Selvransakelsen ved midnatt
(L'examen de minuit)
av Charles Baudelaire, gjendiktet av Kjell Nilsen

Det er midnatt. En klokke slår tolv,
og det er som om den oss beordrer
til å tenke oss om. Ja, den fordrer
at vi fører en slags protokoll:
- Vel, i dag, når vi nu tenker etter,
denne fredag den trettende, har
vi til tross for hvor hyklersk det var,
ført et liv som en skikkelig kjetter.

Vi har spottet vår Herre, vår Jesus,
som blant Guder mest tiltro blir gitt!
Og til bords, lik en feig parasitt,
hos en rik og avskyelig Krøsus,
har vi så for å smigre en bølle,
en Demon eller dennes vasall,
svertet én som vi vet har et kall,
rost en annen vi helst vil forfølge.

Vi har såret, vi grusomme dyr,
disse svake man gjerne forakter,
hilst ærbødig på Dumhetens fakter,
denne Dumhet med kropp som en tyr.
Vi har krysset den golde Materien
med den største, servile respekt
og velsignet det lyset som blekt
får alt liv til å visne på prærien.

For å drukne vår sjel i en rus
har vi derpå, vi yppersteprester
for den Lyre som lyder på fester,
og som vil med sitt storslagne brus
prise ting som er onde og mørke,
drukket, spist, uten tørst, uten sult! . . .
- Å, slukk lampene der på vår pult!
La oss gjemme oss inne i mørket!