Pastisj

Jeg leser Pastisj av Olav Løkken Reisop, det kapittelet om personen som bor i London og studerer faget Modern American Fiction; etterpå må jeg google hvordan Harold Bloom ser ut. En annen dag viser jeg boken til min sidemann (min beste venn) når vi snakker om at ingenting i verken kunsten, litteraturen eller musikken er nytt, at alt bare er reproduksjoner, en annen versjon, ikke at det er dårlig, for kanskje den seneste versjonen er så mye bedre enn den forrige, en mye bedre versjon, som Todd Terjes remikser av låter f.eks., som Simon Reynolds bruker som eksempel på Landmark under et foredrag om nettopp reproduksjon av musikk, om at ingenting er nytt, og jeg begynner å diskutere (på den måten jeg diskuterer på når jeg synes det er kjedelig å være enig), sier at ingenting er nytt, for alle ordene vi bruker, de har vi ikke funnet på selv. Båt har vært båt kjempelenge, alt vi gjør er gammelt, brukt før, sitering, vi kan bruke ordet båt fordi vi vet at det betyr båt, det er en slags sitering, sant, og når vi bruker disse ordene, siterer dem for den ente gangen siden de begynte å bety noe, så er det bare en reproduksjon. Så alt er reproduksjon og sitering og parafraseringer, hvis man drar den så langt altså. Man kan ikke skrive uten å ha lest, og en annen dag (igjen) tenker jeg på nettopp det, at man ikke kan skrive uten å lese, noe jeg har visst lenge, selvfølgelig, men som jeg kom på igjen da jeg bladde i Skriveboka til Merete Morken Andersen, og da visste jeg at jeg ikke hadde valgt feil studie likevel. Jeg hadde valgt akkurat det riktige. Tenkte jeg, i en ambivalens; det er alltid enten feil eller riktig, jeg tenker mye på det. Hva er feil, hva er riktig, hva kan være annerledes, for noe kan og må jo være annerledes, det er alltid noe som kan byttes på, byttes på, endres på; i det uendelige er det slik, at noe kan være statisk, nei, det går ikke ann, for en umulig tanke, vi beveger jo oss, vi blir eldre for hvert sekund (og mindre deler av tiden), beveger oss mot døden, fra livet.

Den fjerde dagen ser jeg en film eller noe, kanskje det er en episode av et eller annet. Hvor fortelleren, eller en tanke inni noens hode går slik: døden, det er det samme som før vi ble født. Og dette har jeg også lest i Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Der leste jeg denne idéen først. Kanskje har jeg lest den hos en filosof også, men det må ha vært i et vanskeligere språk, annerledes, jeg hadde aldri lest det på en så enkel måte som i Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Og jeg tenkte at slik er det jo, slik må det være.