Det er ikke alt som egner seg

Jeg skjønner ikke hvor jeg skal kaste den mugne bananen, er det ikke matsøppel i denne kommunen? Nei, det er ikke matsøppel i denne kommunen, det har de sluttet med, det er en høyre-kommune, vet du, alt må være lønnsomt. Lønnsomt? Hvorfor skal ting absolutt være lønnsomt i verdens rikeste land? Det burde være matsøppel i hvertfall! Men det er ingen matsøppel og jeg slenger bananen bak et tre i hagen slik at den en dag kan bli til jord (til jord skal vi alle bli), før vi stikker en tur opp på Løvstakken og jeg lirer av meg Ut på tur, alltid sur når turkameraten min blir blaut på bena, gjennom skoene, og lurer på om det er langt til toppen nå, er det langt til toppen nå? Er det mer enn halvveis? Og jeg sier Ja, vi er langt fra halvveis nå; jeg lyver ikke, men jeg mener ikke at vi er halvveis fra fjellets bunn, jeg mener vi er langt over halvveis hjemmefra (derfra har vi tatt banen fire stopp). Jeg er ikke blaut på bena, tenker at turskoene mine var en god investering, bra at jeg kjøpte disse (rettelse: bra at jeg fikk mamma til å kjøpe dem til meg).

I ryggsekken har vi smoothie med guava, mango og gojibær; knekkebrød med smøreost, vann og banan, og en lommebok har jeg; gleder meg til vi er nede igjen, knærne mine gleder seg, for om sjela mi liker å gå opp fjell, liker ikke knærne mine å gå ned fra fjellet, er det rart jeg måtte til legen med kneprobleme mine etter syvfjellsturen, tenker jeg. Håper det er en søndagsåpen kolonial der når vi kommer ned, sier jeg, ser for meg en sånn kolonial som er liten og sjåka full av unge fyllesyke søndagsmennesker som ikke tenkte på noen morgendag da de handlet øl før klokken seks dagen før; der skal jeg kjøpe den nye creme-isen til Hennig Olsen, den med sjokolade og bringebær, som jeg så i går, men ikke kjøpte fordi jeg hadde tenkt til å spise vaniljeis med dessertkirsebær senere og ikke syntes jeg kunne spise is to ganger på én dag, selv om: hvorfor tenker jeg det egentlig? I fjor sommer da vi var i Indonesia spiste min bror og jeg fem is om dagen, vi kjøpte is hver gang istralla kjørte forbi oss der vi lå som to slakt på hver vår sofa og kranglet om hvordan gulvvifta skulle stå, noe som snart fikk ismennene til å legge inn ekstra runder forbi huset hvor de to høye utlendingene bor.

Og kaffe må vi ha, to kopper dagens må vi ha på en benk utenfor det Lille Kaffekompaniet etter at jeg har gått over Puddefjordsbroen for første gang i mitt liv (jøss, kan man ankomme Sydneshaugen uten å gå i oppoverbakke), når det begynner å regne, så mye for den sola; vi stiller oss under et tak, drypp drypp, denne kaffen er fra Brasil, drypp drypp, nå får vi mer drikke i koppen enn det vi kjøpte.