Om å studere likevel

Aldri har jeg drukket så mye kaffe som den siste måneden, siden jeg begynte på universitetet; jeg koker espresso på kanne hver morgen mens jeg hører på radioen og lurer på hvordan jeg kom meg gjennom videregående, for jeg kan ikke huske jeg drakk særlig kaffe der, bare på fritiden; uendelige mengder kopper kaffe og sigaretter - knapt noe annet- under varmelamper i regnet og i kulden, men ikke på skolen, sjeldent på skolen; i så fall iskaffe. Så tenker jeg at det var jo nettopp det jeg ikke gjorde, jeg kom meg ikke gjennom videregående, jeg droppa jo ut, men tenker og at jeg ikke har tenkt til det denne gangen fordi jeg har kommet fram til at jeg liker universitetet; alle de irriterende fnisehvisketiskende jentene er borte, alle papirlappene over hodet mitt er borte, alle som er der men som ikke vil være der, er borte; vekk er alt bråket, og vekk er alle disse dustete måtene lærerne ville ha oss til å jobbe på, sånn som det var på videregående, i stedet er tiden min, jeg kan velge å være på forelesningene, jeg kan velge å ikke være der, det er ingen som truer med fravær på vitnemålet, det hele er mitt ansvar, jeg kan være på lesesalen fra morgen til kveld én dag og ta fri den neste; gjøre helt andre ting og drikke myntete istedetfor espresso, lære å telle på fransk; un, deux, trois, quatre, cinq, six, sept, huit, neuf, dix, leke med tanken på at jeg kanskje skal studere språk i stedenfor litteraturvitenskap, men det er sikkert bare en grille jeg har nå, eller, alle fremtidsplanene mine er alltid griller når jeg tenker meg om, korte blaff - over rett etter at jeg har sagt dem. Skulle ikke du...? Nei, jeg skulle ikke det likevel. Det ble noe annet. Akkurat som min hardnakkede påstand for et år siden: Jeg skal ikke studere, aldri. Skal ikke ende opp med lån og en masse ting jeg kan uten å vite hva jeg kan bruke det til. Den tid, den sorg, sier jeg nå (som jeg også sa på videregående da jeg fikk dårlige karakterer). Typisk. Det er jeg som er Vingle-Petter, altså. Vingler på en slakk line, eller på en bom, mere som på en bom, lik en i gymsalen, som jeg apropos også tenkte på her en dag, jeg tenkte på at jeg aldri mer skal ha gym, jeg tror det var fordi jeg leste en tenåringsroman som foregikk på en high school, den tar så liten tid av livet, tenk bare på alt etterpå, skrev forfatteren. Noe sånt. Jeg feiret ikke min siste gymtime med bløtkake etter endt time, som noen jeg kjenner gjorde (så jeg på Facebook), jeg kan ikke huske min siste gymtime, antagelig fordi jeg bare droppet ut, bare bestemte meg for at jeg ikke gadd mer, midt oppi det hele, sånn at jeg måtte ta det som privatist i stedet; måtte sitte i en sal i et bedehus og skrive treningsplaner og -tabeller jeg ikke kan huske hva dreide seg om lenger. Det jeg derimot husker, er at han ved siden av meg skulle ha eksamen i navigering og at jeg lurte på om det dreide seg om navigering på skip, at jeg aldri fikk svaret på det og at det regnet ute, vårregn, mer yr enn regn, egentlig, og at jeg syklet dit på mammas sykkel.