Butternut squash

Jordmødrene spør om du beveger deg. Ja, sier jeg, det gjør du. Når du gjør det, dytter jeg (eller pappaen din) litt på magen som er i mellom oss, sånn at du skal vite at vi er her. Så spør jordmødrene om jeg prater til deg, og jeg sier jeg har lest høyt fra en bok. Jeg leste høyt fra en roman av Toni Morrison, og jeg tenker at jeg kanskje burde lese noe annet, si deg noe annet, siden bøkene hennes ikke er av den muntreste sorten. Det er ganske fint her, skjønner du. I dag leste jeg en novelle av Lauren Groff mens jeg spiste skyr og müsli til frokost, den het 'Snake Stories' og handlet om en kvinne i Florida som var bekymret for alt. Dette kunne jeg ha lest til deg:

   When I came out of the bathroom, the birds were singing in the magnolia out the window and my husband was snoring. I put my wet head on his chest, and he woke up, and because he is a kind man, he hugged it and stroked my nape. My eyes were closed and I was almost asleep when I said, Tell me. You think there are still good people in the world? 

   Oh, yes, he said. Billions. It's just that the bad ones make so much more noise. 

Men dette stod selvsagt i sammenheng med noe annet. Kvinnen hadde to unge sønner, og hun hatet at de var så opptatt av slanger. Slanger som det er så mye av i Florida. Noen av dem ufarlige, andre ikke. Hun var lei seg fordi en som ikke brydde seg om miljøet hadde tatt over som leder i landet, hun lurte på hvordan det skulle gå med miljøet. Hun traff på en forslått kvinne som hun prøvde å hjelpe, men kvinnen nektet å ha noe med verken politiet eller helsevesen å gjøre, hun var trolig en illegal immigrant. 

Det var en god novelle, kanskje den beste i samlingen (Florida).

(Bøker er forresten noe av det beste i denne verden. Jeg gleder meg til å lese høyt for deg.)

Jeg bekymrer meg også, akkurat som kvinnen i 'Snake Stories.' Jeg er tretti år, og ikke i et eneste av mine leveår har gjennomsnittstemperaturen vært under normalen. Når du er voksen må du leve med konsekvensene av dagens mennesker. Økende tørke, flom, ekstremvær. Jeg leste et sted at et mulig scenario noen steder i verden vil være at temperaturen er så høy at folk vil dø om de beveger seg utendørs. Det skjer neppe i vår del av verden, hvilket betyr at de som bor i rammede områder vil komme hit. Hva skjer da, når det er så mange av oss, både her og der? Jeg kan ikke tenke meg at det blir noe annet enn kaotisk, at det kommer til å føre til vanskelige konflikter. Jeg leste en annen bok her en dag, romanen The End We Start From av Megan Hunter. Den handlet om en kvinne i London som nettopp hadde født et barn og som måtte flykte fordi byen ble rammet av en stor flom. I løpet av romanen tilbragte de tid i flere flyktningleire. Romanen ble beskrevet som 'climate fiction' i en panelsamtale jeg var på forrige uke, men i realiteten er jo dette virkeligheten til mange mennesker allerede. 

Enda skumlere er tanken på økologisk kollaps. Insektene dør ut i hopetall akkurat nå. Jeg kan ikke komme på noe skumlere. Jeg bekymrer meg kanskje mer for det, og konsekvensene det vil ha for både deg og de andre på din alder, enn for hvordan hundene kommer til å motta deg (selv om jeg bekymrer meg for det også). Den ene bekymringen er langsiktig, den andre kortsiktig. I løpet av noen år kommer du til å bli så stor at hundene ikke er potensielle trusler lenger. (De er snille, men man vet aldri med dyr.)

Vet du at jeg har tatt deg med på demonstrasjoner? Har du hørt slagordene som blir ropt, klappingen, jubelen når en taler har sagt noe fornuftig? Vi vil at de som har makt skal gjøre mer for å hindre at de menneskeskapte klimaendringene blir verre enn de allerede er. Kanskje vokser du opp og synes at vi er litt irriterende, som bryr oss så mye om miljøet, kanskje kommer du til å ønske at du hadde litt mer normale foreldre som tar med barna sine på tur til andre kontinenter i feriene? Kanskje kommer du til å få greie på at foreldrene dine tok fly både til California og til Hong Kong før du ble til, og så kommer du til å tenke at det er urettferdig, du vil også ut og se verden, eller kanskje du vil tenke at vi er noen hyklere. Eller så tenker du at gjort er gjort og at det ikke er enkeltmenneskes ansvar. 

Akkurat nå vet jeg nesten ingenting om deg, og du vet ingenting om oss. Ingenting om den verden du kommer inn i, eller kanskje vet du litt, i underbevisstheten? Du har kanskje hørt hundene bjeffe, og at pappaen din og jeg i blant krangler, men om hva? For det meste kjedelige ting som handler om skittentøy, oppvask og hvem som skal ut med hundene. Andre ting krangler vi nesten aldri om. Mest snakker vi sammen, det hører du, eller vi snakker ikke sammen, vi bare går og går. Kanskje du sover når jeg går, til vuggingen fra stegene. Her en dag gikk vi langs elven Cam med hundene, til Grantchester hvor vi spiste lunsj og leste ute. Det var så fint vær. Deretter gikk vi tilbake, men da blåste det litt. Vi ble kalde og tok oss et varmt bad da vi kom hjem. Pappaen din lurte på hvordan man vasker babyer dersom man ikke har badekar. Hjemme i Norge har vi nemlig ikke badekar. Jeg sa at vi kunne kjøpe en badebalje. 

Det er så mange ting å tenke på før du kommer. Jeg tenker ikke bare på de tingene som bekymrer meg, jeg tenker også på alt som er gøy. Jeg skal skaffe meg en liten vogn til å ha bakpå sykkelen, der kan du sitte, så kan vi sykle for å se på geiter og hester. Det er veldig moro med geiter, særlig geitekillinger! Jeg skal ta deg med til svømmehallen sånn at vi kan bade, og senere kan vi også bade i havet. Å bade i havet er nemlig noe av det beste i verden. (Det er ikke sikkert du kommer til å synes det, men kanskje?) Vi kan dra og se oss rundt selv om vi ikke skal fly så mye, det går tog over hele Europa. Det er ganske hyggelig å sitte i en kupé. Vi kan lese, snakke, spille et spill, eller bare se ut. Vi kan også dra ut i skogen og tenne bål og høre på uglene. Det finnes så mange forskjellige ugler, og de høres helt forskjellige ut - alle har sine ul. 

I graviditetsappen står det at du kan smake, og at du derfor kommer til å vende deg til det jeg spiser. Det er ikke sikkert at det er sant, men det skader jo ikke å spise sunt. Jeg tenker alltid på deg når jeg avgjør hva jeg skal spise. I dag lagde jeg wok med ris til middag. Før pappaen din dro til Canada, handlet vi masse frukt og grønt i en gårdsbutikk som befinner seg ikke langt fra der vi bor, bare et steinkast unna jordmødrene. Vi handlet paprika, neper, brokkoli, tomater, fiken, avokadoer, spirer, epler, en artisjokk. Jeg har aldri tilberedt en artisjokk før, men det finner jeg ut av. Kanskje blir du ikke noe særlig til en kjøtteter, siden jeg nesten ikke spiser kjøtt.

Graviditetsappen sier også at du er like stor som en butternut squash nå. Et flaskegresskar. Du kan også se nå, det står at du reagerer på lys. Det står at du er blitt gammel nok til å ha en sjanse til å overleve i verden dersom du mot all formodning skulle bli født nå, men jeg håper du venter med det. 

Brødbaking (Sotsji 3)

Når ronsa først har begynt å svinge, sier fysikklæreren, og man fortsetter å dytte den i resonans, trenger man ikke bruke så mye energi på å få ronsa til å fortsette å svinge fram og tilbake, og på samme måte er det med klokker, legger han til og jeg tenker på en klokke jeg en gang hadde som jeg måtte trekke hele tiden, måtte trekke den hver kveld for at den skulle fortsette å gå, det var ganske slitsomt, så jeg gjorde det bare to ganger. Trakk den bare opp to ganger før jeg ikke gadd mer og den bare stod der, ble stående på hylla, var et dårlig kjøp, men den var jo så fin, var stor og rosa og lilla med store tall, som en gigantisk stor tegneserievekkerklokke, fant den på et loppemarked i en by i Sveits, jeg tror det var Basel, jeg fikk mamma til å kjøpe den til meg sammen med en LP-plate med John Lennon og Yoko Ono, som jeg heller aldri har brukt, aldri hørt på, tenkte bare det var kult med LP-plater og at jeg en dag kom til å ha en LP-spiller, tenkte det fordi jeg på den tiden likte gamle ting, det var før jeg ble praktisk anlagt.

