fredag 21. august 2015

Sitroner

1. En dag går jeg forbi jordet der jeg bor og ser siloballene stå overalt, spredt. Det er varmt, jeg har på meg en sommerkjole, er på vei hjem fra en forelesning i naturforvaltning. Gående, jeg fikk så lyst til å gå i dag, høre på musikk, istedenfor å suse avgårde på sykkel. Jeg tar et bilde av jordet i det N kommer syklende forbi meg og tror at jeg tar en selfie. Jeg sier at sånt gjør jeg da ikke i offentligheten, før jeg sier at vi sees hjemme, jeg må på butikken. Jeg må på butikken og kjøpe egg, jeg har tenkt til å lage lemon curd. På fredag kjøpte jeg sitroner og smør. På lørdag kjøpte jeg sukker. I dag kjøper jeg egg. (Det er det som skjer når man bare skummer gjennom en oppskrift.) Jeg pleier sjeldent å kjøpe egg og blir stående og se på alle de ulike pakningene. Hvilke egg er de beste eggene? Jeg har hørt at økologiske egentlig ikke er så bra, kyllingene får riktignok leve lenger, men hva skal man med et langt liv når det ikke er godt? Jeg har hørt at frittgående høns hakker på hverandre, men han som sa det til meg kom fra en gård hvor de hadde hatt kyllingproduksjon. Han var medlem av Senterpartiet og var i mot ulv. Han visste at jeg var en naturverner, så vi lot temaet ligge. Men hvilke egg skal jeg kjøpe? Jeg kjøper de økologiske, og gulost og brunost på tilbud, fire øl.

Jeg leser om naturvern på verandaen. På verdensbasis blir det brukt seks milliarder dollar i året på naturvern på landområder, og Verdensbanken er den største sponsoren. Til sammenligning brukte USA i 2010 738 milliarder dollar(!) på militæret sitt. Ett eneste hangarskip koster seks milliarder dollar. Selv om jeg er voksen, rasjonell og ikke tror at fred i verden er mulig, er det vanskelig for meg å forstå disse tallene og jeg må lese dem mange ganger. 

Jeg bryr meg ikke så mye om penger, sa jeg en gang da jeg var yngre. Si det til noen som ikke har dem, sa mamma. Det jeg mener nå er at så lenge man har nok, får det holde. Men hva er nok, det kommer an på hvem en spør. Mye vil alltid ha mer, sier N. Vi snakker om kasjmirindustrien i Sentral-Asia og hvordan bøndene aldri kan få nok geiter. Jo flere geiter, jo mer kasjmir, jo mer fortjeneste. Dess mindre plass og planter til den utrydningstruede saiga-antilopen. Saiga-antilopen, arten hvis ene populasjon falt døde som fluer like før sommeren. På mystisk vis døde 134 000 saiga-antiloper i Kazakhstan i løpet av to uker. 

2. Menneskene er så redde for hverandre. Det de heller burde være redde for, er seg selv. 

3. Jeg hører på Kaja Gunnufsen mens jeg lager lemon curd på kvelden med verandadøren åpen. Hun synger sanger om å være singel og tragisk. Jeg blir nesten litt irritert. Synes slettes ikke det er noe stusselig ved et liv alene. Friheten er stor og vakker. Den er som et åpent landskap og en flokk ville hester. 

4. Neste dag lar jeg også sykkelen stå. Når jeg går hjem er jeg sulten og trøtt og ser at alle siloballene på jordet er borte. I løpet av et døgn er de blitt borte. Jordet ligger igjen ribbet for det gresset som vokste opp der i vår. Gresset som jeg har sett på nesten hver dag. Gresset som jeg har tenkt på hver dag de siste månedene. Jordet som jeg har fulgt med på i et år. Det er omtrent et år siden jeg flyttet til Ås. Da jeg kom hit så jordet akkurat slik som det ser ut nå. 

Jeg lager en mislykket frittata til middag, med eggene og eggehvitene som er igjen, kantarell fra i fjor, brokkoli, soltørka tomater, valnøtter og paprika. Har baileys med appelsinsmak i kaffen etterpå. Deretter drar vi ut. Jeg hilser på førsteårsstudenter og er glad det ikke er jeg som går usikker rundt. Herregud, for en lettelse det er, sier jeg til A. Det er hardt å være ny. Å ikke vite hvor stedene er. Å ikke vite hvor tingene ligger. Å måtte skaffe seg venner og en bekjentskapskrets. Det er hardt og vanskelig, sier jeg. Men man bare gjøre det. Og det er jo litt gøy også, å bli kjent med nye mennesker. Faktisk er det mer enn bare litt gøy. Det er nødvendig. På sitt beste er det spennende, interessant og fint. 

