Dagbok fra Finland, del 4

En dag i Helsinki hender det samme som skjedde den første gangen jeg var i Finland. Jeg spør etter stamps inne på S-market, men gutten bak rullebåndet skjønner ikke hva jeg sier. Han skjønner ikke engelsk. Av en eller annen uforklarelig grunn tenker jeg der og da at han kanskje skjønner tysk, så jeg sier briefmarken. Han skjønner (selvsagt?) ikke det heller. Til tross for at han allerede har gitt uttrykk for at han ikke verken skjønner eller snakker engelsk, sier jeg wait a bit og fisker opp et av brevene mine fra sekken, peker på hjørnet. Han skjønner. International, sier jeg. Four, sier jeg og viser fire fingre opp i luften. Han skjønner nå, og vi nikker masse til hverandre, jeg skal få det jeg er ute etter, fire frimerker som kan sørge for at brevene mine kommer seg til Norge, Norway, Norja. Han gir meg en remse med tre frimerker på. Hm. Men jeg ville jo ha fire, tenker jeg og skjønner ingenting. Det viser seg at jeg enten må kjøpe tre stykker eller seks stykker, for de selger bare tre og tre om gangen, sier en annen butikkansatt som har lunsjpause (han har på seg S-market-jakke og har lagt mat på rullebåndet bak meg) og kommet oss til unnsetning. Oh, okay, then I want six, sier jeg, og jeg får six stamps.Thank you, kiitos! Jeg får bare sende noen flere brev eller noen flere postkort, det gjør ikke noe det, tenker jeg mens jeg går nedover gata og klistrer frimerkene på brevene, jeg legger merke til at de er veldig fine, med bilder av dyr fra den finske skogen; ender, kreps, elg; og at det er blindeskrift på dem og at det tror jeg ikke jeg har sett på frimerker før. Det var ikke blindeskrift på det ene frimerket jeg kjøpte i forrige uke, det var hvitt med en illustrasjon av bær på, muligens bjørnebær, men bær er ikke alltid de bærene de gir seg ut for å være, eller som man tror ved første øyekast, f.eks. skjønner jeg aldri dette med mulberries cloudberries mulbær multer gule bringebær, eller, vet jo at multer er noe beyond alle andre bær i hva pris angår, men resten? Har ikke peiling. Blir sjeldent klokere. Lurer på om jeg har smakt noen av dem likevel. Kanskje har jeg ikke en gang smakt multer, kanskje var det gule bringebær og jeg trodde det var multer, fordi jeg ikke kjøpte og tilberedte dem selv, men fikk dem servert. (Nei, det er tull, jeg ble servert multer, det stod det i menyen.)

Uansett hvilket bær som var avbildet, var det et fint frimerke og jeg klistret det på postkortet på gammeldags vis, jeg måtte slikke på det. Postkortet hadde jeg kjøpt på torvet ved ferja til Sveaborg mens vi ventet på neste avgang og jeg drakk kaffe fra en av bodene, vandrende rundt, kikket. Jeg husker nesten ikke lenger hva jeg skrev på det, hva skrev jeg, et eller annet om hva som hadde skjedd i livet, var det viktig, var det ikke viktig, her sitter jeg og drikker kaffe og skriver til deg? Jeg kan ikke ta det opp fra sekken og se på det, sjekke det, jeg har sendt det avgårde. Jeg lurer på om det er framme, selv om det ikke har noen betydning, hva har det å si, det var ikke noe viktig, man skriver ikke viktige ting i postkort, ingen gjør det. (Med mindre man skriver i kodeskrift, hemmelige beskjeder som skal tolkes, spionmeldinger.)

