I kulden

Noen studenter skulle lage dokumtarfilm om drømmer og spurte om jeg ville svare på noen spørsmål; jeg sa ja, det kan jeg vel, og jeg måtte stille meg opp i snøen - nei, isen - mens fingrene mine gjorde vondt fordi hanskene mine, i moccaskinn og ull, ikke er varme nok for mine blodløse fingre, og jeg angret litt, skitt, skal jeg på film, jeg har akkurat vært hos tannlegen og fikset mitt livs første hull, jeg ser sikkert helt forjævlig ut, jeg våknet nemlig tidlig etter en natts dårlig søvn, med håret i uorden og sminkeløs skulle jeg filmes, men nå var det for sent, jeg stod der foran kameraet og de spurte meg om hva jeg ville gjort med verden hvis alt var mulig, og siden drøm var stikkordet, sa jeg at jeg ville gjort himmelen grønn. Jeg husker nemlig en svært estetisk drøm jeg hadde en gang for lenge siden, de eneste fargene i drømmen var svart og havgrønn, hvilket er yndlingsfargene mine, og vi satt i en svart båt på vannet, som med sin havgrønne farge gikk i ett med himmelen, og der fløy det noen svarte ravner, jeg prøvde å tenke dette, men jeg klarte ikke å beskrive det høyt, jeg mangler nemlig ordene høyt, jeg har dårlig språksans når det gjelder ord som skal høres, så jeg sa jeg hadde gjort himmelen grønn, og så hadde jeg ikke mer å si om det, og han som filmet spurte meg om hva jeg ville endret med verden av alle i teorien mulige ting, og jeg svarte at da hadde jeg bestemt at alle skulle ta toget, og han spurte hvorhen, og jeg sa ikke noe spesielt sted, jeg vil bare at alle skal ta toget i stedet for å ta bil, og det var rart, selvfølgelig, for jeg mente jo ikke akkurat det. Jeg mente at alle skulle ta kollektivtrafikk, i hvertfall alle som bor i byen, og jeg mente at alle skal ta toget, ikke istedenfor bil, men istedenfor fly. Og jeg mente at hvis jeg bestemte, så skulle jeg jevne alle flyplasser ned med jorden, og nå tenker jeg at det var bra jeg ikke fikk sagt det, for jeg ville jevnet alle flyplasser ned med jorden passer seg vel ikke å si i disse dager, det kunne blitt misforstått av noen som ikke kjenner meg, jeg er glad jeg ikke sa det. Og så spurte filmmannen hva jeg drømte om som liten, og jeg glemte at vi hadde snakket om drømmer, svevende drømmer som man har når man sover, så jeg sa jeg vil bli forfatter, hvilket er en drøm av en annen betydning, og så spurte han hva jeg drømmer om nå, og jeg sa igjen jeg vil bli forfatter, og så tenkte jeg uff da, det var pretensiøst sagt av meg, men hva skulle jeg ellers si, noe jordnært kanskje, kanskje jeg skulle sagt at alt jeg drømte om var en ny sykkel, for det har jeg jo faktisk ikke, en sånn sykkel i 50-tallsstil med flettekurv foran, en skikkelig damesykkel, en sånn som alle damer, kvinner, jenter, frøkner, fruer i København sykler på, eller jeg kunne sagt at jeg drømmer om Tromsø. Jeg har kikket på leiligheter der, på finn.no, i Tromsø har de noe som heter Ishavskatedralen, noe jeg ikke er helt sikker på hva er for noe, men som i mitt hode høres utrolig fint ut, noe jeg godt kan ha i nabolaget; akkurat som med hvalene, det er sikkert mange hvaler å se i kysten utenfor Tromsø, og andre dyr, og så nordlyset som jeg ennå ikke har sett, og et Polarinstitutt, for Tromsø, det er i Arktis, det, og jeg vil gjerne bo i Arktis, vi kan dra på helgeturer til Svalbard og se på isbjørner, eller til Finland, jeg er glad i Finland, gjør ikke noe at Tromsø virker som verdens ende for en som bor så godt som nederst på norgeskartet med bare en tretimers båttur til det europeiske kontinent, eller bare en formiddagstogtur til Oslo, eller mørket, vinterens evige mørke, vi kjøper bare en sånn spesiallampe, dessuten har forskere nylig gått ut med at for mye lys før en skal sove er skadelig, det har det sikkert stått i mer enn én avis, nei, det som bekymrer meg mest er om jeg kommer til å finne noen votter som er varme nok, for det finner jeg aldri.