Viser innlegg med etiketten Sverige. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Sverige. Vis alle innlegg

mandag 1. juli 2024

Bøker lest i juni: Nesten ingen

En av tingene jeg driver med når jeg ikke
leser. 

Liten gutt som leker at han leser
voksenbøker. Bare å glede seg! sier jeg.



PROSA
1. BRÖD OCH MJÖLK av Karolina Ramqvist 

SAKROSA
2. THE EMOTIONALLY ABSENT MOTHER av Jasmine Lee Cori


I juni brukte jeg masse tid på å galoppere over tømmerstokker i skogen, rydde garasjen, og plukke markjordbær med barna, så jeg fikk bare lest ferdig to bøker. Det er lite, det! Til gjengjeld var begge bøkene gode bøker. Jeg tror Bröd och mjölk er noe av det beste jeg har lest om spiseforstyrrelser. Ramqvist får sagt så mye om familien sin ved å skrive om mat; boka handlet i grunnen mer om dem enn om maten, selv om det var mat hun skrev mest om, og er det ikke nettopp det spiseforstyrrelser egentlig er, de handler mer om noe annet enn om maten. 

Jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg skal lese i juli. Kanskje den siste i Morgenstjerne-serien (men jeg kvier meg litt, er redd for hvor skummelt/ekkelt det skal bli) eller/og enda en psykologi-bok. Fullføre noen bøker jeg har begynt på, forhåpentligvis. I dag begynte jeg på Marjam Idriss' Halvt. Jeg håper i hvert fall at det blir mye bading. (I går fikk jeg badet hele to ganger - digg!) Bading, og bringebær og blåbær og pannekaker til middag, og at jeg får malt ferdig gjerdet. 

God sommer! 

onsdag 31. oktober 2018

Litteratur i oktober

Siste helga i oktober tok jeg toget til Kristiansand og deltok på Bokdag Sørlandet - Lesefest sammen med en menge andre sørlandsforfattere*. Det var både gøy og veldig hyggelig. Håper jeg blir invitert igjen en gang!

Lesemessig var oktober en bra måned. Anmeldte en del, derav noen pussige (?) bøker på lista. (Ville ikke akkurat plukket opp Eleanor Oliphant har det helt fint frivillig.) Den aller beste boka jeg leste denne måneden (og for ikke å snakke om i livet), var Markens grøde. Jeg prøvde å lese den som nittenåring, men hadde ikke tålmodighet nok, og kom meg aldri igjennom. Denne gangen var det helt annerledes, jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. En ukes tid etterpå leste jeg Kjærlighet og mørke, den nye biografien om Marie Hamsun, og det var også en av månedens høydepunkter. 


Ellers var Herrarna i skogen fin, en over 500-sider lang essaysamling om menneskene og skogen, av Kerstin Ekman. Var så begeistret etter å ha lest den at jeg bestilte Gubbas hage sporenstreks, så den skal jeg lese i november. Jeg tenker forøvrig fortsatt mye på Hunden som jeg leste i våres, en liten roman om en bortkommen valp i skogen. Matfar og hundemor finner ikke valpen igjen, men han vokser opp i skogen og lærer å klare seg selv, likevel trekkes han mot menneskene. Han er vill, men ikke helt vill. Han klarer seg uten menneskene, men han hører mer til hos menneskene enn reven. Jeg synes Ekman med Hunden har klart å skrive en roman som oppfyller hennes kultur/natur-syn (eller snarere mangelen på den - det er ikke noe skille) slik hun skriver om det i Herrarna i skogen:

