Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 8.3.2016
Sofi Oksanen med en vri
Oksanens nyeste roman holder ikke like godt som noen av hennes tidligere bøker, men er likevel verdt å lese.
Sofi Oksanen med en vri
Oksanens nyeste roman holder ikke like godt som noen av hennes tidligere bøker, men er likevel verdt å lese.
I Norma møter vi Oksanen slik vi kjenner
henne fra tidligere romaner. Det handler om kvinner og slemme menn,
bander, organisert kriminalitet og forhold mellom generasjoner. Men
denne gangen er det en vri som vi ikke har sett tidligere, et drag av
mystikk og overnaturlige elementer. Det er derimot ingen grunn til å
la seg skremme av det, for Oksanen fletter dette fint inn i en
historie om makt og vestens utnytting av verdens fattige mennesker.
Pent blir det derimot ikke. Mystikken gjør ikke Oksanens
beskrivelser av samfunnet verken mindre sanne eller mindre
frastøtende. Norma er ikke like voldsom, brutal og
kvalmefrembringende som verken Stalins kyr eller Utrenskning,
men maner likevel fram noe uggent, følelsen av at verden er
langt fra god.
Verden er aldri helt god hos Oksanen. Én ting er bakmennene innenfor den organiserte kriminaliteten, det er dem vi får høre mest om. De er dårlige og grådige mennesker, men likevel: Det er opplagt at de er det. Mer interessant, og kanskje det verste av alt, er de vanlige middelklassemenneskene som vi sjeldent får vite noe om, men som er de menneskene som skaper en forespørsel etter det bakmennene handler om. Det kvalmende ligger i at vanlige mennesker gir faen i hva slags ringvirkninger deres egoistiske ønsker fører til. Oksanen er en mester i å få fram hvordan likegyldigheten er en av verdens største onder. Disse menneskenes vage tilstedeværelse i romanen skaper en grotesk kontrast til de menneskene vi får høre om; de som sliter med å tilpasse seg, de som stadig velger feil og de som stadig roter seg inn i noe som ikke er bra. Samtidig fratar ikke Oksanen skyld og ansvar fra de sistnevnte, hun stakkarsliggjør dem ikke. Hun etterlater dem ikke til leseren å synes synd på. Kanskje har de seg selv å skylde, også de ønsker seg noe som går på tvers av hva andre ønsker seg. Det Oksanen gjør er å gjøre dem levende. Hun gjør «de andre» virkelige.
Verden er aldri helt god hos Oksanen. Én ting er bakmennene innenfor den organiserte kriminaliteten, det er dem vi får høre mest om. De er dårlige og grådige mennesker, men likevel: Det er opplagt at de er det. Mer interessant, og kanskje det verste av alt, er de vanlige middelklassemenneskene som vi sjeldent får vite noe om, men som er de menneskene som skaper en forespørsel etter det bakmennene handler om. Det kvalmende ligger i at vanlige mennesker gir faen i hva slags ringvirkninger deres egoistiske ønsker fører til. Oksanen er en mester i å få fram hvordan likegyldigheten er en av verdens største onder. Disse menneskenes vage tilstedeværelse i romanen skaper en grotesk kontrast til de menneskene vi får høre om; de som sliter med å tilpasse seg, de som stadig velger feil og de som stadig roter seg inn i noe som ikke er bra. Samtidig fratar ikke Oksanen skyld og ansvar fra de sistnevnte, hun stakkarsliggjør dem ikke. Hun etterlater dem ikke til leseren å synes synd på. Kanskje har de seg selv å skylde, også de ønsker seg noe som går på tvers av hva andre ønsker seg. Det Oksanen gjør er å gjøre dem levende. Hun gjør «de andre» virkelige.
Selv om dette ikke er det beste av Oksanen, har
hun likevel mer å komme med enn de fleste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar