Ja. Nei. Ja.

Mandag.
Jeg sitter på biblioteket og leser Odysseen som er på pensum, men siden den er så fremmed og gammelmodig, tar jeg pauser mellom hvert kapittel hvor jeg sitter og leser i boksingler og diktbøker. En av boksinglene jeg leser er Stig Sæterbakkens Ja. Nei. Ja. Jeg sitter og skriver sitater fra boken ned på sms og sender dem avgårde til kjæresten min. Vi har en diskusjon om noe vi ikke blir enige om. Jeg sender sitatene avgårde for å gi mine argumenter tyngde. Stig Sæterbakken skriver dette, vi er enige. Jeg skriver også ned noen andre sitater, ikke på sms, men ned i en av notatbøkene mine, for de slår meg, disse setningene, disse avsnittene, de treffer meg, jeg tenker dette er noe, dette er sant. Når jeg kommer hjem senere, blar jeg i essaysamlingen Dirty Things som jeg har lånt fra biblioteket og hatt stående i hyllen en stund, men ennå ikke rukket å lese. Det er på tide å lese denne nå, tenker jeg i min entusiasme over Ja. Nei. Ja.

Onsdag.
RIP-tweetsene strømmer nedover twitter, fra forfattere og forlag, bloggere og journalister, litterater og kritikere, og ikke minst lesere. Stig Sæterbakken er død.