Själv använder jag naturligtvis ordet landskap i svensk och selandersk mening og undviker så gott jag kan den moderna beteckningen natur. Den har urartat till en abstrakt og ibland kvasireligiös term. Vill man lägga en religiös aspekt på det naturgivna kan man kalle det för skapelsen. Ordet natur beskriver ingenting av det som finns omkring oss. Det betecknar det inte ens; natur är ju något som finns lika mycket inuti som utanför våra kroppar. Att naturen skulle börja vid kommungränsen eller i sommarstugeområdet är falskt.
[...]
Det går en skiljelinje i synsätt på den natur vi tillhör. Ibland är den skarp, ibland diffus. Extrema anhängare av djurskydd räknar inte bara djuren som likvärdiga människan utan som en bättre og uskyldigare sort. Man kan säga att de eftersträvar en annan ordning än människans och att de utan vidare slaktar humanismen.
     Miljövänner på ytterlighetskanten vill ta oss tillbaka och föra oss närmare ett naturtillstånd. De tycks villiga att ge upp det välstånd som skogsindustrin gett Sverige. Dit hör för övrigt skolor og sjukhus. Jag vet inte om de räknar med förlusten av dem eller om de tror att bara det ytliga och ohälsosamma överflödet skulle försvinna med en drastisk ändrad miljöpolitik.
     På andra sidan en skarp skiljelinje står de som anser att vissa djur är ohyra eller att det inte spelar någon större roll om den ena eller den andra arten överlever. Det kan uttryckas så att det som majoriteten inte bryr sig om, det är i grunden likgiltigt. Redaktören för "Skogen" i vårt nationalatlasprojekt, Nils-Erik Nilsson, skriver om arter vars existens är hotad i våra landskap: "Visst är det trist att våra ängsblommor försvinner. Men slåtterbönderna sitter sedan länge i stan og tittar på sportprogram i kabel-TV."
     För att inte förfalla til cynism måste vi nog förstå att skiljelinjen mellan människan och det hon vill kalla natur egentligen inte finns. Vi måste också inse at inte alla sitter og tittar på sport i kabelteve. Många är ute och inventerar sina florarutor i landskapet.


Det samme synes jeg at Sara Sølberg har fått til i Seismiske smell, som jeg også likte veldig godt. Havet, menneskene, oljen, dyrene - alt hang sammen, og det var så fint. 

Vet ikke om jeg gidder å gå så mye inn på den kjipeste boka. Det var Zoo Europa. Jeg fatter ikke hva folk ser i bøkene til Gert Nygårdshaug. Anmeldelsen til Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv er vel omtrent det jeg også mener om denne romanen. 

I slutten av november skal jeg forresten lese igjen, på De store debutantdagene på Litteraturhuset i Oslo. Og gjett hva, boka mi skal introduseres av selveste Tove Nilsen! Det er skikkelig stas. Jeg ble så glad da jeg fikk vite det. Jeg skal lese på torsdagen, 29. november klokken 18. Kom, kom!



Leste Markens grøde på telttur.


Veldig interessant bok. 


Leste Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) 
mens jeg spiste middag på Det indonesiske kjøkken


En bra roman jeg leste i oktober.
(Egentlig to: Seismiske smell ligger under.)


PROSA 
1. ELEANOR OLIPHANT HAR DET HELT FINT av Gail Honeyman
2. FORBRUK I SEPTEMBER av Eline Lund Fjæren
3. SEISMISKE SMELL av Sara Sølberg
4. VEGETARIANEREN av Han Kang
5. MARKENS GRØDE av Knut Hamsun
6. VÅR I DET HINSIDIGE av Gine Cornelia Pedersen
7. BOK OM SORG (FORTELLINGEN OM NILS I SKOGEN) av Maria Navarro Skaranger
8. ZOO EUROPA av Gert Nygårdshaug
9. ELSKEN av Tomas Espedal

SAKPROSA

10. THE UNEXPECTED TRUTH ABOUT ANIMALS av Lucy Cooke
11. ET FRITT LIV. OM Å ØNSKE SEG NOE ANNET I VERDENS RIKESTE LAND av Simen Tveitereid
12. DEN FANTASTISKE SKOGEN av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen
13. HERRARNA I SKOGEN av Kerstin Ekman
14. KJÆRLIGHET OG MØRKE. EN BIOGRAFI OM MARIE HAMSUN av Anne Hege Simonsen
15. MEISENES HEMMELIGE LIV av Andreas Tjernshaugen
16. DET SVARTE SKIFTET av Eivind Trædal

POESI 
17. ÅKEREN PÅ MANHATTAN av Åsmund Bjørnstad
18. BOK AV TRE av Gunstein Bakke





*Hva en sørlandsforfatter er kan være så mangt. F.eks. regnes Telemark som Sørlandet av Forfattersentrum Sørlandet. Hva meg angår, har jeg ikke en gang skarre-r. 

