Hardanger

Det ligger en VisitNorway-katalog i leiligheten som jeg aldri blir lei av å bla i, jeg ser på bilder av Hardanger, av epletrær og fjorder og tenker på alle bordene langs veien hvor man kan stoppe og putte penger i en boks og ta med seg en pose hardangerepler porsjonert i poser; og jeg glemmer aldri den gangen et kjærestepar i klassen min på videregående sa at de skulle gifte seg under et epletre i Hardanger, skjønte ikke helt da hva som var greia med Hardanger, men jeg gjør det nå. Det er et av de fineste stedene jeg har vært, jeg skjønner at turistene vil se det, det er så vanvittig fint og jeg har lyst til å dra dit og campe i et telt og bare være der hele sommeren, i regn som i sol, spise epler hver dag, kødder ikke, det tenker jeg på når jeg leser i katalogen og kommer til den siden, eller ikke bare da, men jeg snakker om Hardanger hele tiden; når skal vi til Hardanger?, spør jeg kjæresten min om og om igjen, når skal du være med meg til det vakreste stedet jeg vet om, vi trenger ikke en gang å dra langt, vi trenger ikke dra utenlands, det er bare en dags kjøring med bil, også kan vi ta ferger fra hit til dit og spise sveler med rømme og drikke grumsete eplesaft, det er alt jeg vil.