Kanskje trodde jeg at LP-spilleren til foreldrene mine en dag ville bli brukt igjen, en dag ville fungere igjen, at jeg på et magisk vis ville klare å få den i stand igjen, som da jeg var liten, da fungerte den, jeg husker at det kom musikk fra den før vi fikk CD-spiller; men det var ikke det som skjedde, hadde for lite teknisk innsikt til å en gang prøve, LP-platen med Yoko Ono og John Lennon på ble stående i hylla til pynt sammen med en annen LP-plate, en ny en med The Gossip som jeg fikk fra en venninne som hadde vært i London for å se på universiteter før hun skulle velge en av dem, flytte dit, hun tok med plata tilbake til meg og en T-skjorte og så hadde jeg den på mens vi en dag grilla burgere og maiskolber og drakk øl, da hadde jeg bleika hår, akkurat som nå, bare mindre finere fordi jeg ikke hadde så god råd da, jeg fikk venner til å bleike det eller elever på frisørlinja, det var alt jeg hadde råd til, håret ble aldri som jeg ville ha det, til slutt gadd jeg ikke mer og farget det tilbake til brunt.

Så var det en mann som gav meg en LP-spiller, den fungerte heller ikke, men jeg tok den i mot, manglet bare en stift så kanskje ville den fungere igjen, skulle han ikke ha den selv da? Nei, han hadde en LP-spiller som fungerte allerede, ok, sa jeg, takk og var fornøyd, men egentlig mest fornøyd over at han hadde gitt meg noe fremfor LP-spilleren i seg selv, det var gesten som betydde noe og LP-spilleren ble liggende, jeg fikk selvsagt aldri tak i en stift, gjorde aldri noe for å få tak i en ny stift, nå ligger den i den samme hylla ennå, bak bøker i en bokhylle, jeg må få gjort noe med den, gi den bort, finne noen som vil ha den, hva skal den stå i hylla der å støve for.

Den samme mannen gav meg ved en annen anledning en stemmegaffel, han ryddet i huset sitt, det var så mange ting der og tilfeldigvis var jeg der da han fant stemmegaffelen, ikke bare én, men to hadde han og hva skulle han med to stemmegafler, det var heller ikke sånn at han spilte noe instrument lenger, det var lenge siden han hadde tatt i en trombone sist, det var lenge siden han hadde spilt i korps. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle med en stemmegaffel heller, allerede på den tiden var det blitt år siden jeg spilte noe instrument selv, og instrumentene jeg spilte hadde vært trommer og piano, gav ikke akkurat behov for stemmegafler, hendte jo at jeg av og til sang, men det var ingen fare for at jeg skulle begynne med dét igjen. Hadde lagt musikken bak meg for lenge siden, men var fascinert over stemmegaffelen som en ting, hvordan den finner A, bare finner A, så jeg sa ja, takk og la stemmegaffelen i veska mi sammen med en masse andre rare ting som jeg pleide å se på av og til når jeg kjedet meg, kanskje på busstoppet når det ikke var mer batteri igjen på iPoden, ingen kiosk i nærheten, ingen mynter til å kjøpe sjokolade, noe for å få tiden til å gå, kikke på stemmegaffelen. Og også det snakker fysikklæreren om, forteller at den svinger med 440 Hz; hertz, definert som "en svingning per sekund", og der jeg sitter i klasserommet begynner tankene å vandre, eller assosiere, og jeg tenker på at jeg en gang var skikkelig god på å høre forskjell på tonene, kunne høre forskjell på C og A og H og cis og des og så videre, og intervallene også, tror ikke jeg kan det nå lenger, og ikke vet jeg hvor den stemmegaffelen er, akkurat som jeg heller ikke vet hvor den klokka er, bomkjøpet, kanskje på loftet?

I en eller annen veske jeg ikke bruker lenger, fordi jeg knapt bruker vesker lenger, bruker heller bare ryggsekken til vanlig, det er mye mer praktisk, jeg har blitt så praktisk og usentimental, sparer ikke på alt mulig lenger, senere spør jeg han som gav meg LP-spilleren om han kjenner noen som kunne tenke seg den, for jeg har ikke brukt den og kommer aldri til å bruke den heller, det er gått seks år siden jeg fikk den, han kan ikke huske den. Han spør om han er sikker på at det var han som gav den til meg, var det ikke en annen? Nei, det var du, sier jeg. Han sier han kjenner mange som kan tenke seg en LP-spiller, gidder jeg å sende ham et bilde av den, og jeg sier et øyeblikk, tar spilleren ut av bokhylla og tar et bilde, sender det avgårde, så stygg den er, spilleren, gjør ikke nytte for seg som pyntegjenstand heller, i den grad man kan snakke om nytte når man snakker om pyntegjenstander, ser ikke helt poenget med slikt og kommer på at selv globusen min, som mest er der fordi den er fin, kom til nytte da jeg skulle sjekke om det var sant at Kirkenes faktisk ligger lenger øst enn Istanbul.

Og klokken går, en annen klokke går, der på veggen i klasserommet, jeg ser på den oftere enn jeg pleier å gjøre denne tirsdagsformiddagen; det er ikke noe jeg pleier å gjøre, men akkurat denne formiddagen vet jeg at sprintdistansen i langrenn akkurat har begynt, jeg har lastet ned en egen OL i Sotsji-app hvor man kan abonnere på utøvere og grener, få varsel om når de utøverne man har valgt skal konkurrere og når de grenene man har valgt skal foregå, tør nesten ikke si det høyt. Og i en av pausene sier en klassekamerat at faren hans hadde spurt om han kunne hente ham på sykehuset etter at han hadde vært der, noe med øyet, kunne ikke kjøre bil selv etterpå, og gutten sier at han sa nei, nei, kan ikke mamma hente deg for jeg skal se på OL, og jeg tenker at i det minste hadde ikke jeg sagt det hadde det vært min pappa som spurte, er ihvertfall ikke så besatt av de olympiske lekene, men skynder meg etter at timen er over, skynder meg så mye at jeg tar bussen istedet for å gå som jeg pleier å gjøre, uten at det er hele sannheten heller, for akkurat denne dagen har jeg tatt fram noen boots jeg holder på å gå inn; det er lenge siden jeg hadde dem på sist og av alle dager, av alle morgener, bestemte jeg meg for å prøve å gå dem inn igjen denne dagen. Tok dem på med mot, sikker på at det ikke kom til å bli like vondt å ha dem på denne gangen som sist, skrudde musikken på iPhonen og begynte å gå, kom halvveis før de begynte å gjøre vondt, etterhvert vondere, helt til smerten ble like stor som sist jeg hadde dem på, og også derfor måtte jeg ta bussen hjem.

Stod på bussen og spiste en banan mens jeg leste nyhetene på iPhonen og så at Petter Northug hadde kvalifisert seg til kvartfinalen, kom hjem med et bananskall i hånda og rakk å se at han ikke kvalifiserte seg til semifinalen, men at han muligens kunne bli med som lucky loser. Spiste gresk yoghurt med ferskensmak og brødskiver med brød jeg hadde bakt selv i helga, ble ikke helt vellykka, men spiselig, har aldri vært god på å bake brød. Noen mennesker er skikkelig gode på det, får helt perfekte brød, i både smak og form; ikke jeg, men vil gjerne være et sånt menneske, et menneske som kan bake brød, som har det i hendene, som bare vet hva som skal være oppi i deigen og det trenger ikke være det samme hver gang, det er ikke en memorert oppskrift, men en erfaring, en erfaring som er så stor at man nå bare kan bake brød av hva som enn måtte være i skapet, man bare vet hva som kan bli et brød.