mandag 25. juni 2018

Sankthansaften

Skal du ut i felt nå igjen? sier T på felleskjøkkenet lørdag morgen. Ja, sier jeg, dette er den femte dagen ut denne uka. Plantene blomstrer når de blomstrer, det er ikke noe å gjøre med det. Nå har vi merket over halvparten, og det er bare fem plot igjen. Vi trenger ikke å gå så langt denne gangen, vi parkerer bilen ved Gruve 6 som er falleferdig, man skal ikke nærme seg gruven, den kan dette ned over hodene våre. Det er satt opp varselskilt og sperringer. Men vi sitter i skråningen et stykke unna, det er en slags elv mellom oss og gruven. Vi sitter og merker planter, samler inn DNA og jordprøver. Jeg hører på Lykke Lis nyeste album, so sad so sexy, tre ganger før vi blir ferdige. Etterpå er det jonsokbål nede på stranden. Jeg kjøper to pølser i brød med en gang, fordi jeg er så sulten. Man blir så sulten av å være ute. Vi hjelper til med å bære paller over på bålet. Vi drikker øl og drar på puben for å se Tyskland mot Sverige. Det er flere bord med svensker inne på puben, men jeg sitter med fire tyskere og en østerriker. Vi snakker norsk og engelsk, men etterhvert slår de over til tysk. Jeg skjønner litt, og hva er det uansett å skjønne, vi ser jo på fotball, så det går bra. Tyskland vinner! Etterpå går vi ned til jonsokbålet igjen, det er helt lyst. Natta er helt lys. På vei hjem hører jeg på so sad so sexy igjen og det føles ikke som midnatt, men som om klokken er seks eller noe, det er så lyst. Det slutter liksom ikke å fascinere.

Hjemme spiser jeg opp resten av brødet, vel vitende om at det ikke er noe brød å kjøpe på søndag, og at jeg dermed ikke får laget noen skikkelig matpakke på mandag. Man må tenke så langt frem her. Jeg er ikke vant til å dra et sted hver dag med matpakke i sekken. Hjemme gjør det ikke noe å ikke ha med matpakke, det finnes kantiner. På universitetssenteret i Longyearbyen er det ingen som driver kantinen for øyeblikket. Det går altså ikke an å glemme å lage kaffe, å glemme å kjøpe inn filterkaffe, eller brød. I blant, etter en dag på universitetssenteret, kunne jeg tenke meg å sette meg på en kafé og lese litt på vei hjem, men alle kaféene stenger så tidlig at jeg ikke rekker det. Rett hjem! Nordpolet stenger også tidlig, i blant rekker jeg ikke det heller. Det er ikke noe annet sted som selger øl. Da er det lurt å ha et lite lager, men det er slitsomt å gå i oppoverbakke i en halvtime med tung sekk. Det er slitsomt fra før av. Jeg burde heller sette meg på puben og lese, ja, det er mye bedre, men jeg har likevel ikke gjort det. Kanskje vil jeg noen ganger bare hjem likevel, å være et sted uten fremmede.

torsdag 31. mai 2018

Litteratur i mai

Mai begynte i Göteborg. På toget på vei hjem leste jeg Junot Díaz' This Is How You Lose Her, og jeg elsket den. To dager etterpå ble Díaz busted i en #metoo-sak. Ugh. 

I mai oppdaget jeg Barbara Comyns. Jeg leste The Juniper Tree, og det er noe av det beste jeg har lest noensinne. Etter å ha lest den ville jeg bare lese MER. Det gjorde jeg også, men etter bok nummer tre innså jeg at jeg måtte legge Comyns vekk litt - ikke fordi jeg hadde ombestemt meg angående kvaliteten, men fordi jeg måtte lese til eksamen. Jeg skjønte nemlig fort at dersom jeg begynner på en roman av Comyns, slutter jeg ikke før jeg har lest den ferdig. 

På tampen leste jeg Francesca Lia Blocks The Thorn Necklace, en slags memoar og poetikk på en gang (speaking of which). I den var det også en liste over romaner som har betydd mye for Block, og da tenkte jeg: lurer på om hun har lest Barbara Comyns?

En eller annen dag, kanskje var det attende mai, var jeg fyllesyk og lå på verandaen og hørte David Sedaris lese novellen "Leopard" av Wells Tower. Det var fint.

