Rot på en søndag

Det er et billig triks å skrive i presens, leste jeg her en dag, eller kanskje så jeg det i en film, det var i hvertfall en fiktiv person som sa det, men det var ikke en fiktiv person jeg likte så godt, så jeg tenkte ikke Skitt, nå må jeg slutte å skrive i presens, jeg tenkte heller i de baner at Ok, fuck deg, jeg skriver i presens så mye jeg vil. Og nå, i det jeg sitter her i presens og teen min blir kald, lurer jeg fryktelig på hvilken bok eller film det kan ha vært, jeg er en superkonsumer av bøker, og i det siste også av film, så det mangler ikke på antall mulige svar. Den første filmen jeg tenker på er The Squid and the Whale, der snakker de jo mye om skriving + alle karakterene er losere - bortsett fra den minste gutten, men han gir jo en lang marsj i litteratur, han vil heller spille tennis - så nei, det er ikke denne filmen. Så lurer jeg på om det er Candace Bushnells Carries dagbok, for der snakker de også mye om skriving, men alle som snakker om skriving i denne boka er sympatiske, bortsett fra grandtanta til George som er superfeministforfatter og mener at jenter ikke skal ha silkesløyfer i håret, kanskje det er hun som sier at presens er et billig triks, men neeei, hun har sikkert så liten tro på Carrie fordi hun har silkesløyfer i håret at hun sikkert ikke gidder å gi henne noen tips, uansett om de er gode eller dårlige.

Kanskje det verken er en bok eller en film, men i tv-serien Californication, selv om jeg egentlig ikke tror det heller, for for tiden er Hank Moody - som jo er en sykt hot, fiktiv forfatter - mer opptatt av å sippe over at dama i hans liv ikke vil ha han lenger og har funnet en fotografmann i stedet, og at datteren hans ikke vil snakke med ham, enn å diskutere bøker i det hele tatt, og når jeg tenker meg om diskuterer de ikke litteratur på den måten i denne serien, det handler mer om den skitne bokbransjen og å selge bøker til manusforfattere og produsenter med en blondine i hver arm, og regissører og hotte og/eller usympatiske skuespillere mens de drikker dyre drinker og sniffer kokain, og folk som stjeler manuskripter og at noen derfor fortsatt må kjøre rundt i en ødelagt cabriolet, og Venice Beach og generelt Los Angeles. Hvilket forøvrig er verdens kuleste serie som tilfredsstiller min våte drøm om nettopp Venice Beach og generelt Los Angeles og siden California, en fascinasjon jeg tror kommer av alle Francesca Lia Block-bøkene jeg har lest, hvor karakterene spiser sushi og englehårpasta på Sunset Boulevard og står på rulleskøyter og sover i sine store bungalower, på en benk ved stranden med surfebretted ved siden av eller oppi Cadillacen, og alle David Lynch-filmene jeg mesket meg med som sekstenåring (og da spesielt Mulholland Drive som tilogmed fikk meg til å kjøpe en filmposter og henge den opp, noe jeg ellers ikke er trash nok til å gjøre), alle paparazzibildene jeg har sett og stadig vekk ser på av Mary-Kate Olsen et sted i Los Angeles med en iskaffe i hånden og en Balenciagaveske i den andre, min forhenværende crush på bloggeren Cory Kennedy som ingen lenger vet hvem er, Pulp Fiction - selvfølgelig, og for ikke å snakke om min tidligere rockestjernefascinasjon som fikk meg til å sluke biografier av både rockestjerner og groupies, og uansett hvor de er fra, er det ikke til å unngå at halvparten av boka skjer i California. Hvilket bringer meg videre til at jeg selvfølgelig har sett Sofia Coppolas Somewhere, LA-pornografi fra ende til annen: sykt dyre biler, Chateau Marmont, pressekonferanser, skuespillere, fester og pene mennesker i massevis. Jeg elsket den selvfølgelig.

Og det var heller ikke i den at de snakket stygt om mitt elskede presens, ei heller i Treet, en annen fin film jeg nylig så som fikk meg til å ville flytte ut i bushen i Australia og bo i et like fint hus med like mange unger som Dawn, og heller ikke i Trainspotting, som jeg ikke har sett før nylig fordi gangen før det jeg skulle se den var det ikke tekst til og glem at jeg kan følge med på skotsk når jeg såvidt kan følge med på vanlig engelsk, så jeg skrudde den av, ei heller i The Last Picture Show, en sort-hvit-film, for jeg har omsider begynt å gå på Cinemateket, plutselig skulle jeg se så mye film, og ei heller i Enter the Void, som er en slik film en må tenke ganske mye på etterpå for å skjønne om man likte den eller ikke, ei heller i Happy Go Lucky, som jeg forøvrig synes var helt grusom, ingen kan være så jævla glad, så jævla glad faktisk, og hva angår bøker var det ikke Tor Ulvens Søppelsolen, for de snakker ikke om presens i dikt, gjør de, og det var definitivt ikke Karin B. Holmqvists Rapsgubbene, for den var altfor enkel til å komme med et utsagn om presens, så innmari enkel at jeg nesten kvier meg for å kalle det litteratur, ei heller Tove Nilsens Nede i himmelen, for hvis hun hadde skrevet at presens er et billig triks, så hadde jeg sluttet å skrive presens der og da, og det gjorde jeg jo ikke. Men kanskje var det noe av Nikolaj Gogol, kanskje syntes en av hans karakterer at presens er et billig triks, eller kanskje det var en av tegneseriefigurene til Guy Delisle, kanskje, men jeg kan ikke finne ut av det nå, for jeg har levert både Revisoren og utvalgte fortellinger og Pyongyang tilbake til biblioteket, jeg får bare lure videre, akter å lure videre i presens, nå går jeg på kjøkkenet og smører meg noen brødskiver, leser litt i Ingrid Z. Aanestads Stormkyss, lurer på om jeg tør se La den rette komme inn alene.