For da jeg skulle bake brødet leste jeg feil i oppskriften, trodde det stod én liter men det stod en halv, og det var ikke mer mel igjen, kunne ikke redde deigen ved å doble oppskriften, måtte sette meg i bilen og kjøre til nærmeste søndagsåpne butikk og kjøpe en pakke mel, kom tilbake og prøvde å redde deigen, tenkte på at hvis dette hadde skjedd sammen med han jeg var sammen med hadde jeg fått høre at dette var så typisk meg, typisk meg å være så skjødesløs, som om mel og salt og olje og gjær ikke betyr noe for meg, at det bare er ingredienser man kan sløse med som sand i sandkassa, røre rundt, som om det egentlig er der jeg hører til, i sandkassa rørende i en bøtte med sand og vann, at det er det eneste jeg egentlig duger til, følelsen av at det var det han mente. Men nå er det ingen som sier noe, jeg baker brød i fred, redder deigen, baker det, lager et brød, min egen lunsj fra bunnen av. Tar lengre tid enn det oppskriften sier, men det blir brød.

Akropolis

En morgen jeg har stått opp tidlig, rekker jeg å lese en novelle før jeg pusser tennene, tar på meg duffelcoaten og går. Jeg drikker kaffe og spiser knekkebrød av rug med brunost på, ikke den vanlige som jeg pleier å spise, den fra Gudbrandsdalen, men den som er litt lysere, og jeg liker variasjonen, det lille bruddet i det som er så vanlig, å spise frokost før jeg går på skolen. Det er en vane jeg har lagt til meg, å stå opp tidligere enn jeg må, selv om det er tidlig nok. Det begynte med at jeg ikke rakk å gjøre leksene ferdig dagen før, før kvelden tok til og drepte konsentrasjonen; i stedet stod jeg opp tidligere dagen etter og gjorde dem da, om morgenen. Det er mye greiere slik for et A-menneske, og vanen bare fortsatte selv om jeg rakk å gjøre leksene, det ble tid til å lese en times tid istedet. Denne morgenen, denne spesifikke morgenen, hva annet kan jeg beskrive den med som gjør at den vil skille seg ut fra andre morgener, kanskje det at skittentøyskurven holdt på å renne over fordi vaskemaskinen var i stykker og rørleggeren skulle komme senere på dagen og fikse den og det ville være bra og endelig skulle jeg få rent undertøy igjen, jeg hadde pakket ned den siste rene sportsbehåen i sekken til senere, og greit at jeg nesten ikke har bryster, men det er likevel ubehagelig å løpe uten? Og at jeg først, før jeg satte meg ned med novellen, leste i avisen og så at det stod at det bare var 1 dag igjen til OL i Sotsji, noe som fikk meg til å stusse, jeg trodde det begynte på lørdag, men var det så spesielt, jeg følger jo ikke så veldig mye med på sport, det er jo det vanlige?

Jeg kunne også kjenne på bena at de var litt rare, jeg hadde trent styrketrening dagen før, jeg tenkte at det var bra, kanskje vokser styrken, men en gutt i matematikklassen sa at man bare kunne kjenne det når man ikke har trent på en stund og det er jo ikke bra, men hva vet jeg om det også, er det sant at det er slik, jeg kan ikke så mye om trening, og da jeg leste novellen satt jeg jo og da kjente jeg dem ikke, det var mest da jeg gikk i trappa, det gjør jeg når jeg står opp og skal på kjøkkenet, smøre matpakke, sette på kaffe? Og om det var mørkt ute da jeg satte meg ned med det litterære tidsskriftet som novellen var en del av, kan jeg ikke huske, jeg har ikke lagt merke til om det begynner å bli lysere om morgenene der ute, kommer jeg ikke til å merke det før det blir sommertid, trenger jeg at det blir så tydelig før jeg merker noe, kan jeg ikke se små variasjoner fra dag til dag, har jeg noensinne stirret på klokken og sett den gå; klart jeg har det, jeg har gjort ting jeg bare ventet på skulle bli ferdig fordi jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre det jeg holder på med. Av og til strekker ikke tålmodigheten  til å vente på at vannet i vannkokeren skal kokes ferdig en gang, da er det bra at grønn te uansett bare skal trekkes i vann som holder åtti grader, aldri i kokende vann. 

Men om morgenen drakk jeg kaffe, for te drikker jeg bare om kvelden, kanskje med to skiver til, en appelsin, og det var altså kaffe i koppen som stod i bokhylla ved siden av der jeg satt og leste novellen som tok sted i Barcelona, en by jeg har vært i, jeg kunne altså gjenkjenne meg når jeg-et beskrev den bråkete plassen ved La Rambla, utrolig bråkete og kanskje egentlig mest for turister, de har dyr i bur der som de selger, små kaniner med fin pels, bur oppå bur i stabler, det skrev ikke forfatteren, men er noe jeg husker, vi gikk forbi flere, mange, E og jeg i Barcelona; og når forfatteren beskriver hvordan hun går til en veggisresaturant og spiser falafel, så kan jeg forestille meg det jeg også, for vi spiste også mye på veggisrestauranter i Barcelona, blant annet falafel og den var grønn og ikke lysebrun som den pleier å være når jeg spiser falafel, kanskje hadde de farget den med spinat. Min første gang i Spania og jeg spiste ikke paella. Ikke bare min første gang, men også siste gang, jeg har ikke vært i Spania siden, men har tenkt på det, vet bare ikke hvordan og for å være helt ærlig er ikke Spania det landet som interesserer meg mest, jeg er mye gladere i Portugal og ble bare med til Barcelona fordi det var billig og E ville dit. Og når jeg-et skriver at hun og mannen hun er sammen med går ned til en restaurant og spiser suppe mens de snakker om politikk, tenker jeg på en annen restaurant vi var på i Barcelona hvor de serverte økologisk, kortreist vegetarmat og mannen bak disken var så hyggelig og søt, det er egentlig han jeg husker best, bedre enn maten som jeg har glemt hva var; og jeg husker heller ikke hva E og jeg snakket om, det var ihvertfall ikke politikk for det fikk oss alltid til å krangle, det var langt over diskusjonsterskelen, tro meg, det var krangel krydret med et snev av forakt for motparten, hvordan kan en som jeg er sammen med mene dette, har hun/han ikke noe hjerte/fornuft/verdier? Og også jeg-et i novellen stiller seg spørsmål, men mer direkte kanskje, i det han som heter Omar finner seg en kjæreste nummer to, en kjæreste i tillegg til henne og hun er altså fra Hellas, har altså dratt sin kos fra Hellas for å være sammen med ham i Spania, og jeg-et tenker først at den greske kvinnen må være sprø, tenk å bare stikke fra Hellas, men i neste øyeblikk tenke at det kanskje er nettopp det som ikke er sprøtt, for hva skal en med utdannelse i kunstfeltet gjøre i Hellas, ingenting. 

Den greske kvinnen drar fra Hellas, den vestlige sivilisasjons vugge, til Spania for å være sammen med en mann som egentlig er kjæresten til jeg-et som er norsk, og det er et eller annet årstall før 2011 (for det skal jeg-et komme tilbake til senere når hun drar til Madrid), og hun lurer på hvordan han etterhvert kan velge den greske kvinnen over henne, og jeg leser en antydning til at hun mener at det å velge henne gir en sikrere fremtid, hun er faktisk norsk, han burde velge henne, om ikke for kjærligheten, så for en økonomisk trygghet, men han gjør det ikke, han velger den greske og hvordan skal det gå med de to? Det får meg til å begynne å tenke på en annen reise E og jeg var på, til Aten, vi gikk opp til Akropolis og det var en dame der som presenterte seg for oss som lærer, muligens historielærer, seriøs fremtoning, hun visste mye om Akropolis og Aten og lurte på om hun kunne være vår guide, men vi takket nei og det er ikke mange ting jeg tenker på som jeg angrer, men at vi sa nei til henne er noe jeg angrer på, at vi sa nei til henne, kanskje hadde hun mistet jobben som lærer, kanskje trengte hun biintekter fordi hele familien var arbeidsløs, hva vet jeg, for all del kanskje ikke, men likevel kanskje; jeg får dårlig samvittighet av å tenke på det, og hvorfor ikke, jeg liker å lære ting, trodde jeg at jeg visste alt om Akropolis og den greske bystaten fra før, hvorfor hadde vi det så travelt med å komme oss ned igjen, var ikke vi i Aten i en hel uke, var det utsiktene til regn over oss som gjorde at vi sa nei, tvilen på om den andre ville og at vi ikke bare kunne si ja, tenk om den andre av oss ikke hadde lyst? 

