Fremtiden

Jeg gleder meg til pengene kommer slik at jeg kan kjøpe grapefruktjuice og epler på butikken; en annen jente gleder seg til å flytte til New York til høsten, mens en ung mann gleder seg til å drikke øl på fredag etter jobb. En kvinne på bussen snakket fransk og jeg fikk med meg at de snakket om sjanser, sjanser å ta? sjanser som man gikk glipp av? Det får meg til å smile, språket deres, får meg til å tenke på filmer jeg liker, men jeg tenker også på en annen dag, da jeg hadde spansk rundt meg på alle kanter, en av de andre dagene jeg satt på bussen. Kvinnene foran meg snakket (jeg gjetter) søramerikanskspansk, mens mannen bak meg (i telefonen) snakket spansk-spansk, det var lespingen og mangelen på den som fikk meg til å gjette forskjellen. Kvinnene ved siden av, derimot, snakket tysk; to jenter i allværsjakke og jeans. Hun ene tastet meldinger på mobilen og hørte ikke helt etter på den andre; selv om de sikkert ikke snakket om noe viktig, tenkte jeg at hun ene virker altfor uinteressert i venninnen sin, på grensen til det uhøflige, men kanskje var det noe viktig å melde, og som sagt, de snakket sikkert ikke om noe viktig. Småpratet sikkert bare på banen, på vei til forelesning, i hva da? Jeg tenker alltid at jenter i allværsjakke går på høyskolen, kanskje (og mest sannsynlig) tenker jeg det fordi jeg aldri har sett en eneste allværsjakke på fakultetet mitt (som om dét liksom representerer hele universitetet). Men disse jentene hadde tatt bussen forbi høyskolen, hvis de hadde gått der, måtte de ha gått av for lenge siden. Deretter gjettet jeg ikke så mye mere; vi var kommet til endestoppet og jeg slo opp paraplyen.

Paraplyen, den er blå, i nesten samme farge som ullskjerfet mitt, og jeg stjal den med meg fra en paraplyholder på et utested på vei til å kjøpe falafel. I denne byen kommer og går paraplyene, man tar bare den man ser, som man mister den man hadde (tenker jeg, jeg vet ikke hva andre tenker), men det er nok lurest å ta en anonym paraply. Ikke stikk av med den røde paraplyen med hvite polkadotter i femtitallsretrostil, leave it til hun med rett pannelugg og tattiser oppover armene.(Jeg tenker alltid at det må være mye stress å holde stilen til enhver tid.)

Men når du tenker det i et lengre perspektiv, hva er det da du gleder deg til?
Alle ølene jeg skal drikke alle fredagene.
For et kjedelig svar, det er det samme som å si at du gleder deg til hver helg. Men hva er det med helga som du gleder deg til?
Sier du som gleder deg til alle de fremtidige frokostene du kommer til å spise?
Han har selvsagt helt rett. Ikke bare gleder jeg meg til å handle grapefruktjuice og epler, men også frokostblanding med makademianøtter og tørket ananas i, og kirsebæryoghurt, kirsebæryoghurt som jeg skal blande frokostblandingen i. Og blåbær, gleder meg til sensommeren når blåbærene bugner ute i skogen og bringer fram den dødssynden jeg minst vil vedkjenne meg, nemlig fråtseri (eller grådighet? hva er forskjellen på fråtseri og grådighet?), der jeg sitter i buskene i skogene og grafser til meg alle de små blå bærene som farger tunga lilla, i lyngen, i lyngen sitter jeg og fråtser; jeg gleder meg til det selv om jeg ikke tenker på det. Og bringebærene. Men før det, jordbærene. Og apropos sommer, også makrellen, stekt, med persille og kokte poteter (mm, mandelpoteter er de beste potene) og agurksalat (ikke for syrlig, ikke for mye eddik) og rømme, lettrømme; ikke fordi jeg tenker jeg må bli tynnere (eller er redd for å bli tjukk), men fordi lettrømme er så mye bedre enn seterrømme, mye freshere. Ja, jeg liker tilogmed rømmekolle. Enda freshere!

Jeg vet hva H ville sagt. Hun ville sagt at jeg befant meg på et lavt plan, at slike kroppslige og sanselige ting kan ikke være meningen med livet, det er lavtstående. Det er ånden som tells. Men hun er religiøs, det er ikke jeg. Dessuten studerer du filosofi, det gjør ikke jeg. Du vet hva jeg synes om slike synsefag. Men det var hun som pleide å lese tekstene mine og vite mer om personene der enn det jeg selv gjorde. Det skinner gjennom at Ronja (alltid Ronja, kunne jeg ikke finne på et mer alminnelig navn?) er ensom, at hun ikke har noen mor, hvor er moren hennes? Og faren, han er jo udugelig, han savner også en mor, altså moren hennes. Han driver forresten med lyssky forretninger? Han gjør det, jeg vet det. Og så spiller han poker, for han er en sånn type. Han spiller poker med kompisene i helga og da er Ronja alene hjemme, hun er ganske mye alene, jeg tror ikke hun har så mange venner. Om hun har venner, er det på et ganske overfladisk plan, ingen dype samtaler med bestevenninner i senga til langt på morgenkvisten. Men du tenkte kanskje at hun heller var en sånn type jente som faller for en gutt i en alder av seksten år og så blir de helt sikre på at de er hverandres love of their lives, de er helt sikre, og så holder de sammen kjempelenge, går inn i tyveårene sammen-ish og hvem vet hva som skjer etter det, men det trenger ikke vi å bry oss om, for Ronja er ennå bare femten og hun har ikke møtt denne gutten ennå. Litt sånn tja, nei, jeg vet ikke. Vet ikke hvilken film. Du mener ...? Njaaa, nei, den har jeg ikke lest. Det kan ikke være den. Men hun er søt da. Ronja. Ikke sånn rosasøt, nei, jeg tror ikke hun går i kjoler, hun går nok i jeans og conversesko og kanskje grønn parkas. Veldig tenåring-stil. Tynn tenåringsjente, veldig søt og pen. Kanskje hun bruker boots om vinteren, men hun skiller seg ikke ut. Hun er ikke så opptatt av det. Hvordan jeg vet det? Jeg bare føler det på meg? Er det fantasien din som slipper seg løs, H, eller kan du faktisk lese alt dette ut av teksten? Viktigst av alt, kan andre lese dette ut av teksten? Å, du kjenner meg jo, du vet jo alltid hva jeg skriver om. Ja, faren til Ronja, det er jo helt opplagt at det er M. Nei, faen, H, det er ikke det! Jo, hahaha. Dette er ræva, sant. Neida, det er ikke det, men du kjører jo din stil, og jeg kjenner deg jo. Men hvem skal da lese tekstene mine? Du kjenner jo flere enn meg da. Ja, men du er best på kritikk. Hvorfor studerer ikke du litteraturvitenskap, forresten? Det er så deg. Du kan jo lese alt mulig ut av hvasomhelst. Pfft.