Så døde Philip Roth og jeg måtte lese Philip Roth. 

Da eksamensperioden var over, dro jeg i bokhandelen og svidde av en tusenlapp på bøker (nei, mer!). Akter å bruke store deler av de kommende dagene på å lese romaner, før jeg drar til Svalbard. Nå som også leiligheten har blitt varm og det ikke lenger er noe sted å flykte fra varmen til, begynner jeg (nesten?) å se fram til litt arktisk vær. Jeg håper jeg ikke pakker irrasjonelt (å, det er så varmt, det er sikkert ikke så viktig med den buffen)

Men først er det altså noen dager igjen med denne østlandske tropevarmen. I kveld skal jeg i en trettiårsdag, og i helga skal jeg på båttur i Oslofjorden. Det blir bra.


Bading og lesing i Drøbak. 


PROSA
1. THE RULES DO NOT APPLY av Ariel Levy
2. BLUE NIGHTS av Joan Didion
3. WASTELAND av Francesca Lia Block
4. THIS IS HOW YOU LOSE HER av Junot Díaz
5. THE JUNIPER TREE av Barbara Comyns
6. HESTER SOM IKKE VIRKER av Hege Heieren
7. THE VET'S DAUGHTER av Barbara Comyns
8. SISTERS BY A RIVER av Barbara Comyns
9. DRONNING MAUD LAND av Line Madsen Simenstad
10. KLØR av Ida Frisch
11. I MARRIED A COMMUNIST av Philip Roth

POETIKK
12. HJEMLØSNHETEN av Terje Holtet Larsen
13. THE THORN NECKLACE av Francesca Lia Block

ESSAYS
14. MINIATYRLESNINGAR av Gunnhild Øyehaug

POESI
15. JONATHAN OG SAILOR J. av Jonathan August Lengali

mandag 30. april 2018

Bøker i april - sør og vest

PROSA
1. THE YEAR OF MAGICAL THINKING av Joan Didion
2. SOUTH AND WEST av Joan Didion
3. THE PLOT AGAINST AMERICA av Philip Roth
4. WINTER av Ali Smith 
5. GRATIS OG UFORPLIKTANDE VERDIVURDERING av Marit Eikemo
6. HUNDEN av Kerstin Ekman

POESI
7. MEADOWLANDS av Louise Glück 

POETIKK

8. KVA HENDER I ROMANEN? av Ingrid Z. Aanestad

ESSAYS
9. Å TALE OG Å TIE av Vigdis Hjorth



På en kafé i Mission District, San Franscisco. Skrivebok og bok. 


Måneden begynte i California og avsluttes i Gøteborg, hvor jeg nå altså befinner meg. Helt siden jeg flyttet til Ås, for snart fire år siden, har jeg tenkt at jeg skulle ta toget dit, det er jo ikke så langt unna. Nå nærmer det seg nesten slutten for livet på Ås (kanskje), jeg skal bo et halvt år i Longyearbyen, deretter et halvt år i Cambridge, og etter det er det ikke sikkert at det er noe som holder oss i Ås. 

Midt i eksamenstiden har jeg altså dratt til Gøteborg for å være litt alene og for å skrive litt. Jeg sitter på Stadsbiblioteket, det er fint bibliotek, veldig brukervennlig, masse folk. Jeg skriver litt, drikker litt kaffe, leser litt i The Rules Do Not Apply av Ariel Levy. Jeg har ikke kommet så langt i den, men langt nok til å ha lest dette: "I started keeping a diary in the third grade and, in solidarity with Anne Frank, I named it and perosnified it and made it my confidante. "The point that prompted me to keep a diary in the first place: I don't have a friend," Frank told Kitty, her journal. Writing is communicating with an unknown intimate who is always available, the way the faithful can turn to God. My lined notebooks were the only place I could say as much as I wanted, whenever I wanted. To this day I feel comforted and relieved of loneliness, no matter how foreign my surroundings, if I have a pad and a pen."

The Rules Do Not Apply
handler om å miste, det gjorde også The Year of Magical Thinking av Joan Didion, som jeg leste denne måneden. Jeg leste den i løpet av en dag i San Francisco; på banen til Berkeley, stående i kø til kabeltrikken, på kafé, i parken. På banen gråt jeg nesten. Da jeg var ferdig med boka gikk jeg for å spise middag med kjæresten min, hummerravioli og rødvin. Dagen etter dro vi hjem. 