Så leser jeg novellen ferdig, ser på klokken ikke fordi jeg har veldig lyst til at tiden skal gå fort, men fordi jeg skal rekke noe, jeg skal rekke biologitimen, lære om celleånding, forskjellen på anaerob celleånding og aerob celleånding, tenker at et ukjent antall, men mange pinefulle timer med gym aldri har gjort meg virkelig interessert i slikt, selv om jeg trener og løper og liker å se at det skjer noe med kroppen, men hva da egentlig, det har jeg ikke tenkt så mye på, å lære biologi er som om en rekke mysterier bare løser seg, åpner seg opp, jeg sitter der og tenker aha, aha, er det det som skjer og en følelse av å kjenne verden bedre. Jeg pusser tennene og tar på meg duffelcoaten, marineblå, den er mindre varm enn den store svarte jakka jeg vanligvis har brukt i vinter, det er fordi det har begynt å regne, snøen har regnet bort, bare noen hauger ligger igjen og gjør seg hardere, is-aktig, og også fordi jeg hadde den på meg i stallen og nå lukter den hest fordi hesten siklet meg i ermet og lommene, han trodde jeg hadde epler gjemt et sted, flere enn det ene han allerede hadde fått. Jeg tar på meg skoene, vintersko med godt feste, legger matpakke og termos i ryggsekken, går av sted. På veien sender jeg en melding til E om hva jeg har tenkt på, senere ser jeg at han har svart, sier det samme, også han har tenkt på kvinnen på Akropolis i ettertid; han sender også en link til en nyhet som handler om hvaler, men det står ikke noe i artikkelen som jeg ikke allerede vet. Tenkte jeg meg det ikke, skriver han, og jeg lurer på om det er nå jeg skal sette pris på omtenksomheten, ikke være så kald, jeg liker at folk sender meg ting de tror jeg kan være interessert i så jeg sier at det er fint da, at de slår det opp på nyhetene og at flere burde (få) vite det, han er enig. Noen ganger kan det gjøre mye at man bare vet. 

Kongo

Overtaler min bror til å bli med på skitur selv om han har et historieprosjekt om kolonier i Kongo, jeg sier jeg kan fortelle deg om Kongo mens vi går på ski, men det eneste jeg vet er det jeg har lest i Joseph Conrads Heart of Darkness; og det er lenge siden jeg har lest den, det var en eller annen mann som fikk innbyggerne til å tilbe ham som en slags gud, langt inne i jungelen, skogen, oppover elva, Congo River; boka handler om en mann som kommer fra England for å hente ham, fikse på dette, dette kan de ikke ha noe av at en av dem driver med dette langt inne i usivilisasjonen, men er ikke egentlig usivilisasjonen dere selv, koloniherrene; og jeg forteller om den, men blir usikker på handlingen fordi det ikke var handlingen som jeg brydde meg mest om da jeg leste den, på et tog fra Bergen til Lillehammer, omtrent på denne tiden av året, for to år siden. Det var stemningen, følelsen av noe rart, og etterpå, siden har den blandet seg sammen med Coppolas film Apokalypse nå, mørkets hjerte, amerikanernes hjerte, krigen i Vietnam, napalm. Basert på romanen av Joseph Conrad, bare lagt til et annet land, en annen tid.

På toget fra Bergen til Lillehammer leste jeg den mens jeg spiste kanskje blodappelsiner, for også det hører denne tiden til, januar/februar, sesong for blodappelsiner, jeg spiser det alltid når det er snø ute. Det frembringer et minne om en gang jeg var litt syk og hadde fri, krøp under dyna mens mannen var på jobb, lå der hele dagen og spiste blodappelsiner og leste Necklace of Kisses av Francesca Lia Block, det er lenge siden. En fin leseopplevelse. En annen vinter flere år etterpå lå jeg i senga en kveld og skulle ønske jeg hadde noe gdt å spise, klokken var kvart på elleve, jeg satt og leste Helene Uri, kastet på meg jakka og knytta på meg skoene, nesten løp til butikken, Kiwi, det er nesten bare de som holder åpent til så sent, jeg kjøpte en pose med sjokoladebiter fra Nidar, noen med myntekremfyll for myntesjokolade er det jeg liker best, og en pose blodappelsiner, som er ganske dyrt for en student, men jeg brukte neste ikke penger på noe annet enn mat, dessuten måtte jeg ha det, måtte måtte måtte ha en hel pose sjokolade og blodappelsiner på en helt vanlig kveld, var ikke en gang helg, men måtte måtte måtte ha disse tingene den kvelden, spiste hele posen med sjokolade og hele nettet med blodappelsiner, ble kvalm, sikkert usunt, så mye sukker og og så mye syre, mens jeg leste en roman av Helene Uri, det handlet om en kvinnelig professor, det gjør alltid det hos Helene Uri, fikk ikke sove.

Jeg kom til Lillehammer hvor min venn bor, bodde i et kollektiv med noen hun ikke likte så godt. Vi spiste taco og drakk øl, hun sa hun hadde fått seg kjæreste. Han skulle snart komme, før vi dro på fest. En eller annen gang så hun Heart of Darkness liggende, kanskje det var da jeg pakket sekken, tok ut boka for å få plass til øl, man leser ikke på fest (selv om det hender at jeg går på do og skriver notater). Hun fortalte at hun ikke hadde fått lov til å lese den av sin far da hun var yngre, den kom til å gjøre henne deprimert. Jeg fikk ikke lov av mamma til å lese Sylvia Plaths The Bell Jar, men gjorde det likevel, på do. Jeg har forøvrig lest den flere ganger siden. Er den bra, spurte hun, jeg sa jeg ikke forstod så mye. Forstod den bedre etter å ha vært på forelesning om den mange uker senere, på universitetet. En ung kvinne med rustblå Fjällräven-sekk snakket om den, fortalte om tid og rom langs elven på mørkets kontinent som de kalte Afrika på den tiden, fortsatt et kontinent som ligger i mørke for meg på den måten at det må være det kontinentet jeg vet minst om, har knapt lest en bok skrevet av en afrikaner, må i så fall være et knippe sør-afrikanere. Husker jeg innimellom tenkte på at hun var så pen, jenta som nettopp hadde skrevet master og også prøvde å fortelle oss om dekonstruksjonen på best mulig måte, noe som for meg en gang var et mysterium, men som jeg nå har trengt inni, skrev en eksamensoppgave om dekonstruksjon et år etterpå, det gikk bra. Noe som forble et mysterium var hvordan hun klarte å kle seg så fint i en by hvor det alltid regner, det fortoner seg fortsatt som et mysterium for meg, alle disse velkledde menneskene i dette været, klarte det aldri selv, så bare ut som en druknet katt og frøs bare, fikk vanndråper silende ned nakken, hvordan holdt de ut?

Det er alt jeg har å si om Kongo. Min bror forteller at de var kolonialisert av Belgia. Jeg sier at Joseph Conrad var fra et eller annet land, men flytta til England og skrev på engelsk. Når jeg siden sitter ved pc-en må jeg sjekke hvilket land. Det er ikke Belgia, men Ukraina. Jeg ser for meg biler endevendt og flammer, kaos, opprør. Ukraina i dag. Joseph Conrad het egentlig Jósef Teodor Konrad Korzeniowski. Polsk bakgrunn, dro til sjøs som søttenåring. Fikk britisk statsborgerskap i 1886. I 1899 ble Heart of Darkness utgitt. Leser også at foreldrene hans deltok i et opprør mot Russland og ble sendt til Sibir hvor de døde da Joseph Conrad var elleve. Den samme dagen leser jeg en anmeldelse av en bok om Pussy Riot som jeg har tenkt til å lese, litt pga. anmeldelsen, sånn sitter jeg og leser i litteraturtidsskrifter og famler meg fram til ting jeg bør lese, og ting jeg ikke bør lese, håper liksom å finne fram til det som er verdt tiden.

Jeg har ikke lest en eneste roman siden i fjor, og hvilken var det, det kan jeg ikke huske, men i fjor var ikke så lenge siden, bare en måned siden, trenger ikke svartmale.

