onsdag 25. mai 2011

Fem notiser om hverdagen

1. Noen har skrevet ordet 'Edelweiss' med svart tusj på to busstopp på Lund, de to busstoppene nærmest Katedralskolen og Oddernes kirke, på glasset som busskurene er lagd av. Noen har tagget det tyske yndlingsordet mitt (ved siden av 'Mädchen'), jeg ser det fra bussen i det den stopper og videregåendeskoleelevene hopper på og jeg lurer på hvorfor noen har skrevet det ordet, hvorfor noen har tagget det ordet, er det fordi de også synes det er kjempefint? Eller er det fordi de liker den sangen som heter 'Edelweiss', og i så fall er det også fint, for jeg elsker den sangen. Jeg synes faktisk det er så kjempefint at jeg må skrive ned på sms hva jeg observerer og sende det til kjæresten min. Med utropstegn og <3.

2. Jeg leser i avisen om en mann som er 73 år gammel som snart skal pensjonere seg fra sin jobb som fyrvert på Lindesnes fyr. Jeg leser at han har utsatt pensjonisttilværelsen sin så lenge fordi det var en sånn fin jobb, han ville rett og slett ikke slutte, og jeg tenker at det er så fint med mennesker som elsker jobben sin og at jeg heller ikke ville ha sluttet hvis jeg hadde jobbet i et fyr. Nest etter forfatter er det fyrvokter som er drømmejobben min. Nå er ikke fyrvert nøyaktig det samme som fyrvokter, men det er vel det nærmeste man kan komme å få jobbe på et fyr i disse moderne dager hvor alle lys er blitt elektriske og automatiserte. Jeg tror ikke det finnes særlig mange fyrvoktere igjen i verden. Det er et utdøende yrke, tror jeg. Følger samme retning som telegrafistene, det siste telegrafbyrået i verden la ned i fjor. Eller var det i forfjor. Jeg husker det ikke, men jeg husker jeg leste det i avisen for ikke så altfor lenge siden.

3. Jeg går og går fordi jeg ikke har råd til bussen, hver eneste krone betyr noe, jeg går og går, om det så tar en time eller mer å nå fram dit jeg skal, så går jeg. Jeg går og hører på mp3-spilleren min, hører av en eller annen grunn på N.E.R.D. som jeg egentlig ikke hører på, det er liksom bare helt ok, selv om det er ganske sexy, og mens jeg går lurer jeg på hvordan en litterær tekst hadde vært hvis den var sexy på samme måte som en N.E.R.D.-låt og jeg tar meg selv i å ønske at det var noe jeg kunne, å skrive sexy altså. Så tenker jeg litt på at jeg nylig leste at Jonathan Franzen havnet på topplisten over en kåring av de dårligste sexbeskrivelsene i en bok med boka si Frihet og jeg tenker at det fortjente han, for akkurat det i Frihet var så innmari kleint. Jeg husker jeg tenkte det da jeg leste beskrivelsene av det første ligget til Walter og Lalitha, at jeg tenkte herregud, dette er så kleint.

4. Jeg går og går og det begynner å regne, jeg tar på meg regnjakka som ligger i ryggsekken min, glemmer hva annet jeg har oppi der. Når jeg kommer fram dit hvor jeg skal, ser jeg at mitt splitternye eksemplar av Bukowskis Notes of a dirty old man er helt ruglete av fukt.

5. Nå har jeg vært Facebookfri ganske lenge. Jeg trodde kanskje jeg skulle bruke mindre tid på internett etter at jeg sletta meg, men nå bruker jeg bare Twitter enda mer, jeg har blitt helt vill på Twitter, det er mye mer interessant enn Facebook, har jeg funnet ut. På Facebook leser man bare kleine statuser og ser på feriebildene til vellykkede mennesker som har råd til å dra på helgetur til en storby eller en sør-europeisk liten landsby annenhver helg, mens de ser fryktelig lykkelige ut og neste uke skifter sivilstatus fra X is in a relationship with Y til X is engaged with Y og det får meg til å tenke at det må vi også, Ea!, enda jeg vet hvor fryktelig dumt det er; eller folk på min alder (pluss/minus) annonserer at de skal ha barn og jeg blir sur fordi jeg tenker på jordas overbefolkning. På Twitter, derimot, der følger jeg bare interessante mennesker, blant annet en forlagsdame fra Cappelen Damm som kunne informere om at det nyeste nummeret av Vagant har temaet Tokyo, og da måtte jeg jo bare anskaffe meg et abonnement på Vagant med en gang, noe jeg egentlig ikke har råd til, siden jeg abonnemerer på Vinduet allerede og nettopp betalte en strømregning, men hei, jeg har jo spart mange penger på å gå i stedenfor å ta bussen - og bortsett fra Haruki Murakami kan jeg nada om japansk litteratur og sånn kan jeg jo ikke ha det.

4 kommentarer:

Johanne sa...

Eg elskar sånne ting. Sånne fine kvardgsting som gjer dagen verd å leve.

Nøve sa...

Murakami er for øvrig veldig utypisk for japansk litteratur. Ikke at jeg har lest noe annet av japansk litteratur jeg heller, men det var et helt kapittel i pensumboken vår i kulturfaget i år om det. Men så er det ikke så mange som er oversatt til engelsk, og iallefall ikke til norsk, så det er jo ikke så rart at vi ikke har hørt om noen andre. (Synes forresten det er veldig morsomt å se hvem som har oversatt Murakamibøkene til norsk, for det er nesten alltid navn jeg har hørt før i forbindelse med pensum, og det er morsomt.)

Åh, en ting til! Den ene læreren vår, som er japansk, sa at hun har lest Murakamibøker på japansk, engelsk, norsk og kinesisk, og at i motsetning til andre bøker der deler av "følelsen" kanskje forsvinner litt i oversettelser av og til, så føltes Murakamibøkene akkurat likt. Det synes jeg var litt fint.

Kathleen sa...

Å, er det sant!? Det synes jeg også er fint, at det er den samme følelsen på alle språkene, at den ikke blir borte et sted der mellom japansk og et annet språk.

Liv Hege sa...

Herlige hverdagsbetraktninger! Sånt liker jeg!- og du skriver søtt som sukker... mmmm...