Akkurat som at jeg ikke er noe særlig fan av Shakespeare og med den meningen befinner meg i godt selskap med bl.a. Hamsun, så er Hamsun og jeg heller ikke noe særlig fan av Ibsen. Likevel gav det meg også noe å lese Gengangere. Jeg så det oppført på teateret en gang på videregående og har helt siden da trodd at jeg var ekspert på Gengangere. Jeg visste ALT som skjedde i dette stykket, såvisst gjorde jeg det. Men etter å ha lest stykket, tenkte jeg at den tolkningen jeg hadde sittet med bare var én mulig tolkning, og at den tolkningen jeg satt med nødvendigvis ikke var verken den eneste eller den riktige, og jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg hadde sittet med akkurat den tolkningen helt til nå, for den er jo en av de minst opplagte. Det teaterstykket jeg så må ha pushet meg i en retning. Uansett, jeg fikk faktisk lyst til å lese noen flere dramaer av Ibsen, kanskje finner jeg ut av flere nye ting. Jeg har jo nesten aldri lest Ibsen, bare sett (og de to tingene er jo to helt forskjellige ting).
10. AENEIDEN av Vergil ¤ ¤
Dette var bare sykt kjedelig og jeg vil ikke snakke om det. Jeg håper jeg får noe igjen for å ha lest Aeneiden når jeg snart skal lese Dante.
11. MRS. DALLOWAY av Virginia Woolf ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
For et språk! For en kvinne! For en forfatter! For et geni! Her og her har jeg skrevet om boken tidligere.
12. TIMENE av Michael Cunningham ¤ ¤ ¤ (¤)
Like etter at jeg hadde ferdiglest Mrs. Dalloway kom jeg på at jeg hadde Timene i hylla, etter et loppissalg i høst, så jeg bestemte meg for å lese den. Jeg så filmen en gang jeg var ung og dum og syntes den var gørrkjedelig, og kanskje var den det, jeg vet ikke, jeg får se den igjen for å finne ut av det, men sikkert og visst var det at boka i hvertfall var gøy å lese. Det er som en egen versjon av Mrs. Dalloway (Virginia Woolf skulle opprinnelig kalle sin bok for nettopp Timene); om Virginia Woolf i en forstad utenfor London i 1923, om Mrs. Brown i Los Angeles i 1949 og om Mrs. Dalloway i New York circa nåtid. Lettlest (betydelig lettere enn Mrs. Dalloway) og underholdende, men intelligent, selv om jeg noen steder føler at det blir too much, f.eks. kysset mellom Kitty og Laura, det trengte ikke å være med.
13. PASTISJ av Olav Løkken Reisop ¤ ¤ ¤ (¤)
Er dette en roman? Er dette en novellesamling? Olav Løkken Reisop vet det ikke en gang selv (i følge twitterkontoen hans). Noen bokbutikker mener det ene, noen bokbutikker mener det andre. Det slår meg med en gang jeg begynner på kapittel to, at dette er en novellesamling. Så tenker jeg at alle kapitlene har noe med hverandre, men gjør det Pastisj til en roman? Nei, for alle novellesamlinger er jo sånn, man ser noe av det samme i alle sammen? Well, I dunno. Det jeg vet er at jeg virkelig ser for meg Dag Solstad i Kaufhaus og at jeg ler av både Lars von Trier og Woody Allen i deres fiktive samtale i Holliwood (begge to er forresten noen duster i dette dramastykket). To noveller/kapitler til jeg vil dra fram er Konkurs* (vet da faen hva den stjerna skal bety) og Et sant produkt. Skuespill i to akter. (Den førstnevnte har jeg forøvrig skrevet om her.)
14. 48 RUE DEFACQZ av Hanne Ørstavik ¤ ¤
Skjønner at poenget med en stillegående roman som dette er mer stemningen enn selve handlingen, og jeg trodde kanskje jeg likte bare det å lese et vakkert språk, men nei, dette var kjedelig. Minte meg om en annen kjedelig bok i samme gate, Ingrid Z. Aanestads Stormkyss, som jeg leste for circa ett års tid siden. Og den igjen får meg til å tenke på skriveskoleforfattere. IKKE et kompliment.
Nå måtte jeg seff søke på internett om Hanne Ørstavik faktisk har gått på en skriveskole.
(Leser.)
Ja, eureka, det har hun!
Hahahaha!
1 kommentar:
Såg 'the hours' når eg var yngre og tykte den var veldig kjeisam. Såg den igjen når eg var eldre og måtte sjå den ein gong til fordi eg trur eigentleg eg likte den. Eg får ikkje bestemt meg heilt.
Legg inn en kommentar