Kvinnedagen

Hver gang det er en representant for kvinnegruppa Ottar som har innlegget på side 3 i Klassekampen og jeg leser det, banker hjertet mitt dobbelt så fort, det har en tendens til det når jeg blir provosert, og det skjer hver gang jeg leser noen av artiklene deres, jeg burde slutte med det hvis jeg skal leve lenge her i verden, men på en annen side kan jeg ikke la være heller, jeg kan ikke unngå provokasjoner, det ville vært det samme som å melde seg ut av verden og bli likegyldig, jeg kan ikke slutte å gå på debatter og kjenne at jeg blir dritsinna, enda dette med feminisme egentlig ikke betyr så mye, jorda kommer ikke til å gå under om kvinner gjør ditt eller ikke datt, og en eller annen person som ikke vet bedre kommer kanskje til å si til meg i dag: Gratulerer med dagen, og ok, takk for den, takk for den provokasjonen (hvert år, hvert år!), jeg kan ikke fordra kvinnedagen. Kvinnedagen er full av kvinnelige ytringer som jeg ikke står for, hele dagen er en eneste lang provokasjon, verre for hjertet mitt enn et år på sigaretter.

Jeg var på en debatt på Kvarteret her forleden, det handlet om porno, og en av debattantene var fra Ottar; hun mente at porno burde forbys fordi det var en kvinnediskriminerende bransje. En av grunnene til hvorfor den er det, mente hun, var at kvinnen fremstilles som mindreverdig i ca. all porno, at kvinner blir fremstilt som den dominerte og at vinklingen i dem alltid blir sett fra en manns ståsted, at det alltid er kvinnens kropp som blir vist, aldri mannens. Å, tenkte jeg, uforstående, hva er galt med det? Vet de ikke at det finns kvinner som synes det er superhot med røff sex hvor de blir slått? Vet de ikke at det finnes heterofile kvinner som synes det er finere å se på kvinnen enn mannen?

Ikke er jeg for parolen ned med strippeklubbene heller. Hvorfor det?

Ikke er jeg for sexloven heller. Ikke prinsipielt. Så lenge et menneske har styring over seg selv, kan hun (eller han) vel få selge hvilke tjenester hun vil?

Og så er det disse kvinnekvotene. Ingenting tråkker mer på min identitet som kvinne enn kjønnskvotering. Skal jeg klare noe, skal jeg klare det fordi jeg er flink, ikke fordi jeg er kvinne. Har de såkalte "feministene" som har fått fram dette tenkt på at kanskje, kanskje er det en grunn til at det er menn som har de høye og kule stillingene fordi det tilfeldigvis er de som gjør en god jobb?

Hver gang noen av mine medstudenter uttrykker misnøye med at det er så få kvinner på pensum, tenker jeg: Vel, det betyr vel at de fleste gode bøker er skrevet av menn da, get over it. 

Og hvis en kvinne har lyst til å være hjemme med barna, så må hun jo få lov til det uten at den ene retningen av feminister (som har en tendens til å påberope seg at deres feminisme, det er det eneste som med rette kalles feminisme) skal hyle og skrike om at vi beveger oss i revers. Bak så mange cupcakes du vil, ingen "feminist" skal fortelle deg hva du heller bør gjøre, ingen politikere burde bestemme hvordan foreldrepermisjon skal fordeles mellom far eller mor, det skal de velge selv. Hvem er det som bestemmer at det å jobbe åtte timer om dagen er det som er noe? Hvorfor kan det ikke være like bra å være hjemme?

Og hva skjer med å kaste seg inn i andre kulturer og si at kvinnene der, de skal og må være like fri som oss? Det må de finne ut av selv. Vi kan ikke si: Hei, dere, dere må kjempe for friheten, så kan dere få det akkurat som oss, for sånn som vi har det, det er det eneste riktige. Vi er skikkelig frigjorte, kom igjen 'a, det må dere også være! 

Og hvis en kvinne har lyst til å kle av seg for spenn (eller bare fordi hun vil), så må hun vel få lov til det uten at "feministene" skal hyle opp om at hun gjør det pga. mannen? Kvinne, still opp på forsiden av Playboy i barisen så mye du vil, polér så mange biler i hvit, gjennomsiktig singlet som du vil, kle deg i så lårkorte skjørt som du vil, hvis det er dét du vil er det ikke noe galt i det.

Hvis kvinnen vil noe, er det vel bare å gjøre det. Hva er problemet? Hvorfor all denne sytinga? Hvorfor lage alt om til problemer. Hvorfor blåse et klaps på rompa opp i megaproporsjoner?

Kvinnedagen kan gå og legge seg. Selv skal jeg markere avstand til dagen med å lese den anti-feministiske feministen Camille Paglias Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson og være glad for at feminismemangfoldet er så mye større enn det som viser seg den 8.mars.


(Nei, det er ikke helt sant, i dag lokker Kvarteret med bl.a. Tove Nilsen, de skal snakke om det utskjelte uttrykket "kvinnelitteratur." Dit må jeg, jeg er jo skikkelig fan.)