tirsdag 21. februar 2012

Hjemsteder

Det er vår i byen, et snev av den, tørr asfalt hvor jeg på morgenen skled på vann oppå is; det er så vår at når jeg går fra forelesningssalen glemmer jeg paraplyen under benkeradene, og så alle de andre klisjéene, den med at kanskje jeg kan ta fram tøyskoene nå, hvor nå de er, jeg tok dem kanskje aldri med meg fra Kristiansand, ikke noe vits å ta med seg tøysko til vestlandet - i går regna det sidelengs, en annen dag stod jeg bomstille i fem sekunder i vinden, den var så sterk at jeg ikke klarte å gå videre. Gikk langs jordet og forbannet stedet i verden jeg befant meg på, som om det ikke er regn og vind andre steder, mens mine lyse bukser var blitt mørke, en annen nyanse av turkis. Jeg tenker, dette været, så viktig det er. Jeg tenker, disse stedene, så viktige de er, også.

Jeg befinner meg i Storelogen på Kvarteret og hører på en rekke vestlandsforfattere (og en regissør) snakke om Bergens identitet i litteraturen. Hva er din favorittplass i Bergen? Frode Grytten sier kjøkkenet hjemme hos seg, hvor han kan kikke ut av vinduet og se ned på rundskjøringen utenfor Fyllingdal-tunnelen. Foran eller bak? Det kommer ann på hvilken side av tunnelen man mener er foran. Fra eller til Bergen? Ikke-hjemme eller hjemme? Inn i mørket, sier Erlend O. Nødtvedt; og dette mørket er altså inn i Bergen. Aha, så det er ikke bare utlendinger (alle oss som ikke er fra Bergen) som synes Bergen er mørk. Og på den andre siden av Fyllingdal-tunnelen, der er det vist åpent og lyst. Jeg tenker, la oss dra dit, men for et stress. Jeg kjenner ingen med bil i Bergen.

Jeg vil også si hjemme, i stua mi, i kontorkroken min, men så dølt det er. Min favorittplass i Bergen. Det neste jeg tenker på er Rema-butikken på Midtun, hvor de har avokadoer for 7,50 pr. stykk, physalis (japanske lykter) for 10 kr boksen og kjempegodt nøttebrød som jeg ikke har sett noen andre steder. Det kan jeg heller ikke si. Jeg kan ikke si at at en kjededagligvarebutikk er favorittstedet mitt i Bergen, men hvor er det da? Oppe på et fjell kanskje, men det er det samme hvilket. Den ene utsikten er ikke bedre enn den andre, de er likebra, en oversikt, som å se på et kart (jeg elsker kart), men som å se på et kart på et generelt nivå.

Jeg har syklet i denne byen kanskje én gang, eller to. Jeg har syklet på Hjellestad/Milde, fra den botaniske hagen til Bunnpris på kaia og tilbake igjen, kjøpte sikkert bare en tyvepakning mens jeg drakk vann og hadde dårlig kondis - og det begynte sikkert å regne på hjemveien. Duskregn og grå himmel, det er ikke ende på dette. Der jeg kommer fra har jeg syklet på enhver sykkelsti, og parkert sykkelen som om den var min hest - i gater hvor jeg ser forskjell på husene selv om de alle er hvite og i samme stil. Der inne har jeg vært, der også, og der, på taket av det bygget også. Ja, der har jeg sett på soloppgangen, og der har jeg sittet på kjøkkenet, bak dette huset ser bakgården slik ut, bak dette huset ser bakgården sånn ut. Kanskje jeg også skal bli heimstadsdikter, tenker jeg. Jeg leser i et essay av Stig Sæterbakken, som igjen skriver om noe Hemingway har sagt (det er der jeg leser det), noe om at man kan utelate deler av en beskrivelse hvis forfatteren virkelig kjenner til det han beskriver. Men en forfatter som ikke kjenner til det han beskriver, kan ikke utelate noe, for det skinner gjennom om forfatteren har utelatt noe fordi han følte han ikke trengte å skrive om det (men har kjennskap til det), eller utelatt det fordi han ikke visste noe om det og derfor lot være å ta det med. Det skinner gjennom.

Jeg syntes først det var kjipt at jeg ikke hadde noe Los Angeles, noe Paris, noe Oslo, eller for den saks skyld Bergen, å skrive om, sier Frode Grytten. (Løst etter min hukommelse). Jeg hadde bare Odda. Og jeg, jeg har bare en liten kystby på sørlandet som får plass i bukselomma mi, finere enn en klinkekule.

3 kommentarer:

regndrope sa...

Kan ikkje heilt sjå føre meg korleis Frode Grytten sine bøker ville vore utan Odda.

Kathleen sa...

Ja, ikke sant. Hadde ikke vært noen bøker da.

Anna sa...

Det første jeg tenker på er Lille Lungegårdsvann, der med busstasjonen. Det er mange bra steder i Bergen, men det er liksom Lille Lungegårdsvann jeg tenker på først når jeg tenker Bergen. Og det er veldig sant, det med å kjenne stedene man skriver om. Det merkes.