Vi står på ski så langt at jeg nesten ikke rekker å treffe V til avtalt tid. Vi treffes, om mindre enn én uke drar hun til Thailand, hun skal reise rundt i Asia i tre måneder. En annen venninne jeg har holder for tiden med på det samme, hun sender bilder av insekter som hun smaker på, har bl.a. spist en skorpion, det var ikke så veldig godt. Hun sier at også hun vil se Nymphomaniac. En tredje venninne gjør det samme, hun poster bilder av strender på Facebook. Jeg sier til V at jeg aldri kunne tenke meg å reise rundt i tre måneder, synes helt ærlig at det virker som stress. Jeg er altfor glad i vaner, at hver dag er bygd opp rundt det samme, å sove i sin egen seng. Jeg er ganske kjedelig. V hater vaner, til høsten skal hun reise rundt i Sør-Amerika. Jeg sier jeg har tenkt litt på Sør-Amerika i det siste, at jeg ikke har vært der, og kanskje litt på Cuba, sikkert fordi jeg har lest noe om noe som skjedde på Cuba (Vigdis Hjorth), og fordi noen vi kjenner nettopp har vært der. Da jeg gikk på ungdomsskolen skrev jeg en samfunnsfagoppgave om Cuba.

God tur, sier jeg når vi skilles, hun skal ta bussen, jeg skal gå. Jeg ønsker henne en god tur, vi sees i mai. Jeg er så vant til å ikke se henne på månedsvis, hun er alltid et eller annet sted i verden som ikke er her. Når hun kommer igjen skal vi ri på hest sammen og jeg lover å lese Brave New World til hun kommer tilbake, den ligger på rommet mitt, hun har mast så lenge på at jeg må lese den uten at jeg har gjort det at hun til slutt gav meg den. Det er ikke det at jeg ikke har villet lese den, har bare glemt det helt bort.

Årssummering 2013: Juni

Nesten hele juni tilbragte jeg i Finland på Nordisk Råds regning. Tok et kurs på Helsingfors universitet, om det finlandssvenske språket og finlandssvensk modernismelitteratur. Men før jeg dro hadde jeg mins siste eksamen på Universitetet i Bergen og fullførte dermed en bachelorgrad.

Månedens beste bok: Det hun visste av Lydia Davis. 

Månedens kjipeste bok: Fifty shades of Grey. Jeg kan ikke fatte og begripe at dette er en bestselger. Folk flest har jammen meg begredelig smak. Greit at vi leser ting for underholdningens skyld og ikke bare for kunstens skyld av og til, også jeg gjør det. Men Fifty shades er jo ikke en gang underholdende. Den er dårlig og dritkjedelig. 

Før jeg dro til Finland, kom Sofi Oksanen fra Finland til Bergen Litteraturhus. Her i samtale med Finn Skårderud.
sof

Sendte et postkort med huskier på til Norge. 

Leste Lydia Davis. 

Fikk endelig oppleve (finsk)svensk midtsommerfeiring! Det har jeg drømt om i mange år! 

Reiste til Österbotten. Her et bilde av en piknik i Österbotten. Meg i kjent positur.  

Drakk mye ädelbrannevin. 

En helg i Helsingfors dro jeg med båten over til Tallinn, Estland. Dette var noe jeg så, en mintgrønn bil pynta til bryllup. Tenkte mye på Sofi Oksanen mens jeg trasket rundt i byen. 

Bokfrokost xcix

hage

kaffe.
skogsbæryoghurt, müsli og blåbær.
Vi dyra av Justin Torres.

Siden jeg kom hjem fra Finland har jeg stort sett jobbet, men i dag er det søndag og fri! Så jeg har hengt en stund i hammocken i hagen og lest. Foruten boka nevnt, leste jeg også i D2 om kyststien langs Wales og fikk sykt lyst til å ta turen. Kikke på welshponnier, ha Dylan Thomas i ryggsekken og bare gå i vinden og trekke inn den friske sjøluften. Så mye mer min greie enn støvete landeveier i Spania. Kanskje neste sommer. Nå skal jeg derimot løpe en tur i Bymarka/Baneheia. Etterpå skal vi grille!

Se nå, det ble sommer i år også.

Ha en fortreffelig søndag!

Turist i Tallin

I helga besøkte jeg et land jeg aldri har vært i før. Estland. (Klart jeg samler på land.) Jeg tok meg en tur med ferja over til Tallinn etter at siste forelesning på fredag var ferdig. Gikk rundt på ferja og spiste Panda-lakris fra taxfreeshoppen og tenkte på bøkene til Arto Paasilinna. Kunne ikke huske hva den jeg tenkte på het, men det er den som handler om den kriminelle mannen og bestemora som bor i en hytte i skogen. (I ettertid har jeg funnet ut at det var Den elskelige giftblandersken jeg tenkte på.)

Å ta bilde av trikken var noe av det første jeg gjorde da jeg hadde gått på land i Tallinn. 

Instagrammet at jeg befant meg i Tallinn på hostelrommet.
old

Hostellet jeg bodde på i gamlebyen. 

Traff på en måke mens jeg vandret rundt i Tallinn lørdag morgen og ventet på at museene skulle åpne.

En russisk-ortodoks katedral. 

 Grytekluter i et vindu. 

Spiste en Batman-is. Mest fordi det var en banan-is og jeg elsker (kunstig) banansmak.

Omsider åpnet museene. Jeg dro på Okkupasjonsmuseet. Har nemlig blitt interessert i skogsbrødrene og okkupasjonene av Estland etter å ha lest alle bøkene til Sofi Oksanen. Dessuten leser jeg om kommunisme og overvåkingsstater der andre mennesker ser på skrekkfilm og leser krim. Haha (nei, det er egentlig ikke morsomt, det er jo grusomt). 

 På museet hadde de bygd en tro kopi av skogshyttene som skogsbrødene bygde da de skjulte seg i skogen for Sovjetunionen. Det var en så tro kopi at den tilogmed luktet skog (granbar). 

 Kommuniststatue. Ugh.
hjelp

Kommunistbyster. Ugh. 

Lenin. UGH.

Etter å ha vært på museum bestemte jeg meg for å gå en tur til Kadriorg-parken siden det var så fint vær.
mynte

Når man har vært i Versailles lar man seg ikke helt imponere, men jeg tok nå et bilde likevel.
par

Presidentpalasset. 

På trappen utenfor Eesti Kunstimuuseum. Gertrude Stein did did did did not not meet Ludwig Wittgenstein on these these steps did not in the winter of 1948. 

Traff på en estisk katt.

Kom plutselig til en strand. Dette er altså Finskebukta.

Spiste enda mer (kunstig) banan. 

Så en skikkelig fin peppermyntefarget bil. Forøvrig den ene av minst fire bryllupsbiler jeg så den dagen. 

Tallinn skyline. 

Mange rosa bygninger i Tallinn.
pink

Tok trikken for gøy. Skikkelig skrangletrikk. 

Kaffe og bok om Nord-Korea. 

 Traff på et ekorn. 

Var en tur i den japanske hagen. 

Så begynte det å regne og alt man kunne gjøre var å sitte på kafé og drikke kaffe og spise konfekt. Konfekten på bildet het Peer Gynt (mintsjokolade), Faust (valnøtt) og The Swan (husker ikke hva den smakte). 

Så spiste vi på en estisk restaurant og drakk bokhveteschnapps som servitøren påstod var husets, men tror det var en gimmick alt sammen. Smakte ikke på bjørnekjøtt, men spiste en halv kilo sjokolade på ferja tilbake til Helsinki. Følte jeg var elleve år og på danskebåten igjen. (Eventuelt nitten år og arbeidsløs.)

Lørdagsliste fra Tallinn

Hvordan ser skrivebordet ditt ut?
Det jeg har i Bergen ser slik ut, men der skal jeg ikke sitte noe mer i mitt liv. Nå har jeg en på rommet mitt i Finland som jeg har hatt i én uke og det er kjemperotete allerede. Full av frokostskåler og kaffekopper og hefter om den finlandssvenske modernismen, dikt av Edith Södergran, tomme brus - og vannflasker, penner, skrivebøker, bananskall, lakrispapir etc. Jeg skulle tatt bilde av den om jeg hadde befunnet meg der nå, men det gjør jeg ikke. Jeg har nemlig tatt meg en helgetur over finskebukta.
j

Et bilde av deg akkurat nå, med webkamera!

Det tristeste som har hendt i år?
At jeg har lest ferdig hele forfatterskapet til Helle Helle. Ååå, hva skulle jeg lese etter det liksom? Skikkelig litterær hangover. 

