Dagbok fra Finland, del 3

Anne B. Ragde, selvfølgelig, sier Ida i Den akademiske bokhandelen der vi vandrer rundt og lurer på hvilke norske bøker som finnes her, etter en lang dag ute på Sveaborg, piknik med hummus, oster, sukkererter, kirsebær, jordbær og brød fra et av de mange matmarkedene i Helsinki; cherrytomater, oppkuttet agurk, chips, salte kjeks, mintsjokoladekjeks; etterfulgt av øl i bakgården på en av restaurantene, øl fra et lokalt bryggeri på øya; det er bare en halvtime til bokhandelen stenger, vi går rundt og leter etter Henry Parland og Edith Södergran, kikker; en stabel med den nye til Jo Nesbø har gått oss hus forbi (vi ser den ved inngangen når vi går ut etterpå); Helene Uri, Erlend Loe. Jeg liker ikke Erlend Loe, sier jeg, selv om jeg har lest Naiv. Super to ganger. Ikke jeg heller, sier dansken av oss. Vi synes språket hans er banalt, barnslig, fordummende, naivt. Men det var gøy å lese om Sognsvann da jeg bodde på Sognsvann, sier dansken. Han har studert på universitetet i Oslo. Han er opptatt av norsk litteratur, det var han som brakte det på bane faktisk, for en gangs skyld ikke en nordmann selv. Jan Kjærstad, Dag Solstad. Det kommer seg. Og Knausgård, som dansken faktisk ikke har lest. Jeg har lest alle, sier jeg, men nå har jeg han opp til halsen, jeg er drit lei. Det er forståelig, sier Astrid. Dansken, finner jeg ut av senere, er mest opptatt av eldre litteratur. Ikke eldgammel litteratur, men ihvertfall ikke samtidslitteratur. Han gjør narr av Murakami, og kanskje litt av meg når jeg sier jeg har lest hele forfatterskapet til Helle Helle. Jeg spør om han har lest Kjell Askildsen ved en annen anledning, men glemmer svaret. En annen dag spør han om flere vil være med i antikvariater. Jeg takker nei, står over, gamle bøker er ikke min greie, men jeg observerer deres entusiasme for gamle bøker og førsteopplag dagen etterpå, litt på avstand, kanskje også fordi jeg er den eneste som røyker (ihvertfall i lunsjpausen, på kveldstid er det noe annet). Den andre dansken har en førsteutgave av Brandes. Han kjøpte den for tjuefem kroner på et loppemarked av en mann som ikke visste bedre. Eller, han hadde faktisk litt peiling på mange av bøkene han solgte, for de hadde han sikkert funnet på antikvariat.net, men en førsteutgave av Brandes er så sjelden at den ikke en gang finnes der. Så den hadde han solgt for tjuefem kroner. Oi, sier jeg (eller noe lignende). Ja!, sier en annen.