Bøker lest i januar - og litt om den jeg selv har skrevet

Fra slippfesten for Grunnleggende plantediversitet på Ås stasjon,
onsdag 31. januar. 

PROSA
1. POND av Claire-Louise Bennett
2. DER DET BRENNER av Benedicte Meyer Kroneberg
3. ERINDRINGER OM KÆRLIGHEDEN av Kirsten Thorup
4. DEN ANDRA KVINNAN av Therese Bohman
5. VILKÅR FOR LIV av Ingeborg Arvola
6. ALLE DAGERS ENDE av Jenny Erpenbeck
7. BEGYNNELSER av Carl Frode Tiller


POESI
8. JORDSJUKANTOLOGIEN av Stein Torleif Bjella
9. VANDREUTSTILLINGER av Cecilie Løveid
10. SITT HOS MEG av Kristian Bergquist


SAKPROSA

11. VIGDIS, DEL FOR DEL av Kaja Schjerven Mollerin
12. ANOREKTISK av Ingeborg Senneset

13. HERSKETEKNIKKER av Sigrid Sollund

14. DET FØRSTE MYSTERIET av Katharina Vestre

I januar har jeg lest så mange bøker at jeg (nesten) kan kåre den verste og den beste i hver kategori. Av prosa var Pond den beste boka, jeg gikk tilbake i teksten stadig vekk for å lese setninger om igjen. Satt med blyant og underskrev setninger, brettet eselører og hadde den liggende på badet etter at jeg hadde lest den, prøvde å fortelle om den til kjæresten min, men hvordan gjør man egentlig det, den handlet jo om helt hverdagslige ting, ingenting spesielt skjedde, men jeg elsker sånt, å lese om det såkalte ingenting, som egentlig er det meste, alle de små detaljene. Spesielt likte jeg avsnittet hvor hovedpersonen beskriver hvordan en mann viser henne hvordan hun skal kutte agurker, hvordan den da ser så fin ut i et glass med gin, og siden kan hun aldri skjære agurken på noen annen måte igjen. Å, den boka, altså.

Hvilken var den dårligste? Nei, jeg leste ikke noe som var direkte dårlig, men kanskje noe som ikke var særlig minneverdig. Jeg dropper å kåre de dårligste. La oss heller snakke litt om Carl Frode Tillers Begynnelser, en meget god roman. Den var vond å lese, spesielt scenen hvor hovedpersonen er en ung, liten gutt som bevitner en krangel mellom søsteren og moren, hvorpå moren heller middagen ut i vasken i sinne. Det var helt forferdelig.

La oss snakke litt om Den andra kvinnan, som jeg kom tilbake til ut i januar, etter å ha begynt på den like før jeg dro utenlands før jul, og som jeg glemte igjen hjemme i tumultene før vi dro, noe som ergret meg, siden jeg hadde så lyst til å lese videre om denne unge kvinnen som jobber i sykehusets kantine, men bare fordi hun trenger å tjene penger, hun er egentlig ikke en sånn kvinne som hører til i sykehusets kantine. Den unge kvinnen er nøye på det, hun hører egentlig ikke til der, ikke som de andre som jobber der. Den unge kvinnen er nemlig egentlig en forfatter, bare at hun ikke er utgitt ennå. Hun innleder et forhold til en av legene på sykehuset, det er spennende, hun er nødt til å oppleve noe annet enn å traske rundt i kantinen på sykehuset, hvor hun er nøye på å si til de som spiser der at det ikke er hun som har laget maten, hun bare jobber der, hun legger ikke noe stolthet i å være der, hun representerer ikke denne kantinen, hun hører egentlig ikke til der, hun bare jobber der. Det er gjenkjennelig, faktisk, fra da jeg selv jobbet et sted jeg ikke ville vedkjenne meg, en burgersjappe da jeg var i begynnelsen av tjue-årene, jeg hatet å snakke om at jeg jobbet der, for det var ikke det jeg egentlig holdt på med, å, gud, som jeg hatet å måtte vedkjenne meg dette stedet, hvordan jeg knapt hadde jobbet før og ikke visste hvilke rettigheter jeg hadde, hvordan jeg bare måtte finne meg i tingene, som jeg tenker på nå er slik ingen arbeidstakere burde ha det.

Hva med den beste boka i kategori poesi? Sitt hos meg av Kristian Bergquist, nydelig. Den beste boka i kategori sakprosa var Vigdis, del for del. Den var en sann fryd å lese, jeg leste den på vei hjem fra England i begynnelsen av måneden, vi kom altfor tidlig til flyplassen, engstelige som vi er for å ikke rekke flyet, så satt vi der og jeg leste om Vigdis, og jeg trengte et glass vin, fordi jeg selv var opprørt. I blant tittet jeg opp fra boka for å si noe til kjæresten min (som satt og arbeidet), hør, jeg tror det er noe galt i dette livet, gjør jeg de riktige tingene, og han hørte på det, hørte igjen på den tvilen jeg alltid har, som jeg blir sliten av selv. 

Og så sluttet måneden med slippfest for min egen bok, Grunnleggende plantediversitet. Det var en fin kveld. Det var så mange som kom, det var så hyggelig å se, jeg grudde meg sånn på forhånd ("ingen kommer!"), men så ble det bra. 

Det var i går. I dag har jeg vært litt pjusk, familien har vært på besøk, vi drakk kaffe og jeg har fått hjelp av mamma til å henge opp bilder på veggen (typisk meg å ha sånt stående så lenge, før jeg får dem opp). Etterpå gikk kjæresten min og jeg tur med hundene og jeg sendte bøker avgårde, før vi gikk hjem og jobbet i senga (jeg skrev en anmeldelse av Det første mysteriet). I morgen begynner studiesemesteret, og godt er det, å komme seg ut av denne litt rastløse tilværelsen jeg har hatt siden midten av desember. (Om én måned kommer jeg til å ønske meg tilbake.) Det til tross for at jeg har flere små stabler med bøker jeg har kjempelyst til å lese liggende rundt, det står ikke på det. Det har bare vært litt lite å gjøre i forhold til ellers, og jeg tror ikke jeg takler det så bra. Blir misunnelig på kjæresten som har noe å jobbe med hver eneste dag. Her går jeg og er uproduktiv, mens han jobber hver eneste dag, selv i helga. Det er ikke det at jeg kjeder meg, men jeg gjør ikke noe produktivt, hvilket er absurd, i og med at jeg er tilhenger av at folk generelt skal jobbe mindre og heller bare gjøre ting de har lyst til, som i mitt tilfelle er å lese og gå på ski, men så får jeg så dårlig samvittighet likevel. 

Men ok, nok om det. Februar er kort, så kommer mars, og da reiser vi til San Francisco. Tips?