Det beste som skjedde i fjor?
Jeg vet ikke, jeg kommer liksom ikke det. Kanskje at jeg flyttet for meg selv og endelig fikk mitt eget rom, for første gang i mitt liv? 

Siste tre sms:
En fra mamma som er bekymret over at jeg reiser for meg selv, en fra ei venninne som også befinner seg i Finland for tiden og lurer på om vi skal treffes en dag, og sykt mange meldinger fra telefonselskapet mitt. 

Current obsession:

Musikk: 
Tja, jeg har ikke hørt så mye på musikk i det siste. 
ramsey
TV-serie: 
Masterchef. Og mens jeg venter på nye episoder ser jeg på gamle av Kitchen Nightmares. Selv om hver episode forløper ganske lik den forrige blir jeg visst ikke lei.

Klær: Joggesko. Skjønner ikke at jeg noen gang gadd å traske rundt i flate converse. Joggesko er SÅ mye bedre for beina, og nå kan jeg gå og gå mye mer før jeg blir sliten. 
banansmak
Mat: Panda-lakris, lakris-iskrem, melkeprodukter som ikke finns i Norge, f.eks. fil, skyr og bulgarsk yoghurt. 

En jobb du aldri kan ha:
Lege, sykepleier, ambulansesjåfør, veterinær. Har blodfobi. (Jeg besvimer når jeg ser blod liksom, så ille er det.)

En ting du misliker med andre:
Latskap, grådighet, uhøflighet, tegn på lav dannelse. 

En dårlig side med deg selv:
Jeg klarer ikke alltid selv å lyve for beholde høfligheten. Av og til må jeg la den falle for å få sannheten frem. 

En matrett du har lyst på akkurat nå:
Er så sykt mett på sjokolademinttrøfler og Panda-lakris at ingenting frister. 

Planer for helgen?
Strolle rundt i Tallinn, skrive, lese, kjøre med trikken, ta ferja tilbake til Helsinki til slutt. 

(Lista har jeg tatt fra Åshild.)

Spiser is og tenker litt på Tallinn

I dag begynte sommerkurset på Helsingfors universitet. Temaet for dagen var finlandsvensk identitet; om Åland, om Åbo-romantikerne, den svekomanske bevegelsen og ulike former for finlandsvensk tospråklighet bl.a. Det var så interessant at vi ble sittende og diskutere en halvtime lenger enn planen, og da kom vi inn på Finlands relasjon til Estland og dermed også på Sofi Oksanen (naturligvis). Etterpå gikk jeg for å se etter en bra bokhandel, men jeg lette forgjeves, det eneste jeg fant var en skikkelig kjip en i underetasjen til et varehus hvor mange av hyllene var tomme og halve butikken var andre ting enn bøker (Mummikopper bl.a.). Poesihylle hadde de ikke. Og siden varehus og kjøpesentre er noe av det mest stressende som finnes og jeg samtidig nettopp hadde funnet ut gjennom iphonen at jeg fikk gode karakterer på eksamen, gav jeg opp letingen for dagen, tok trikken ut av sentrum og spiste en is. Hasselnøtt og sjokolade. (Egentlig er det bare tull at jeg oppgir noen grunn til hvorfor jeg spiser is, jeg spiser jo alltid is. Is i seg selv er en grunn til å spise is hver dag, jeg elsker is.) Så satt jeg der og tenkte litt over dagen. Og da kom jeg til å huske på at jeg skal til Estland på fredag. Jeg skal jo ta ferja til Tallinn, og jeg vet ingenting om Tallinn. (Sett bort i fra det jeg vet fra bøkene til Sofi Oksanen og filmen Torsk på Tallinn, og dét er jo ikke noe utgangspunkt for meg.) Og sist jeg spurte dere blogglesere om tips (om finsk litteratur), fikk jeg så mange gode og nyttige svar at jeg tenkte jeg kunne spørre dere igjen: Har dere noen tips til ting jeg kan gjøre i Tallinn? Steder å spise? Gøye ting, trivelige ting? Bra severdigheter?

Sommerferie

I dag er dagen jeg fullførte en bachelorgrad! Weeee! Hurra!

Med andre ord har jeg sommerferie, men egentlig ikke likevel. I morgen drar jeg nemlig til Finland, og på mandag begynner sommerkurset på universitetet i Helsingfors. I den anledning har jeg skiftet favorittsted på yr.no-appen:

Jeg har også lastet ned The Orphan Master's Son av Adam Johnson til Kindle-en etter å ha lest Pulitzer-vinnerens intervju med Kim Jong-il's sushikokk her. Psycho! Den skal jeg lese på flyturen. 

Apropos Finland, tidligere denne uka var jeg på Litteraturhuset og overvar superkule Sofi Oksanen i samtale med Finn Skårderud. Men før samtalen var det visning av filmatiseringen av Utrenskning. Jeg kan ikke si at jeg likte den så godt. Syntes den var litt kjedelig og at sympatien min ble rettet andre steder enn da jeg leste boka. Jeg er ikke et sånt menneske som alltid skal disse filmer for at de ikke "følger" boka, for bok og film kan i utgangspunktet aldri bli det samme, det er jo to forskjellige måter å fortelle på, og det er nettopp det som er problemet. Jeg følte denne filmen bare var en døll etterligning av boka. Den burde heller vært mer selvstendig. Uansett, Sofi gadd heller ikke å snakke så mye om filmen, det eneste hun hadde bestemt var at den faktisk skulle spilles inn i Estland, ikke bare late som om den foregikk i Estland. (Dit skal jeg forresten selv neste helg! Jeg skal ta den berømte ferja Helsingfors - Tallinn, berømt i mitt hode nettopp pga. bøkene til Sofi Oksanen!)

Ellers sa hun at det måtte være en stor fordel å være tokulturell hvis man skulle være forfatter, for da ser man ting utenfra og innenfra; og så gjorde hun narr av forfattere som skriver om forfattere, for det var lazy, og at hun egentlig hadde lovet seg selv å aldri gjøre det, men nå hadde hun jo gjort det likevel (Da duene forsvant handler delvis om en historieskriver). Og så hadde hun en button på brystet med yndlingsforfatteren sin på, Marguerite Duras, the favorite author, og da en telefon i salen begynte å ringe med Nokia-ringelyd sa hun at det var bra at folk kjøpte finske produkter sånn at finnene kunne beholde jobbene sine. Digger Sofi. 

Vel, gratulerer og god tur til meg selv, god fredagskveld & helg til dere!

Kjærlighetens språk

Neste uke skal jeg ta eksamen i et retorikkemne. Jeg har lest Derrida, jeg har lest Albert Camus, jeg har lest The Merchant of Venice, jeg har lest Nietzsche; og jeg har lest Roland Barthes. (Bl.a.)

Jeg har, kanskje ikke overraskende, lest Barthes Den gamle retorikken.

Ikke at det er noe veldig spennende ved det.




Men i fjor vår, på omtrent denne tiden, satt jeg i  en park og leste ferdig Jeffrey Eugenides The Marriage Plot. Hovedpersonen, en ung kvinne ved navn Madeleine, litteraturstudent, er snart ferdig med college (Brown) og forelsker seg i en gutt som er manisk-depressiv eller nei, det heter bipolar nå. Hun vet ikke hva hun skal videre med livet sitt, søke videre på Columbia University kanskje, hun liker jo å studere litteratur. Hun har ikke ordnet seg med internships i New York City som alle de andre tydeligvis har gjort. Men hun forelsker seg altså i denne gutten. Leonard. (Han heter forresten det samme som Virginia Woolfs ektemann, det har jeg ikke tenkt på før nå.) Og de innleder et (jeg synes virkelig jeg kan bruke ordet) stormende forhold. Jeg husker ikke rekkefølgen, men de gifter seg, flytter til en kystby på østkysten hvor Leonard jobber på en bio-lab, farter rundt i Europa, har mye sex, spiser mye mat, leser mange bøker, krangler, stikker av fra hverandre osv. Veldig Jonathan Franzen, egentlig. (Men jeg har lest Jeffrey Eugenides mye lengre enn jeg har lest Jonathan Franzen, og det er jo ikke sikkert alle kjenner til Franzen så godt heller.)

