Skisser over begynnelsen av en 12-timer lang togtur

Fredag 30.mars 2012, kl.15.58

Sitter på toget på vei til Kristiansand, tåken ligger utenfor, over Vestlandet, den gjør alltid det; i Kristiansand er det alltid fint vær, sier jeg, men kjæresten min er uenig, nå må jeg ikke overdrive i ren hjemlengselromantisering, det er ikke alltid fint vær i Kristiansand. Men mye bedre enn her, sier jeg, mye bedre enn her. Han sier jeg bruker språket feil. Og det sier du, sier jeg. Jeg tar en kopp kaffe med melk. Jeg er på vei til solskinn, det er alltid fint vær i Kristiansand når det er påske, i bibelbeltet, uansett når påsken måtte være, det er skikkelig rart, kanskje det finnes en gud likevel (neida, sjela mi sier: tilfeldigheter).

Jeg har smurt niste til oss, brukt opp resten av det som var i kjøleskapet: rød chillipesto, ruccolasalat, grønne oliven, jarlsbergost, agurk, potetsalat, tomat, hjemmelaget bønnepålegg med hvitløk, avocado & pepper, blåbærsyltetøy, lokal brunost; det gleder sjela mi å bruke akkurat den maten jeg har, å aldri kaste noe mat fordi jeg feilberegner for mye; noe av det verste jeg vet er å kaste mat, jeg kaster aldri mat, å se mat gå til spille fordi jeg har kjøpt inn for mye eller glemt hva vi hadde i kjøleskapet, gir meg hjertevondt. Jeg har med bananer, pære og mange flasker vann, for vi skal helt til Kristiansand med toget, fra Bergen; helt sykt er det, sier kjæresten min, sier nesten alle jeg forteller det til, toget så langt, kødder du? Nei. For å ta flyet gir meg også, som å kaste mat, sjelevondt og jeg elsker jo toget, har aldri tatt fredag-før-påskeferie-toget før, vi får kaffe og svele på vei inn i toget.

Toget er: flere timer hvor landskapet suser forbi (vi sier det alltid slik, men det er jo vi som suser forbi); timer til å lese (jeg har med det nyeste nummeret av Bokvennen, Cervantes Don Quijote, Jens Lapidus Aldri fucke opp og Jonathan Franzens The Corrections) og skrive (jeg skal skrive brev, tenkte jeg, kanskje); å være på vei et sted. Jeg gleder meg sånn til påskeferie i Kristiansand (det gjorde jeg da jeg bodde i Kristiansand også) at man skulle tro jeg var på vei til et mye mer eksotisk sted (men det er ikke alltid at det er dét som betyr noe).

Det finnes ingenting romantisk ved det å sitte på stasjonsbenker og vente på toget, mener kjæresten min. Jeg mener: Han har sikkert aldri sett A Love Song for Bobby Long, når Pursy sitter på en stasjonsbenk og venter ikke på toget men på bussen (Greyhounden) og leser McCullers The Heart is a Lonely Hunter fra perm til perm. Deretter bestemmer hun seg for å ikke dra likevel, og jeg husker da jeg så filmen at jeg lurte skikkelig på: Hva var det hun leste? Hva var det hun leste som fikk henne til å bli? Hva var det hun leste som fikk henne fra å reise tilbake til kjæresten sin og det gamle livet sitt? (Og fortsatt lurer jeg på det for jeg har ennå ikke fått summet meg til å lese The Heart is a Lonely Hunter, men jeg skal, jeg skal.)

I stedet blir han sur når det viser seg at det ikke er noe internett i vår vogn. Jeg tenker: Hvordan klarte jeg å bli sammen med et menneske som ikke leser bøker? Det er mitt livs største gåte. (Men jeg elsker han jo.)

Sees i kafévogna. Jeg lar være å vise fram billetten hans når konduktøren kommer, på trass.

(Senere deler vi vaffelhjerter og Drammen stasjon.)