Jeg skrev et annet postkort senere, på en restaurant mens vi ventet på maten. Jeg skrev ikke det jeg helst ville skrive, jeg følte meg amputert ved at jeg satt der sammen med noen og skrev, tenk, jeg kan ikke en gang skrive på et postkort med andre til stede, å skrive med tilstedeværende er en umulighet. Det gjør meg redd, jeg er redd for ubevisste og bevisste stjålne blikk, og det slår meg at jeg gjør skriften min styggere og uforståelig når jeg under forelesninger sitter og noterer, og spesielt når jeg lar tankene mine fare og jeg har behov for å skrive ned noe i notatboka som ikke har med forelesningen å gjøre annet enn at jeg ble assosiert bort til den ved å være nettopp der. Skriften ligner kruseduller, dotter, jeg skriver forkortelser som bare jeg vet hva betyr, selv om jeg egentlig ikke har behov for å skrive forkortelser, fordi jeg skriver veldig fort fra før av, jeg bare vil ikke at folk skal forstå hva jeg skriver. Tenk om de ser!

For en slags noia, hva handler den om?

Men så blir det pause og jeg lar notatbøkene mine ligge oppslått på pulten, det er ikke noe problem. Den kan bare ligge der, jeg er ferdig med å skrive, jeg bryr meg ikke lenger nå.

Jeg forlater skriften og går og spiser lunsj, eller drikker kaffe, tar en sigg, står i gangen, leser, snakker, diskuterer med noen om noe, ler kanskje av noe, sovner på gresset med en bok ved siden av, oppslått, av og til blir jeg så trøtt, midt på dagen. Det hendte med en bok av Leena Krohn, Bipaviljongen, lå der ved siden av meg på gresset, hadde bare lest fem sider inn i den, jeg var allerede trøttnet. Våknet av at noen kjente kom forbi, jeg reiste meg fra gresset og ble med dem på spasertur, det var ingen sjanse til å lese. 

Jeg forteller om det med frimerkene til O en dag vi går forbi S-markedet det hendte på. Hun synes det er rart at en som var så ung ikke kunne engelsk. Jeg forteller at det hendte også i en landhandel et sted langt nord i Finland også, det var den første gangen jeg var i Finland, men det var langt oppi nord liksom, og det er godt over ti år siden, og de som jobbet der var jo omtrent kids; jeg var riktignok ti år selv, de var eldre enn meg, tenåringer kanskje, men sett med mine øyne i dag var de kids, ei jente og en gutt, kanskje var de kjærester og levde en sånn relativt uskyldig sommerforelskelse som jeg før i tiden alltid misunte og nå vet at jeg aldri kommer til å oppleve; en sånn sommerforelskelse som innebærer å ikke si så mye, veldig få ord, kanskje sykle, holde hender, bli litt ertet av de andre vennene (som egentlig bare er misunnelige), oppleve at det er litt flaut å ta han med seg hjem til foreldrene i hagen, kanskje blomstrer det et epletre og noen byr på rabarbrapai; og så tenker man litt på den andre når det er en lys sommernatt og man må være hjemme før halv tolv. 

Stamps, hvordan kunne de vite det, kom sikkert ikke annet enn finner farende forbi på de kantene (bortsett fra oss), stamkunder og en og annen bilist for å fylle på bensin, de var kanskje vant til å bare stå og pludre med hverandre over disken, kanskje hun jobbet i kassa, mens han bar varer og så stod de der og hadde pause, kanskje spiste han på en kanelbolle, eller ikke, kanskje det bare er noe som jeg finner på, kanskje er dette finske minnet mitt noe som har blåst seg opp i overdimensjonerte proporsjoner, jeg synes liksom jeg kan forestille meg at gutten går i snekkerbukse, men så ombestemmer jeg meg, for det passer ikke, for det ville tydet på at han var mekaniker eller noe, fikset på biler og sånt, og det stemmer ikke, han var altfor ung til det (tenker jeg), og dessuten fikset de ikke biler der (bestemmer jeg meg for), og bildet blir dermed blurry, for jeg klarer ikke helt å tenke på noen spesifikke guttebukser, hvordan ser egentlig guttebukser ut, hva slags bukser finnes det, egentlig, dressbukser, dongeribukser, kakishorts, posete joggebukser, that's it?

Det finnes selvsagt flere typer bukser. Men ikke i mitt repertoar når jeg tenker på det. (Når jeg tenker veldig, veldig på det.)