Det skal bli så bra

Musikken jeg setter på høres ut som noe jeg hørte på da jeg var ung (da jeg var ung, det høres så dumt ut, men da var det mye jeg ikke hadde som jeg har nå, og nå er det så mye jeg ikke har, som jeg hadde da), men det er ikke den samme, jeg gjenkjenner melodien likevel, jeg gjenkjenner stemmen likevel, litt annerledes, kjenner at det gir meg en matt følelse, ikke om igjen, snakker vi om igjen? Skal det alltid være slik? Skal jeg drømme om en by alltid, skal jeg drømme om en tilværelse annerledes denne, alltid? Skal jeg snakke over kaffekopper slik som denne, er det bedre nå eller var det bedre før? Var alt bedre før? Kommer alt til å bli bedre? Er aldri ting best? Når skal man slutte å se bakover, når skal man slutte å se framover? Når skal når jeg blir stor bli nå som jeg er stor. Forgjengeligheten er gjenklangen. Når skal ekkoer av steder forsvinne. Kommer jeg til å sitte på toget igjen og tenke det jeg tenkte den ene gangen, alene, da jeg var ung på vei et sted, fornøyd med å løsrive meg, endelig (det er alltid noe man må løsrive seg fra). På jakt etter å være selv, til man finner noe nytt selv og man smelter sammen og igjen føler man må dra for ikke å bli kvalt, som å hoppe fra en øy til en annen, til enda en øy; først en øy i en bakgård, til en øy på et internat, til en øy med sykkelavstand til kaia, til en øy ikke langt fra et sted jeg var, hvor du var, for du var alltid med likevel, tross misnøyen med det.

Jeg kastet det jeg hang på veggen da jeg kom da jeg ble sint, da jeg ikke lenger var sint, var den vekk. Brevet også, forlengst borte. Tenker av og til på det når musikken dukker opp, da jeg var ung, når ble jeg egentlig gammel; husker du alle de vi skulle invitere, alle blomstene vi skulle kjøpe og ha stående på bordet? Husker du maten vi skulle lage i vårt lille hjem, husker du gatene vi skulle gå, de små og de store, husker du alle vi skulle treffe; husker du alle vi traff? E jobber i en butikk hvor de selger te i løsvekt, hun har nettopp kjøpt seg en leilighet og hun har en hund. J har flyttet til København, sist jeg traff henne var på en kafé der nede, vi møttes på et sted hun kjente mye bedre enn meg, hun gikk i ett med omgivelsene, drakk hylleblomst og rom, som om hun alltid hadde vært der. Husker du A? Han spiller musikk enda, har ei kjæreste med hestehale og grønn parkas, alle drømmedamer har grønn parkas og bustete hestehaler. Husker du M, han bor i byen vår, men jeg har ikke sett ham på lenge. Jeg hørte om ham, noen hadde møtt ham på en fest, jeg var ikke nysgjerrig, men var det likevel; jeg gikk hjem alene på høye sko, ripte de opp, fikk dem fikset hos skomakeren senere, arvegods, kunne ikke la være; jeg gikk med dem da vi traff hverandre etter at du kom hjem fra Italia; hva gjorde du der egentlig? Satt du på kvistværelser og skrev? Var det der diktene kom fra? Var det der vi var? I alt vi sa vi skulle?

Jeg leste det du skrev, og jeg tenkte det minnet meg om noe annet jeg hadde lest, en annen gang, et annet sted; i en av stuene som jeg har bodd i, kanskje mens han jeg bodde med var på butikken og kjøpte en pakke sigaretter, han sa alltid han skulle slutte å røyke, men han sluttet aldri. Noen ting blir det aldri slutt på. Vi tenker det tar slutt en dag, en dag blir det annerledes, det skal bli så bra den dagen kravebena mine lager skarpe kanter i et fotografi, når de kaster skygger som aldri før; det skal bli så bra den dagen vi kan legge oss på sofaen og se opp på taket mens vi hører på cd-plater, hvem hører på cd-plater nå lenger, ikke de unge, men jeg er ikke ung, jeg er ikke ung sa jeg; det skal bli så bra når vi drar herfra, det ble ikke som jeg hadde tenkt. Det skal bli så bra når jeg kaster meg av sted igjen. Det skal alltid bli bra.

Og nå skal du dra igjen.