver dere med? Jo, vi driver med lokalisering av villhester i Rocky Mountains.

Var det et godt svar?

:)

Postkort mottas med takk! :) sa...

Jeg har ikke noe særlig forhold til lokalisering av villhester. Men ift. verbet betyr det veldet samme som "Jo, jeg driver med lokalisering (=og lokaliserer/finner) av de de skumleste trollene(eller sett inn skummel skapning of choice)!
(Mot "Sist kjente lokalisasjon var XXX. Eller nei... Klarer ikke finnet et godt eksempel her.)

Så når det er en handling, bruker vi -ing-ending?
Slik at i medisinske uttrykk som å abdusere, å supinere (er ikke sikker på om dette er norske verb, men tror det), så vil vi si abdusering/supinering? For alle legene sier abduksjon/supinasjon. .

Tror legene tar feil iflg. ditt raissonement, iallfall. Som godt kan hende:)
Men det kan og hende at slik fagsjargong ligger for nære engelsk til at vi kan fornorske det ordentlig.

Takk for svar iallfall! Jeg trenger å visualisere alt så veldig, så er fortsatt ikke 100% sikker, men vil forsøke å følge din forklaring iallfall:) Mille mercis:)
Trine

Kathleen sa...

Jeg tror ikke legene sier feil. Nå aner jeg ikke hva verken abdusering eller supinering betyr, men det går jo f.eks. å si "Vi er nødt til å foreta en amputasjon på denne denne pasienten". Å bruke ing-ending bruker man vel på ting man gjør mer generelt, som f.eks. "På denne avdelingen driver vi med amputeringer" /uten noen spesifikk pasient de foretar amputasjonen på), men jeg ser nå at også "På denne avdelingen amputerer vi" også fungerer, og da er det jo en handling uten -ing. Nei, dette syntes jeg var vanskelig å forklare. Vi må nok få hjelp av en som kan grammatikk (jeg kan nemlig ikke grammatikk, eller, joda, jeg vil si jeg kan det ganske godt hvordan og hva, men ikke hvorfor!).

Johanne sa...

Gode idear vert ofte til på bussen. Eg tek buss til og frå skulen kvar dag, ofte meir enn det også fordi eg skal andre plassar i helgene som ligg langt unna. Før var det kjeisamt, men no har det vorte til min eigen vesle idé-samlings-tid.
Dikt er noko eg aldri har turd å prøve meg på, fordi eg trur det er for avansert. Men kanskje det er tvert imot befriande? Det høyres i alle fall veldig fint ut som du beskriv det.

Kathleen sa...

Tell me about it, jeg elsker bussen. Enten får jeg de store tankene i hodet mitt eller så overhører jeg ting som folk samtaler om som blir til inspirasjon, eller kanskje jeg ser noe spennende. Elsker bussen. Bortsett fra i rushtiden, da er det bare så kjedelig og stress at jeg tar opp en bok i stedet og lar noen andre fortelle meg hva jeg skal tenke på.

eekageek sa...

Dikt, hurra! Syns det er fint at flere får sansen for det.