Et blaff

Jeg skulle skrive noe vettugt om alder, noe i retning av hvor ung man er når man er tjuetre år, noe om Ian Curtis og andre rockestjerner, som jeg begynte å tenke på da forelseren snakket om Keats, Keats som skrev som en moden poet allerede i en alder av søtten år og som døde da han var tjueseks, og deretter sa han at vi måtte skyndte oss; jeg lot idéene drive bak i hodet mitt sammen med semesteroppgaven og en annen idé mens jeg gikk langs veien og hørte på Joy Division; jeg pleier å stikke idéene bak øret en liten stund, sånn at når jeg setter meg ned for å skrive, så går det bare av seg selv fordi hjernen min har tenkt seg fram til det mens jeg har gjort andre ting, litt sånn som å sove på noe, er det ikke merkelig? Når man skal løse noe og det ikke vil løse seg, så er det bare å sove på det, og når man våkner så vet man hvordan man skal løse det. Tingen med det er at man ikke må vente for lenge med å la idéene gjære seg, man må ikke la det bli til prokastinasjon, det er en hårfin balanse der, til man setter seg ned og skriver, og det var det jeg gjorde med dette jeg skulle skrive om de unge rockestjernene og de unge poetene, jeg lot de være bak der for lenge, til de hadde gått i oppløsning lik de gule kirsebærplommene ute i hagen som vi aldri plukket, og det var ikke noe å skrive om likevel. De bare svant hen.