I bokbyen Tvedestrand

Etter å ha snakket om det i flere år, var vi forrige helg på biltur til Tvedestrand. På veien dit tok vi turen innom Hove på Tromøya utenfor Arendal. Der var det merkelig å være, jeg som bare har vært der før når det har vært festival. Vi gikk litt rundt i skogen og på rullesteinsstranden hvor horisonten er så stor at man kan se at jorden er rund.

PS, det er forresten der Knausgård er fra.

Deretter kjørte vi forbi et skilt som viste vei til et loppemarked, så vi kjørte dit og gikk inn i en idrettshall som var full av lopper. Der gikk det ann å kjøpe en pose full av klær for hundre kroner, så da jeg gikk bort til en av loppedamene og sa jeg ville ha denne svarte kjolen jeg hadde funnet, skjønte hun ikke det og ville heller gi meg en pose sånn at jeg kunne fylle den. Da jeg sa at jeg ikke skulle ha noen pose, jeg skulle bare ha den ene kjolen, ble hun sur og sa en pris på nesten hundre kroner. Det hjalp ikke. Jeg skulle bare ha den ene kjolen for det om. Dette tok toppen ti minutter og etter det orket jeg ikke mer og gikk ut for å ta en røyk.

Jeg har nemlig funnet ut nå at jeg hater loppemarkeder (nesten) like mye som jeg hater kjøpesentre og salg. Alle de ville menneskene gjøre meg stressa og denne kjøpegalskapen gjør meg kvalm - det spiller ingen rolle om det gjelder gamle og brukte ting eller nye ting. Jeg hater å eie ting, det finnes knapt noe verre enn det.

Så dro vi til Tvedestrand - bokbyen.

De har et tosiffra antall bokantikvariater og en kafé som heter Kafé Kafka. Kjæresten min poengterte på spøk om hvorfor jeg ville til bokbyen, jeg som hater å kjøpe ting, bøker også. Jeg sa så at det er fordi at selv om jeg ikke vil eie bøker, er det veldig fint å omgi seg med dem.

I Tvedestrand har de forresten en vei som heter Måneveien. Det er nesten like fint som Saturnveien.

Før vi kunne gå i alle bokantikvariatene måtte vi spise mat. Siden ingen utesteder var åpne, gikk vi på Kiwi og spiste rundstykker og røkelaks og italiensk salat og snøfrisk, oliven fylt med fetaost og orientalsk nøtteblanding på en benk. Her er et bilde av meg på den benken:

Jeg ser sur ut fordi vi snakker om det verste jeg vet om (nest etter forbrukersamfunnet): kunstig befruktning, abortmotstandere, folk som bare ops, jeg ble gravid, jeg og folk generelt som bare bidrar til at det kommer flere mennesker på denne allerede overbefolkede jorda. Æsj. Jeg blir kvalm. Jeg skal melde meg inn i Zero Growth Organization. Hvis den finnes på ordentlig. Jeg har nemlig bare lest om den i Jonathan Franzens Frihet.

Jeg merker at hjertet mitt banker fortere hver gang jeg tenker på dette emnet. Å, fy faen. Jeg kommer til å dø av for høyt blodtrykk neste gang jeg ser en artikkel om folk som absolutt må ha sin egen unge og ansetter fattige kvinner i India til å bære barnet deres. Har de ikke hørt om adopsjon?

Imidlertid vil jeg ikke dø, jeg må roe meg, kikker litt i mappen med alle isbjørnbildene mine.

Ok, så besøkte vi bokantikvariater.

Her finner jeg ut at krimforfatteren Stieg Larsson ikke er den samme som poeten Stig Larsson. Sykt flaut at jeg ikke skjønte det før.

I en av bokantikvariatene hadde de en gammel pengespillmaskin.

I det samme antikvariatet hadde de også en pop up-plakat av menneskekroppens organer og skjelett. Det lå rett ved siden av hylla med filosofibøker, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle fordype meg i først. Valgets kval.

Siden kjørte vi hjem mens vi hørte på Nirvana-platene som kjæresten min kjøpte på loppiset og jeg fikk flashbacks til da jeg var seksten år.

Og nei, jeg kjøpte ikke en eneste bok. Kjøpte bare softis og kaffe på bryggekanten.

Uansett, fin maidag i Tvedestrand. <3