Jeg leste mye bra i april, ingenting å klage på. Eller, det er ikke helt sant, foruten Ariel Levy leser jeg også The Birdwoman's Palate av Laksmi Pamuntjak. Den er fryktelig dårlig, men jeg fortsetter likevel å lese i den, personene i boka reiser rundt i Indonesia og spiser mat, det er vel nettopp i det jeg finner noe interessant, som får meg til å lese videre. 

Jeg leste Kva hender i romanen? på vei hit. Aanestad skriver: "Det er sant at eg skriver fordi eg elskar livet." (Tror jeg, i hvert fall noe lignende, jeg har ikke boka med meg på biblioteket.) 

tirsdag 19. april 2016

CORVIDAE

En dag jeg går hjemover med et brett kakerester under armen, stopper jeg opp for å titte på en kaie. Denne fuglen som er så vanlig her, men som jeg vokste opp uten. På Sørlandet finnes nemlig ikke kaie. Første gang jeg virkelig la merke til kaien var i Sverige, etter en padletur til Billingsfors. Det var en svært varm sommerdag. Vi spiste middag på en burgersjappe i Bengstfors. En gjeng med noe jeg trodde var en slags kråke stod og observerte oss, ventet nok på at vi skulle etterlate oss rester. Jeg tok ikke helt feil, kaie er en kråkefugl, men ikke en Corvus cornix. Der hvor jeg bor nå er de overalt.

De fulgte med meg mens jeg gikk sakte bortover. Nå og da snudde jeg for å se på dem. De fløy foran meg og de fløy bak meg, de fløy over på jordet, en av dem satte seg på gjerdet, unngikk piggene. De fløy frem og tilbake mens jeg prøvde å ta et bilde av dem, men det var ikke lett fordi jeg bar på et fat med kakerester. Noen av dem var nærmere meg enn de andre. Jeg klarte ikke å skille ut individer. Når de fløy frem og tilbake rundt meg mistet jeg den som var nærmest. Jeg kunne ikke si at den som i neste øyeblikk befant seg nærmest meg var den samme som hadde stått nærmest meg tidligere. Når de fløy forbi kunne jeg kjenne vingeslagene i luften. Jeg fikk lyst til å gi dem et kakestykke eller to, men turte ikke fordi det stod naboer på parkeringsplassen. Dersom fuglene skulle bli en plage for dem, ville de kanskje komme til å skylde på meg. Eller så ville kaiene begynt å mase på meg, gjenkjent meg. Der er hun som pleier å gi oss mat. Det er det jeg prøver å få til med skjærene på verandaen. Det er bare de som kommer for å spise meisebollene. Jeg vet ikke hva vi gjør galt, hvorfor kommer ikke de mindre fuglene? Finkene, meisene og spurvene? Meisebollene er altfor nærme, sa O en gang han var på besøk og lo av vårt forsøk på å være snille mot småfuglene. Jeg tror heller de har sett kattene gjennom vinduet, men nå er de ikke her lenger. 

Men skjærene er her. De står på rekkverket og spiser av meisebollene. Jeg ser dem i sidesynet når jeg sitter i sofaen. Jeg må snu meg forsiktig når de står der, så de ikke skal fly vekk. Når de kommer og det er tomt, går jeg ut og henger opp nye meiseboller. En om gangen. Jeg skal gå ut mange ganger, på mange forskjellige tidspunkt. Jo flere ganger de ser meg, jo mindre redde blir de kanskje. Der er hun med meisebollene. Kanskje når jeg sitter ute på verandaen i sommer og det er tomt for meiseboller, kommer skjærene til å stå på rekkverket og se på meg. Hvor er meisebollene? Jeg sier til folk at jeg skal bli venner med dem, men det er flåsete, halvt spøk, det jeg vil er at de skal komme så nærme at jeg kan observere dem på nært hold. 

