Rablerier om drømmer

I natt drømte jeg at jeg skulle tvangsstues inn på psykiatrisk avdeling, og jeg var faktisk ganske fornøyd innerst inne for da slapp jeg å gjøre noe. Jeg kunne bare være der og gjøre ingenting og slippe å tenke og forholde meg til folk jeg ikke ville ha noe å gjøre med. Så jeg fulgte villig med da vi først skulle dra dit, men vi hadde trøbbel med å finne frem fordi de alltid byttet plass. Det endte med at det var jeg som måtte ringe rundt og spørre, jeg som måtte se på kartet, jeg som måtte skaffe transport, jeg som måtte finne riktig buss og betale for den, jeg som måtte dra med meg de andre som var så fryktelig vimsete og ukonsekvente, jeg som måtte skaffe mat til de andre når de var sultne. Det eneste de andre gjorde mens jeg ordnet alt, var å ringe til alle de folka jeg helst ikke ville ha noe å gjøre med og ba dem komme så jeg kunne forklare alt - og det var ikke noe særlig stas, og jeg syntes at alle var noen jævla ubrukelige suppehuer og jeg fant endelig frem til den psykiatriske avdelingen på egenhånd og fant ut at også der var de noen suppehuer alle sammen, for de skjønte ingenting.

Og jeg fatter ikke at jeg skriver dette. Jeg leste en gang et kåseri om hvor plagsomt det er når folk skal fortelle drømmene sine, som sjeldent har noe poeng i seg eller noensomhelst form for interessante elementer for noen andre enn han/hun som har drømt selve drømmen. Nå ja, jeg husker jeg var delvis enig, for jeg har faktisk hørt drømmer jeg synes er morsomme. De har vel vært det fordi jeg eller noen jeg kjenner (bortsett fra drømmeren) var med i drømmen.

Det er jo litt interessant med drømmer da, selv om jeg er skeptiker og syntes det var drøyt da vi hadde om drømmetydning i psykologi-timene på folkehøyskolen. For tullete, syntes jeg, for lite 2+2=4 og vitenskapelig korrekt (av og til lurer jeg på hva jeg gjorde på en psykologi-linje, jeg synes det ble litt for mye synsing og for lite håndfaste fakta). En gang skulle vi sette oss i mindre grupper og snakke om drømmene våre. Min lille gruppe på fire gikk inn på rommet til Marit og la oss for å sove i stedet.

En gang drømte jeg noe som føltes så sterkt og virkelig at jeg gikk rundt og tenkte på det i mange dager, og det er en lang stund siden. Selv ca. et år etterpå husket jeg den kjempegodt og brukte den tilogmed i boka mi.

Da jeg var i midten av tenårene drømte jeg at jeg våknet opp i sykehussenger og at folk var kjempebekymret og sa at jeg hadde prøvd å ta selvmord, og der lå jeg og husket det ikke i det hele tatt. Tok jeg piller? Kutta jeg meg? Prøvde jeg å henge meg? Hoppet jeg fra en bro? Anyways, makabert, men jeg drømte det faktisk en del ganger.

Det er godt jeg ikke lenger tror på det jeg trodde på da jeg var liten, liten: at drømte man en drøm flere ganger, kom det til å skje i virkeligheten også.

En ting til jeg trodde på da jeg var liten var at man kunne velge hva man ville drømme om hvis man puttet relaterte ting under hodeputen. Både søstera mi og jeg trodde på dette, og hun påstår at en gang da hun la en Scar-figur (onde onkelen i Løvenes Konge) under hodeputen fikk hun mareritt. Hun skulle aldri gjøre det igjen.

Også så jeg på barne-tv en gang at det var noen jenter i et program der (jeg tror det var svensk) som dro ut og plukka blomster før leggetid og la dem under hovedputen. Det skulle visstnok få dem til å drømme om han de skulle gifte seg med, og jeg husker jeg tenkte "Hvorfor gidder de å få greie på det, da blir det jo kjedelig!".

Jeg husker en drøm jeg hadde som ikke hadde noen spesiell handling, det skjedde ikke noe spesielt. Det var bare det at den var så estetisk fin, og hvis jeg hadde kunnet male skulle jeg malt den, men jeg hater å male, det er noe av det verste jeg vet. Men hva med lyd? Vi drømmer vel ikke i andre "medier" enn bilder, gjør vi? Likevel tenkte jeg da jeg hørte CocoRosies Candyland for første gang, at hvis drømmene mine hadde hatt lyd, hadde de hørt sånn ut.