Boka er full av litterære referanser, noe jeg liker veldig godt, og herved videre til poenget: Mens Madeleine forelsker seg i Leonard og alt skjer, leser hun Barthes A Lover's Discourse: Fragments. (På fransk: Fragments d’un discours amoureux.) Hun har den, om ikke hele tiden, men ofte, med seg. Hun understreker og siterer, tenker over hva som står i den. Selv noterte jeg meg selvsagt ned selve boken. Fragmenter av kjærlighetens språk på norsk. Etter en kikk i en av notatbøkene mine så jeg at jeg allerede hadde notert den ned for lenge siden, under Skal leses-lista. Men altså, ikke da jeg noterte meg den ned for andre gang, fikk jeg gjort noe med det da heller.

Så var det noen som sendte meg en link til en youtube-video:




(Ikke at jeg fikk lest den da heller.)

Det var ikke før jeg hadde lest Den gamle retorikken (i vinter) at jeg kom på Fragmenter av kjærlighetens språk, som tar for seg nettopp retorikken slik den foregår mellom to mennesker. Eller rettere sagt mellom den ene som er forelsket (subjektet) og den andre som er den man (subjektet) er forelsket i (objektet).

Ok, det høres uromantisk ut, men jeg er ingen romantiker, jeg studerer litteraturvitenskap, jeg skal ta en eksamen i retorikk og jeg digger The Marriage Plot. (Da jeg akkurat hadde lest den var jeg ikke så sikker, men i ettertid har jeg ofte tenkt på den, og spesielt nå når jeg har lest Barthes.) Jeg skal også røpe en ting (jeg har ingen problemer med det) og det er at jeg langt i fra skjønte alt Barthes skrev, og at jeg av og til også tenkte: ...men hva har dette med retorikk å gjøre?

Jeg skal fra nå av nøye meg med å sitere fra boken:

Om en asketisk tilværelse:
1. Ettersom jeg er skyldig i det ene eller det andre (jeg har og jeg gir meg selv tusen grunner til å være det), vil jeg straffe meg selv, kaste min kropp i avgrunnen: klippe håret meget kort, gjemme blikket mitt bak mørke briller (en måte å gå i kloster på), hengi meg til studier i en seriøs og abstrakt vitenskap. Jeg planlegger å stå tidig opp for å jobbe mens det ennå er natt, akkurat som en munk. Jeg skal være tålmodig, litt trist, kost sagt, verdig, slik det sømmer seg et bittert menneske. Jeg vil hysterisk markere min sorg (sorgen som jeg antar jeg kjenner) gjennom min klesdrakt, frisyre, mine regelmessige vaner. Det kommer til å bli en mild tilbaketrekning, akkurat denne lille tilbakentrukkenhet som er nødvendig for å skape en diskret og velfungerende patos. 

2. Askesen (den vaklende lysten til askese) retter seg mot den andre: Snu deg, se på meg, se hva du gjør med meg. Det er en utpressing: Overfor den andre stiller jeg opp muligheten av min egen forsvinning, slik den sikkert finner sted, med mindre den andre gir etter (for hva?).

[...]

Om avgrunnen:
4. Forelsket i døden? Det er å ta for hardt i om noe som kun er halvt; half in love with easeful death (Keats): Døden befridd for det å dø. Så jeg fanatserer om en form for mild blødning som ikke utgår fra noe bestemt sted på kroppen min, en nesten øyeblikkelig tilintetgjørelse, som finberegnes slik at jeg får tid til å "avlide" før jeg er borte. Flyktig knytter jeg meg til en falsk tanke om døden (falsk som en forfalsket nøkkel): Jeg tenker meg døden som noe forkjært: Jeg forestiller meg den ut fra en utenkt logikk, jeg driver vekk fra det skjebnesvangre par hvor døden og livet knyttes sammen som motsetninger. 

5. Er det å gå til grunne kun en komfortabel tilintetgjørelse? Det ville ikke være vanskelig for meg å tolke tilintetgjørelsen som en følelse, og ikke som hvile. Jeg skjuler min sorg bak en flukt, jeg sprer meg selv utover, jeg besvimer for å slippe unna denne tettheten og denne tilstoppetheten som gjør meg til et ansvarlig subjekt: Jeg trekker meg ut: Ekstase. 

[...]

Om fraværet:
6. Frustrasjonens figur kunne være Nærværet (jeg treffer den andre hver dag, men allikevel blir jeg ikke lykkelig av det: Objektet er der, i virkeligheten, men jeg fortsetter å savne det imaginært). 

[...]

Om identifisering(!):
Det forelskede subjektet identifiserer seg med et hvilket som helst menneske (eller en hvilken som helst fiktiv person) som inntar en tilsvarende posisjon i kjærlighetsstrukturen.
[...]

Om lengsel:
(Begjæret er overalt; men i forelskelsen blir det til dette spesielle: Lengselen.)
[...]

Om overveldelse:
Jeg fullbyrder (og overveldes), jeg mottar, men jeg nøyer meg ikke med det som fyller mangelen: Jeg skaper et for mye, og det er i dette for mye at overveldelsen oppstår (for mye er det Imaginæres betingelse: Så snart jeg ikke får altfor mye føler jeg meg frustrert; for meg betyr tilstrekkelig bare altfor lite): [...]

[...]

Om å skjule:
4. La oss tenke oss at jeg har grått, på grunn av noe den andre ikke engang har lagt merke til (å gråte utgjør jo en normal del av den elskendes kroppslige aktiviteter), og at jeg for at det ikke skal synes skjuler mine tårevåte øyne under mørke briller (et vakkert eksempel på fornektelse: Å formørke sitt syn for ikke å bli sett). 

[...]

Om å skrive:
4. Det å ville skrive kjærligheten er å utsette seg for språkets pludring, denne forrykte region hvor språket på en gang er for mye og for lite, der det er overveldende (på grunn av den ubegrensede utvidelsen av jeg'et, gjennom uendeligheten av følelser) og fattigslig (på grunn av kodene som kjærligheten benytter for å ydmyke det, forflate det). [...]
5. Å vite at man ikke skriver for den andre, vite at de ting jeg vil komme til å skrive aldri gjør meg elsket av den jeg elsker, vite at skriften ikke kompenserer for noe, ikke sublimerer noe, at den nettopp er der hvor du ikke er -- det er skriftens begynnelse. 

[...]

Om sådan:
1. Sneversyn: I virkeligheten tar jeg ikke imot noe som helst fra den andre, jeg forstår ingenting. Alt det hos den andre som ikke angår meg, forekommer meg fremmed, fiendtlig, og da kjenner jeg en blanding av redsel og strenghet overfor den elskede: Jeg frykter og irettesetter det elskede vesenet straks det ikke lenger "kleber" seg til sitt bilde. 

---

Nei, jeg har et PS. Da jeg søkte opp boka på engelsk Wikipedia, så jeg at boka har blitt filmatisert (oi, hvordan?). På kantonesisk og med handlingen lagt til Hong Kong. Da kom jeg på en annen film om kjærlighet som er lagt til Hong Kong, nemlig Wong Kar-wais 2046. Kjempefin.

(En historie til knyttet til dette: Jeg så 2046 for første gang da jeg gikk på folkehøyskole, og da hadde jeg fått utdelt et kopi- og datakort med en kode, og denne koden var nettopp 2046. Dette måtte jeg selvsagt si til alle de tilstedeværende. Ikke at det var så mange, kanskje fire stykk, inkludert meg selv. Jeg tror ikke jeg noen gang brukte kopimaskinen heller. PC hadde jeg selv, men brukte den utelukkende til å se på episoder av Sex & the City.)




Sitatene er hentet fra Knut Stene-Johansens oversettelse på Spartacus Forlag, Oslo 2000. 

SOMMAR I THERESES GATE av Ronnie M.A.G. Larsen

En gang i barndommen hadde vi en pianostemmer på besøk for å stemme pianoet vårt; han var fra Øst-Europa et sted og fyrte opp under våre fordommer da han takket nei til en matbit og både kaffe og vann, men gjerne vodka, det var alt han ville ha, hvis vi hadde det. Det hadde vi ikke (jeg kommer fra et avholdshjem), følgelig jobbet han hele dagen lang uten verken mat eller drikke, og jeg har alltid tenkt at grunnen til at det tok hele dagen, ja, helt til kvelden, å stemme dette pianoet var fordi det aldri hadde vært stemt før, ikke helt siden det ble kjøpt for over ti år siden, at det var grunnen til at stemmingen nå tok så lang tid, men nei, etter å ha lest Sommar i Thereses gate skjønner jeg jo at det er et arbeide som tar lang tid, det skal ta lang tid.