Jeg forteller H mens vi sitter ute i augustnatten at jeg som oftest blir irritert når venner av meg prøver å spleise meg med noen de kjenner. Ikke fordi jeg synes det er irriterende å bli forsøkt spleiset, men fordi de som prøver seg på det alltid velger en person jeg så opplagt ikke vil like. Jeg blir fornærmet av at de i det hele tatt kunne tro at jeg ville finne denne andre personen spennende og verdt min tid. Jeg sier det fordi han prøver å ymte fram om en venn av seg. Det som skjer, skjer, sier jeg, man trenger ikke å tenke så mye på det. Det finnes to typer mennesker, sier jeg. De som leter etter en kjæreste, og de som aldri tenker på det å ha kjæreste før de faktisk møter et spesielt individ. Jeg er av den siste typen. Poenget er ikke å ha en kjæreste. Poenget er å være sammen med et meget spesielt menneske. Om det er for noen måneder, noen år eller mange spiller ingen rolle. Noen har kortere holdbarhetstid enn andre, men det betyr ikke at kaka var mindre søt, mektig, frisk, alt ettersom. (Med fare for å høres ut som noe fra et dameblad: Macademianøttpai eller sitronkake?)

5. Det lukter sitron i leiligheten etter at jeg lager lemon curd. Jeg vet ikke om jeg har klart å lage den riktig, for jeg har aldri laget det før og jeg har heller aldri smakt det før, som jeg kan huske. Jeg har ingenting å sammenligne det med. Jeg bestemte meg bare for å lage det. Jeg vet bare at de snakket om det på MasterChef hele tiden, at jeg elsker sitroner og at det stod en oppskrift i Morgenbladet, som fikk meg til å tenke på det igjen, som gjorde at jeg kjøpte en pose sitroner på butikken. Samme dag gikk jeg forbi en blomsterbutikk og kjøpte med meg tre planter. Grønne. Uten blomster. Jeg liker ikke å ha blomster. De bare dør og jeg må feie opp kronbladene som ligger tørket på gulvet. Etterpå ser det ut som om planten mangler noe. Det beste er å bare ha de utelukkende grønne med en gang. De som ikke blomstrer. Når jeg kommer hjem ser jeg at jeg ikke har nok potter. Men det gjør ikke så mye, det er plantene som er vakre. Da jeg var liten og mamma sa at jeg måtte vanne plantene sa jeg: Når jeg blir stor skal jeg aldri ha planter

Det er lenge siden jeg skjønte at ingenting er hugget inn i stein, heldigvis, men når sant skal sies glemmer jeg ofte å vanne plantene. Selv et lite tre i en krukke på verandaen har dødd i min varetekt. For cirka et år siden fikk jeg det av min mamma, nå står det der og er helt brunt og tørt. Når jeg siden treffer D som prøver å rekruttere meg til å delta i en øko-hage, sier jeg at jeg ikke har grønne fingre. Han skal si at det ikke gjør noe, det er ingen som har det, man lærer seg fram til grønne fingre. Jeg synes han er så hyggelig at jeg ikke har hjerte til å si at jeg ikke vil ha grønne fingre. Det vil si at det hadde vært gøy å klare å holde liv i planter og å dyrke dem, dersom det hadde kommet lett til meg, men når jeg skal være helt ærlig er ikke det å dyrke planter en ting jeg er særlig interessert i. Det er altfor mange andre ting jeg synes er mer interessant og som jeg heller har lyst til å bruke tiden på. Det er veldig fint å kunne dyrke sine egne grønnsaker, men jeg vil helst bare kjøpe dem. Jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å stå i jorden og så. Jeg har ikke kjærlighet nok til å få noe til å gro. Jeg er totalt mislykket som et praktisk menneske. Men det sier jeg ikke til D. (Det er nemlig slettes ikke noe å skryte av.) Jeg sier heller at jeg skal komme på dugnad i kjøkkenhagen, dersom jeg har tid. Det er en slags løgn. Man har nemlig tid til alt man virkelig har lyst til, og jeg vet allerede når jeg sier det at jeg ikke kommer til å ha tid til å være med i en øko-hage. 

Ingen kommentarer: