Å FØLGE ELVER INN I NATTA
av Tom Clark, gjendiktet av Terje Thorsen

Jeg tipper det er fordi
det eneste i Vesten
jeg fortsatt har riktig respekt for
er det vakre ved det furete
og det vakre i naturen

og du vet at de to
avføder hverandre
i de lange kilometrene hvor
det ikke er noe annet å gjøre
mens sola går ned
over den flate horisonten
enn å se den forgylle
elvenes overflater
fra Belle-Fourche
(eller Foosh som folk derfra sier)
til Cimarron-elva
som trøkker på innover
i mørket med lyset
skimrende over seg som hud.

Til og med sola, til å stikke øya ut på,
så skarp og eselsparkende
over hele Arizona
var der for å minne oss
   om ikke å krysse
   delstatsgrensa

Dette blir del av
den gamle, langsomme historien om Vesten
som begynner med
det første snøfallet

   og slutter når
   gjesten drar