søndag 26. februar 2012

Bøkene jeg leste i februar, del 1: En banan, kongeriket Danmark og et supermarked i California

Denne måneden har jeg lest nesten bare pensum. Godt over halvparten av alle bøkene jeg har lest har faktisk vært pensum. Og en god del av dem igjen har vært dramastykker.

1. HAMLET av William Shakespeare ¤ ¤ ¤

Jeg liker å si at jeg hater Shakespeare, og når jeg sier det så er jeg faktisk i godt selskap, sammen med bla. Hamsun, Voltaire, T.S. Eliot og Tolstoj (elsker at jeg alltid er enig med Hamsun i alt som handler om litteratur). Og forsåvidt gjør jeg det ennå, men å lese Hamlet var faktisk interessant. Jeg har aldri lest noe drama av Shakespeare før, bare sett flere av stykkene hans satt opp. (Jeg gikk på musikk-, dans-, dramalinja på videregående. Vi var på teater hele tiden.) Og så sonettene da. Selvsagt sonettene. I engelsktimene. Som jeg heller ikke liker. Sonettene til Shakespeare var lenge det jeg trodde at poesi var. Jeg trodde poesi var kleine, skjematiske rim om den urealistiske kjærligheten. Det trodde jeg dødslenge takket være Shakespeare. Mennesker som elsker og dør for hverandre rett etter at de har møtt hverandre. Yeah, right. Den må du lenger ut på landet med, Bill.

Jeg leste i hvertfall Hamlet og jeg syntes det var interessant, stykket er jo fullt av sarkasme, og til tider synes jeg tilogmed at stykket er vittig. Jøss. Jeg ble overrasket. Og nå skal jeg tilogmed holde et innlegg om den på en kollokvie. Men slapp av likevel, jeg har ikke gått til å digge Shakespeare. Det er fortsatt for mye tragedie, jeg tror ikke på det, og når stykkets handling er lagt til Danmark, hvorfor ikke ta bryet med å gi karakterene danske navn, i stedet for Claudius og Polonius?

2. KJØKKEN av Banana Yoshimoto ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)

Kjøkken består av to kortromaner, Kjøkken og Moonlight Shadow. Jeg likte begge to veldig godt, men mest tittelromanen. Og hva er det jeg liker? Hva er det jeg liker med Banana Yoshimoto? Jo, det er det enkle og nøkterne språket, nesten smånaivt er det; man skulle nesten tro at det ikke var mulig å fange noen stemning med det, men så gjør hun det likevel, Banana Yoshimoto, og jeg tenker jeg vil også det, jeg vil også det, jeg vil også skrive sånn som du. Og så tenker jeg at det er rart at hun får meg til å tenke det, for boka er jo en oversettelse fra japansk, for alt jeg vet så skriver hun kanskje, og trolig, annerledes enn det jeg leser på norsk - egentlig.

Nå har jeg lest fire kortromaner av Banana Yoshimoto. Foruten disse to som er nevnt også Hardboiled og Hard Luck, og de handler alle sammen om mennesker som opplever at noen dør, og dette at noen dør forstyrrer livene deres. De huler seg ikke inne i hjemmene sine i sorg. De blir kjent med nye mennesker, de lager nye relasjoner. Og like mye, om ikke mer, handler det om disse relasjonene som selve sorgen over tapene. Det handler også mye om det å flytte, om å bevege seg fra rom til rom. Kjøkken handler, som tittelen sier, mye om rommet kjøkken. Hovedpersonen beveger seg fra kjøkken til kjøkken samtidig som relasjonene forandrer seg. Og selv om alle kortromanene (som jeg har lest) tar utgangspunkt i døden til et menneske, er alle historiene Yoshimoto skriver forskjellige fra hverandre. De er så grunnleggende like, det er det samme utgangspunktet, men historiene blir forskjellige. Det er som om Yoshimoto er nødt til å fortelle akkurat dette, grunnoppskriften, men hun gjør det alltid annerledes fra den ene gangen til den neste. Retten blir forskjellig fra gang til gang, og jeg blir ikke lei, kan spise den neste mandag også, jeg, i motsetning til Yuichi i Kjøkken som får servert så mye tofu at han til slutt ikke vil spise i det hele tatt hvis han ikke får noe annet snart.

3. HOWL AND OTHER POEMS av Allen Ginsberg ¤ ¤ ¤ ¤

Diktsamlingen hvor et av mine yndlingsdikt i hele verden befinner seg i: A Supermarket in California.

1 kommentar:

knutsvik sa...

Mjau!

A Supermarket in California er ... veldig bra, K!

Viva!