Sommar i Thereses gate handler om Henry Moan som er pianostemmer. Han jobber for Victor, innehaver av en pianobutikk som er på vei ad undas, mot konkursen, mens eieren selv bruker tid på å pakkespore flygelet han har bestilt fra Amerika; først er det på en båt over Atlanteren, så ved en engelsk havn, så i Rotterdam, deretter er det på vei til Oslo, å, som han venter på dette flygelet! Enhver pianobutikk med respekt for seg selv må jo ha et flygel! (Siden, i romanen, er det en advokat som sier piano, flygel, potato, potato, samma det, og det er intet mindre enn direkte kunnskapsløst.) At Henry er blitt satt på to oppdrag hver dag istedenfor ett og at dette er vanskelig for Henry, så vanskelig at han flere ganger sier i fra om hvor vanskelig det er, er ikke noe Victor bryr seg om. Henry må da klare to oppdrag på en dag. Og han får det jo til, Henry, men det er stressende, altfor mye, det er ikke meningen at man skal stemme to pianoer på én dag. 

En dag får Henry et oppdrag som ikke viser seg er å stemme et piano. En krimforfatterinne har bare leid ham som pianostemmer for å intervjue ham om livet som pianostemmer. Ikke før Henry sitter i sofaen hennes og gumler vafler med syltetøy skjønner han det, og det er ikke noe han er komfortabel med. Men nå er han jo der da.

Og det er merkelig det med krimforfatterinnen. Jeg skjønner ikke hennes rolle i romanen. Hun virker som en tilfeldig skikkelse. Det samme synes jeg de små historiene som blandes inn i hovedhistorien er, som f.eks. historien om han som stemmer flygelet i Operaen og deretter stikker av til København sammen med kona si og skåler i den nest beste sjampanjen fordi han har fortjent det (av en eller annen grunn), eller en eller annen far som gjør et eller annet. Tilfeldig. Ikke er de små historiene som flettes inn spesielt morsomme heller, de bringer ikke noe ekstra til historien om Henry, om Henry denne varme, varme sommeren i Oslo. For varmt er det, og jeg kjenner litt på hvordan en bysommer kan være i det jeg leser romanen; jeg forestiller meg varm asfalt og åpne vinduer, lyden av trikken og lyden av fortauskaféer, kanskje én og annen som subber rundt på flipp-flopper; at folk klager litt (å, så varmt det er) og at det er litt klamt når Henry stikker innom bakeren, som om brød er det man helst vil spise når det er så varmt, og jeg stusser av og til på: Hvorfor spiser han aldri is? Han spiser riktignok te-kake. Og det er sant, han er en vanenes mann. Og nå har han ufrivillig ferie i sin egen by, etter at visse omstendigheter (som jeg ikke skal røpe) har ført til det. Henry har ikke tatt ferie på mange år!

Slik kan man på sett og vis si at romanen lever opp til sin tittel, men hva annet lever den opp til? Ikke noe annet enn middelmådighet. Da jeg etterhvert inn i romanen fikk greie på at Henry var en pianostemmer, tenkte jeg å, nei, nå kommer vi til å få en masse kjedelige beskrivelser av hvordan man stemmer et piano, og der hadde jeg rett. Det kom kjedelige beskrivelser av hvordan man stemmer et piano. Ikke misforstå. Slike ting kan være interessante, de, men da må det en jævla god forfatter til. Og Ronnie M.A.G. Larsen hadde jeg aldri hørt om før, så jeg antok (naturligvis) at han ikke var en en av disse; de som makter å forklare noe som i utgangspunktet er kjedelig, men som i deres beskrivelser blir interessante. Men ikke i denne romanen, altså. Det ble bare kjedelig. Og om ikke hele boka var direkte kjedelig å lese, så var den som sagt middelmådig og garantert fort glemt.

Slik ser en te-kake ut. Jeg måtte google det for jeg visste ikke hva det var. Bildet er fra bloggen til Fru Timian, forøvrig en bra oppskriftsside hvis du skulle være interessert i slikt. 

Athen, del 1/3

Er det ett land som går igjen og igjen i hverdagen min, så er det Hellas. Gresk mytologi, gudinner og guder, greske templer, vaser; Aristoteles, Platon, filosofi, hellenismen, grekerne under romerriket, Nietszches det dionysiske vs. det apollinske, orakelet i Delfi, homeriske hymner, greske tragedier og greske komedier, Odysseen, retorikk, demokrati, anarki, det ktoniske osv. Jeg leser om grekere opp ned og i mente. Og av og til når jeg sitter der på lesesalen og leser om Hellas, tenker jeg på da jeg og kjæresten min var der i desember, og så ønsker jeg at jeg heller satt på en kafé i Hellas med billig bordvin og baklava. Jaja. I stedet må jeg nøye meg med å kikke litt på bilder - og lage en bloggpost om det i samme slengen.

Vi begynner på Gardermoen. Jeg leste litt turistguide, men mest Iain Banks Complicity for det var så spennende. Iain Banks er alltid sykt spennende! På flyet leste jeg i Dagens Næringsliv, om det greske nynazipartiet Golden Dawn, og arbeidsledigheten, selvsagt. (Lediggang er roten til alt vondt.)

Jeg ble kjempeglad for at vi fikk müsli og yoghurt på flyet til Frankfurt. Müsli/granola/frokostblanding er jo det beste jeg vet! Skulle jeg fått bestemme hadde jeg spist frokost til alle døgnets måltider (og siden jeg faktisk bor alene og bestemmer over meg selv, så gjør jeg ofte det.)

Vi mellomlandet i Zurich et par timer, og tok derfor toget til sentrum av byen. Der spiste vi råkostlunsj og jeg drakk nypresset hvetegressjuice.
stars

Og siden det var desember var byen pyntet med lys. Fint!
sveits

Vi besøkte en bokbutikk og jeg måtte ta dette bildet i smug.
jøder

Et tog på stasjonen. Lignet på en lommekniv.
swiss army

Vi kikket litt i taxfreebutikkene og jeg fant en sjokolade som hørtes helt fantastisk ut.

Hotellfrokost! Gresk yoghurt! Oliven! Ost!
cheese

Kjæresten min, som utdanner seg til å bli bibliotekar, poser utenfor et bibliotek i en park.  

Sitrusfrukttre!
park

Alternativ julepynt av tomme ølbokser. 

Løshunder overalt. 

 Jeg og scenen hvor grekerne satte opp skuespill til ære for Dionysos. Dionysos er min favorittgreskegud, takket være Nietszche og Camilla Paglia. (Og Demeter min favorittgreskegudinne.)

Marmor. Og tøysko! Tøysko i desember!

I Hellas får man popcorn til drikken. Her: Gresk kaffe og... OUZO!!! Jeg elsker anis. 

Elsker også at man får aperetifshots før maten. 

Jeg driter i om gresk bordvin er trash eller ikke, jeg elsker gresk bordvin i karaffel.
tablewine

Og baklava. Hva er bedre enn baklava?!
pistasj

Baklava <3 <3 <3 <3 <3 <3

Da vi var i Athen drakk jeg mitt livs første Bloody Mary. 

Desember i Athen.

En katt på Hadrians mur.
cat

En dag vi var ute og spaserte kjøpte vi en pose full av oliven. Jeg tror de var røkte. Godt smakte de i hvertfall ikke.
olives

Det gjorde derimot mandarinene vi kjøpte fra samme bod.
brød

Gresk salat i Grekenland.
os

En schäfer på veggen.
hund

Graffiti.
street

En katt i en boks. 

På Akropolis-høyden.
fjell

Kjæresten min og jeg er ikke så god på kjærestebilder. Det blir sånn som dette.

Romvesen-graffiti.
alien

Jeg kjøpte en bok av en gresk forfatter, men fikk aldri lest den da jeg var i Hellas. Leste i stedet Hemingways The Old Man and the Sea.
bok

Jeg hadde ikke tatt med sjampo hjemmefra, så jeg måtte kjøpe en Syden-sjampo. Pluss for at den luktet kokos da.
vanilje

Jeg ble hektet på tørket fiken.
figs

En kveld gikk vi på kino for å se Hobbiten. Der solgte de riskjeks med sjokolade og det var lov til å røyke inne i salen. En mann røyka tilogmed sigar!