I sofaen leser jeg en bok om ravneatferd av biologen Bernd Heinrich. Han bruker årevis på å observere ravner i Maine. Han drar rundt med geitekadavre for å undersøke om de roper på andre ravner når de finner et bytte - for å dele, noe som er rart. I utgangspunktet er vi jo alle egoistiske, hele tiden. Den eneste grunnen til at vi noen ganger er altruistiske, er fordi det gir oss selv fordeler. Om Heinrich finner ut av dette og hvilke fordeler det gir for ravnen å dele kadavre, har jeg ennå ikke funnet ut. Jeg har ikke lest så langt ennå.

Jeg har ikke lest i boken på dagevis. Jeg har lest vitenskapelige artikler om trofiske interaksjoner i naturen, og jeg har løpt. Jeg har sagt opp medlemskapet på treningssenteret etter bare tre måneder. Det er ingenting for meg i lengden. Det er kanskje gøy å trene styrketrening de to første ukene, deretter tenker jeg bare: Hvorfor er jeg her? Hvorfor er jeg i dette svette rommet og trener styrke? Blir livet mitt bedre av dette? Og svaret mitt er alltid NEI. Alt jeg vil er jo bare å løpe ute. Hvis jeg spør meg selv de samme spørsmålene om det å løpe ute, er svaret JA. JA, livet mitt blir bedre av å løpe ute. 

I blant stopper jeg opp for å se på fuglene. Men som oftest hører jeg dem bare. Jeg begynner å lære meg forskjellen på dem, hvilken art synger slik, hvilken art synger slik

Når jeg går har jeg med meg kikkerten. Når jeg er hjemme og sitter i sofaen har jeg i blant kikkerten på bordet. Noen ganger dukker det opp andre fugler utenfor. De besøker kanskje ikke verandaen --ihvertfall ikke når jeg er i stuen--, men de er i trærne. 

mandag 2. mars 2015

Bøkene jeg leste i februar

PROSA
1. NEW YORK-HEMMELIGHETER av Emma Chase
2. DE GRUNNLEGGENDE BESTANDDELER av Michel Houllebecq
3. ØYA av Amund Hestsveen og Torborg Igland
4. SVÆRMERE av Knut Hamsun


Var på Ski-VM i Falun. Skaffet meg en gammel svensk utgave av Granta med en
 novelle av Sara Stridsberg som jeg ikke tidligere har lest. 


DEN BESTE BOKA
De grunnleggende bestanddeler av Houellebecq. 

DEN KJIPESTE BOKA
New York-hemmeligheter, og hvorfor kan dere lese her:


søndag 28. desember 2014

Québec

Sitter på Grand og venter på reinsdyrstekene våre, drikker eplemost med et hint av sur ettersmak, presset i Askim, ser av og til på dem som sitter på bordet ved oss, langt nok vekk til at jeg blir usikker på om de snakker norsk eller et språk jeg ikke kan, tenker på at det er romjul og på at de kanskje har dratt fra der de kommer fra for å feire jul et helt annet sted, som er her. Kanskje bor de på dette hotellet, eller kanskje de bor på et annet, men har tatt en spasertur bort hit, kan ikke se det på yttertøyet. for ingen her har yttertøy hengende på stolene, alle har lagt det i garderoben, hos garderobedamen som gav meg feil kortnummer, prøver derfor å gi meg en kåpe og et skjerf som ikke er mitt når jeg senere løser det inn, den er ikke min, min kåpe er blå, den blåfargen som man umiddelbart tenker på når man tenker på blå (ihvertfall jeg), blå som blålys, blå som blå legoklosser, med svart krave. Kanskje har de dratt fra Canada, helt fra Canada, landet med verdens lengste kystlinje, verdens lengste landegrense til et annet land (sammen med USA, naturligvis, sånt kan man bare være to om). Når jeg tar en titt på kartet ser det mye større ut enn jeg alltid har tenkt meg det, er mye, mye større enn USA, er faktisk verdens andre største land målt i samlet areal, grenser til den arktiske isen. Det minner meg litt om den gangen jeg så på kart og virkelig forstod hvor stort Grønland er, jeg som tidligere trodde det var kjempelite, kanskje på omtrentlig like stor størrelse som Island, hadde liksom alltid satt dem opp mot hverandre, men nei, jeg tok feil. Måtte se på mange kart da det skjedde, se på Grønland i alle mulige versjoner, var det virkelig sant, er Grønland virkelig så stort? Er dette landet av is og snø, omtrent bare is og snø, så stort? Og nå: Er virkelig Canada, dette landet av snø og skog, masse skog, så mye skog, så stort? Ser for mil for mil med skoger av grantrær, snø og elg, hjort, bjørn, elver fulle av laks, villmarken; tenker på at det er mye større enn i Norge og at jeg nettopp har lest at skogsbilveiene i Norge har gjort at det nesten ikke finnes noen steder i Norge som er mer enn fem kilometer unna menneskelig påvirkning. Tilbragte dagene i jula med å lese om vassdragene, skogsbilveiene, rørlegging av elver og bekker, rasering av Norges kystlinje og brudd på allmennretten, overdreven hyttebygging på fjellet på hver sin dag, noen ganger liggende på sofaen.

