Arroganse eller kamuflert bitterhet?

Jeg kom ikke inn på Skrivekunstakademiet i Hordaland; jeg åpnet brevet i bilen og leste nei-et og var skuffet i fem minutter, og i stedet for å kanskje vurdere å bli litt mer ydmyk hva angår skrivingen min, i stedet for å kanskje jekke meg litt ned et par hakk, begynte jeg å tenke på Knausgård som mislikte å gå der og at de fleste forfatterne jeg elsker, de som gir meg sommerfugler i magen lik avstandsforelskelser, ikke har gått på noen skriveskole i det hele tatt. Deretter begynte jeg å tenke på alle de som har gått der uten å få gitt ut noe, og at i fjor, da de skulle gi ut en novellesantologi, ville ikke innkjøpsordningen ta den inn fordi den var altfor dårlig (eller var det at forlaget som pleier å gi den ut ikke ville gi den ut?), og så tenkte jeg at nå slipper kjæresten min å bli med til et sted han ikke liker særlig godt; nå blir det Oslo eller Trondheim eller Tromsø (isbjørner og nordlys!); nå slår vi oss ned for tre år i stedet for ett; nå blir det litteraturvitenskap og Jacques Derrida og utveksling i San Francisco, noe jeg uansett hadde tenkt til å begynne på etter et eventuelt år i Bergen, så nå slipper jeg et ekstra år i studielån fordi jeg ikke kom inn. Jeg kan nesten ikke tro at jeg ikke er mer lei meg for det enn jeg er, det er nesten så jeg faktisk er litt glad. Glad for at når jeg får gitt ut min første bok, så kommer det ikke til å stå "Kathleen Rani Hagen er født i 1988 og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland" på omslaget, nei, jeg kommer bare til å være et navn, for det er nok, og dét folkens, det tar jeg en øl for.