Søk, og du skal ikke finne, som det heter. Det er jo et av de bibelske kriteriene på Djevelens verk, at det er en sammenblanding av løgn og sannhet, altså at Djevelen ikke nødvendigvis lyver, men at han lyver og snakker sant om hverandre, slik at det ene ikke er til å skille fra det andre. Min teori om dét, gitt at det er sant at det er slik, er at dette ikke er noe kynisk virkemiddel for Djevelens del, men at han, i motsetning til Gud, er realist, dvs. at han ser verden og mennesket for hva det er, ikke for hva det burde være eller var ment å skulle være. Slik at der Gud, ideologen, fremdeles insisterer på en ideel verden, en ideel skapelse, har Djevelen, realisten, eller naturalisten, som Perrault kalte ham, forlengst innsett alle tings dobbelthet, sammensatthet, urenhet og mangel på perfeksjon.
   Sånn sett gjør Djevelen akkurat det samme som en forfatter gjør: Han blander virkelighet og fiksjon på en sånn måte at det ene ikke er til å skille fra det andre, for slik, gjennom verket, å nærme seg en mer presis forståelse av, ikke sannheten, men virkeligheten.
- Stig Sæterbakken, fra essayet Jorda er flat