Dagbok fra Finland, del 2

Vi ønsker at vi var seksten år igjen, hvorfor hadde ikke jeg blått hår da jeg var seksten, sier O, men ikke noe mer om da hun var seksten, hva gjorde hun da hun var seksten? I sier hun hadde blått hår og var skikkelig seksten, men jeg får ikke med meg hva som gjorde henne til seksten, for jeg tenker på meg selv da jeg var seksten og begynner å legge ut om hvordan jeg ble venner med vennene jeg fortsatt har, ti år etterpå, og bandet jeg spilte i og guttene vi var forelsket i og klærne jeg gikk i; cowboyboots, elektroblå strømpebukser, gult skjørt og grønn kåpe med fuskepelskrage, bare for å kontrastere det med antrekket jeg går og står i akkurat da, der vi står utenfor bygningen og røyker sigaretter; svarte Nike free run, svarte skinny jeans, svart blazer jeg kjøpte på loppis i Oslo i fjor høst, sammen med svigerfamilien min som jeg ikke lenger har, all black, svart svart svart, jeg sier tenk jeg var rød og radikal, nå sier jeg at jeg skal stemme høyre under neste valg, sånn kan det gå; husker at jeg tidligere på kvelden sa at jeg var enig i mye av det Hamsun sier, skriver, er enig om med Strindberg; hun ene, A, sier hun nesten ser på de to som samme person, jeg sier: ja, de mente jo mye av det samme, begge var jo misogynister, men så som så, tar en slurk av hvitvinen, var på Alko, finsk vinmonopol, tidligere på dagen og valgte en vin som kunne passe meg: ikke søt, men syrlig, fruktig, helst lagd på yndlingsdruene mine, grüner veltliner, fra Østerrike, med skrukork i tilfelle kjøkkenet ikke hadde noen vinåpner, det er ikke godt å vite, er ikke mitt kjøkken, kjenner det ikke, har bare vært her i noen dager og ikke drukket vin her før nå. Ville ikke ha øl, vet ikke når jeg drakk øl sist, det er liksom blitt slutt på det av en eller annen grunn; jeg går langs reolene på Alko og prøver å finne vinen for meg mens jeg kjenner et søtsug etter noe, sjokolade, godteri, joghurtnøtter; går på S-marked etterpå, kjøper hvit sjokolade med pistasjenøtter, hasselnøtter, mandler; går hjem og ser over dagens notater, drikker kaffe - instant - ser på gamle episoder av Kitchen Nightmares før det ringer på døren og den første gjesten kommer, T, vi snakker om hvor trøtte vi blir av forelesningene, jeg sier sist jeg var på forelesninger var i april, det samme sier hun, nei, mai: jeg sitter på en stol som knirker - knirk, knirk -, så kommer L og sier at hun bare satt på Facebook til nå, glemte helt å gå på butikken og kjøpe vaskemiddel; senere på kvelden skal hun komme til å fortelle om hvordan hun traff kjæresten sin, det var nokså tilfeldig og i begynnelsen skrev de brev til hverandre selv om de bodde i samme by, og hun sendte ham et dikt av Karin Boye og han sendte henne en eller annen bok og det var romantisk, selv jeg syntes det var romantisk, jeg synes jo ikke noe er romantisk lenger, steinhjertet, det er det jeg er, men jeg kan ikke huske hvordan det ble sånn; jeg vet ikke, kjærligheten ender alltid ut i en praktisk avtale til slutt, sier jeg (eller noe lignende), men etter å ha hørt på L skulle jeg hørt på alle historiene som satt rundt bordet; på hvordan O møtte han hun nevnte såvidt, eller på hvordan I møtte han hun eier en hund sammen med, eller på S, som jeg ikke en gang vet er sammen med noen der hun sitter i hjørnet av sofaen og spiser jordbæryoghurt og müsli og er den stilleste av de alle, jeg vet ikke, men alle har jo noe å fortelle, om ikke romantikk, så om kjærligheten, og jeg liksom bare venter, venter på at noen skal ta stafettpinnen og fortelle meg om det jeg har bestemt meg for å ikke delta i lenger, som jeg heller vil betrakte på avstand, som et sosialt studie, fordi det passer meg bedre, så mye bedre enn å delta selv.