tirsdag 21. oktober 2014

Det er dette du må lære å tåle

En av tingene jeg er redd for er å bli avslørt, men avsløres for hva er ikke alltid så lett å vite. Av og til, spesielt når jeg er full, kan det hende jeg sier ting som jeg etterpå skulle ønske jeg ikke sa, ikke fordi jeg ikke mente det, men fordi det kanskje ikke ble så nyansert som det egentlig er, eller at det var informasjon som ville sett annerledes ut med flere fakta, noe som ikke kunne stå der alene, som ville ta seg helt annerledes ut der alene enn om man visste alle de andre tingene også. For eksempel drar jeg en dag på en foreningsfest hvor jeg forteller noe om meg selv til en studievenn, hvorpå hun svarer: Det er jo litt spesielt, uten at jeg utdyper hvorfor, et hvorfor som kanskje ville forklart det bedre, men som ikke føles riktig å fortelle heller, litt for mye på en gang kanskje, jeg er redd for å vippe folk av pinnen, skåner dem fra den pinlige stillheten som kunne etterfølge en slik informasjon, og jeg tenker på en venninne, en veldig god venninne, som alltid sa, da vi var yngre, at jeg måtte slutte å si A uten å si B, du kan ikke si A uten å si B!, hun var virkelig irritert på meg for det, jeg husker en gang hun virkelig var opprørt over at jeg gjorde det, ja, nærmest såret, sint, og jeg husker at det etterlot meg med en følelse av å ikke ville gjøre det mer, jeg skjønte hvor dumt det var (selv om jeg ikke alltid, som nå, gjorde det med vilje). Men noen ganger er det ikke slik at man tenker så mye over hva man sier, det bare kommer ut, og man innser, dette skulle jeg ikke ha sagt, for det er ukomplett med resten, og resten, vil jeg virkelig si resten? Og jeg tenkte på det etterpå, sa jeg virkelig dette, men siden: jaja, det får vel bare være sånn at jeg sa det. Av og til angrer jeg på det jeg skriver også, men som oftest får ingen se det jeg angrer på at jeg skrev, det ligger bare på pc-en min og bringer en skam som brer seg ut i kroppen min hver gang jeg ser på det siden, når jeg tar en titt på det, skrev jeg dette? Skrev jeg virkelig dette? Og det trenger ikke ta så lang tid heller, kanskje bare to dager, jeg sitter en fredag ettermiddag og skriver og skriver, spiser brødskiver med brunost og skriver for meg selv, kanskje av og til avbrutt av kattene, mens hun jeg bor med har dratt av sted, og jeg skriver, og noen dager etterpå, når jeg tenker på hva jeg har brukt helga til, kommer jeg på det jeg skrev og jeg tenker, virkelig?, og jeg tenker at nei, det neste jeg skriver skal være så, så mye bedre, ja, det skal virkelig være noe, det skal være det virkelige. Og så tenker jeg at den tanken, den tanken har jeg tenkt hundre ganger før, at skal det bli noe, og gjentagelsen føles gammel, som om jeg er blitt gammel, og jeg tenker: hvorfor skal jeg slite med sånne tanker så mye, om at skal jeg skrive, kanskje jeg bare skal gi opp, gi det helt opp, som jeg nesten har gitt opp å lese; jeg leser i Bokvennen, i spalta til Vigdis Hjort, det er noen som har sendt inn et spørsmål, hvordan få lesegleden tilbake?, og Vigdis svarer; Kanskje får du den aldri tilbake, ikke på den samme måten som du hadde før? Og jeg tenker, jeg har også mistet den! Jeg, som spørsmålsinnsenderen, spyr nesten ved tanken på å lese skjønnlitteratur. Jeg tenker med skrekk på den våren jeg bare leste, leste, leste, leste i min ensomhet, som om lesing er blitt det samme som det, ensomheten, og jeg vil ikke ha den, vil ikke befatte meg med den (hvem vil egentlig det?), og alt jeg leser blir sakprosa, for det gjør det liksom litt bedre, er ikke helt det samme. Jeg vil ikke lese under treet sammen med Marcel, eller på rommene våre mens alt skjer utenfor, menneskene vi hører fra underetasjen; og innsenderen, en kvinne, en moden en sådan, sier: Det er så mye annet å fylle livet med, og jeg nikker gjenkjennende, selv om jeg ikke er en moden kvinne (det har vi ikke til felles, innsenderen og jeg), det er så mye annet, som: Skogsturer, matematikk, hester, levende mennesker og naturdokumentarer. I hylla i stua står Reisen til nattens ende av Céline, jeg har sagt til en venninne at jeg skulle lese den, vi skulle lese den på likt og snakke om den etterpå, men jeg har ikke begynt. Jeg har bare bladd i den, lest tilfeldige avsnitt om sinte mødre, det er alt, og jeg vet ikke når jeg kommer til å begynne. Jeg har lest om valpetrening, hundetrening; jeg har lest gamle hestesportblader som min samboer har tatt med hjemmefra, jeg leser This Changes Everything: Capitalism vs. The Climate av Naomi Klein på nettbrettet, og jeg leser om fotosyntese, medlemsbladene til WWF mens det nye nummeret av både Vinduet og Bokvennen fort havner under stuebordet, shit. Også skriver Vigdis Hjorth at spørsmålsinnsenderen kanskje bør lese Herta Müller, og hun skriver om hvorfor, hvorfor det er så spesielt, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få noen større glede av det enn det jeg allerede har lagt fra meg, ja, selv Vigdis har jeg lagt fra meg, en rosa pocketbok jeg kjøpte på en bruktbutikk sammen med noen blomstervaser jeg putta roser oppi, som nå er visnet og kastet for lenge siden, jeg leser to sider om gangen med dagers mellomrom, i den rosa pocketboken som av og til ligger på badet, noen ganger i hylla (hvor jeg glemmer at den finnes), noen ganger på pulten ved siden av senga fordi jeg har intensjoner om å lese i den før jeg sovner, men det jeg gjør istedet er å sjekke e-posten og se om det er kommet noe nytt på finn.no og kanskje spille noen brett på Wordfeud, og kvinnen som er ulykkelig forelsket i en litteraturprofessor får være i fred, hun kommer ingen vei, er bare ulykkelig forelska for alltid, er bare alltid på vei til Trondheim for å treffe ham, hun kommer ingen vei, alltid er det bare det, mens livet går sin gang og jeg gjør alle de hverdagslige tingene som alle mennesker gjør, og noe av det jeg er redd for, er å bli avslørt som kjedelig, selv om jeg selv liker alt det jeg gjør, vil jeg ikke at folk skal synes jeg er kjedelig, å, jeg er så redd for det, ironien i det hele, på en side bryr jeg meg så lite om hva folk synes, på en annen side betyr andres mening alt, og det finnes ingen konklusjon om det, ingen, noen dager er man full av redsel, andre ganger så fandenivoldsk, ingenting betyr noe, men likevel er det noe som betyr så mye at man kjenner det i langt inne i sjela, kanskje hjertet, shit, at det skal være sånn, alltid.

1 kommentar:

Heidi sa...

Reisen til nattens ende av Céline har jeg faktisk lest! Det er så sjelden vi leser det samme vi to. Men akkurat den har jeg lest. Jeg brukte litt tid på den husker jeg, kanskje over en måned. Syntes den var kjempe bra, stor litteratur. Jeg leste om den i et dikt av Bukowski, han ligger i badekaret i diktet og leser den mener jeg.