...

Noen skyter opp et batteri ute, et fyrverkeribatteri, hvorfor gjør de det, det er jo midt på dagen, det kan ikke være fordi de vil se det, det må være fordi de vil høre smellene og ekkoene som gjaller i bebyggelsen; trehusvegger som liksom skjelver, eller gleden av å tenne på en lunte, kanskje. Noe jeg slettes ikke liker, jeg vil helst se på fyrverkeriet, jeg vil ikke tenne det, jeg er ganske redd for ild, jeg kan ikke fordra ild, annet enn i en peis eller ild i et bål, gjerne ved strandkanten en sommerkveld, som vi lar gli over til natt uten at det gjør noe, sove kan vi gjøre siden, eller rett og slett nå, nå som det er vinter, eller ikke en gang vinter, men halvvinter, det er det det har blitt nå: halvvinter med slaps på bakken og våte sko og forsinkede busser, og forresten, nå har de byttet ut alle bussene i Kristiansand, alle de gamle, gule med nye blå busser. Og de minner meg om utlandet, om utkantshotell utenfor Europas hovedsteder, umulige å komme til sent på kvelden når bussene har sluttet å gå, fordi ingen taxier gidder å kjøre så langt, bare kanskje vil de det, kanskje, hvis du betaler dobbelt så mye, for slik å betale for deres passasjerløse (og derfor også nytteløse) kjøretur tilbake til byen etter å ha kjørt deg. Og bare hvis du klarer å kommunisere på deres språk, på et eller annet vis stotre deg gjennom fransk eller italiensk eller spansk, enda du ikke kan det, du fortstår ikke et ord av hva sjåføren sier, eller av hva du selv sier, peker på ord i ordboka du hadde i lomma, du trenger ikke lenger passe deg for å la være å røpe at du er turist (og på den måten minske risikoen for å bli ranet), det har du allerede gjort, tenk om du blir robbet nå, å, herregud, men så klarte dere å kommunisere likevel, og du er tilbake på hotellet, på utkantshotellet, og der er døren ovenfor ditt hotellrom åpen; det er flere menn der inne, du kan se konturer av at den ene av dem sitter og lener seg på albuene mot låret, og at en annen står oppreist, og de snakker, snakker på et språk som ikke er dette landets, de snakker høyt og kraftig, og du kjenner røyklukta sive ut før du åpner din egen hotellromsdør og smetter inn, forsikrer deg om at døra er låst og tenker at neste gang skal du se nøyere på kartet før du bestiller hotell, neste gang gidder du ikke bo i utkanten, eller du tenker at neste gang gidder du ikke å besøke byer igjen, er ikke alle byer like, de er like alle sammen, du kommer ikke til å finne livet på en fortauskafé.