Tenk å ha det slik at man bare drar av sted til et fremmed land i ferien, noen dager fri og vi drar hit, til tolv minusgrader, drikker vin og spiser rakfisk, kanskje ikke kaldere enn hjemme, Québec forestiller jeg meg, for er det kanskje ikke fransk jeg hører. Det er nesten som et eget land inne i Canada, jeg så en film derfra en gang, jeg så den én gang, så flere ganger. Flere ganger uten tekst, det var fordi jeg likte den og fordi jeg prøvde å lære meg fransk. Kom ut av det med noen ord som jeg nå kan: Cheval, céleste, mille ville tranquille, myrtille; hest, himmelsk, tusen små landsbyer, blåbær. De drar før vi får desserten vår, brunostparfait med pærekompott. Jeg husker jeg ble lei av filmen etterhvert, når jeg tenker på den nå tenker jeg alltid først på hovedpersonen, hun var helt ok, men kanskje litt for pretensiøs og hipster (til å være den gang, ikke nå). Det neste jeg tenker på er en annen som var med i filmen, en med briller og en markant nese, en nese som man la merke til, og på hvordan hun var, så irritert og sur, bitter, klagde bare over kjærligheten (filmen handlet om kjærligheten), men jeg kan ikke huske hva det var med kjærligheten som var så ille, kanskje var det bare en person hun var bitter på. Når jeg tenker på henne tenker jeg bare på at jeg ikke vil se filmen igjen. Husker en dansescene på en privat fest, hvor det lyser rødt, det er bare røde lys der inne, på hvordan de to hovedpersonene er forelsket i samme person og på hvordan de begge blir skuffet når de finner ut på likt at vedkommende er opptatt av noen andre, ingen av de to. Han som regisserte filmen var visst en wonderkid, han var visst bare atten eller noe. Jeg husker ikke hva han heter eller om han har laget noe igjen, har ikke hørt om noe fra Canada siden.

Kanskje de også har vært på Nasjonalgalleriet. Kanskje gikk de inn på Tronsmo først, kjøpte en bok. Hun kjøpte en bok, Lydia Davis samlede, en pocketbok, som hun leser i på senga på hotellrommet mens han står inne på badet og barberer seg, jeg vet ikke, jeg husker ikke hvordan han så ut, kanskje hadde han skjegg. Han satt med ryggen mot meg, men jeg tror ikke det var noe skjegg. Og hun hadde krøller, kanskje fikset hun håret og sparte boka til flyreisen hjem. Hjem til nyttår, eller kanskje til et annet land, til noen venner i Sverige, i Stockholm. Vi reiser rundt her, her hvor det er mørkt, sånn som hjemme, vi drar ikke til sydlige strøk, vi vil bort, men ha det som hjemme.

fredag 14. mars 2014

HELIOSKATASTROFEN av Linda Boström Knausgård

I den siste Min kamp-boka er det en beskrivelse av Karl-Oves kones depresjon, hvordan hun en dag bare må ligge over på et psykiatrisk sykehus uten at han egentlig skjønner hvor alvorlig det er; han tror hun bare trenger litt hvile og han passer på barna deres i mens, men så blir hun bare der, hun er ikke klar til å komme hjem og det går opp for ham hvor alvorlig det er at hun er der. Hun, Linda, er virkelig på bunnen. Siden kommer det en beskrivelse av hvordan hun har det når hun er der, etterpå, og når jeg leser andre del av Helioskatastrofen, som handler om når hovedpersonen Anna har havnet på et psykiatrisk sykehus, er det som om jeg har lest det før, i Min kamp. Og JA, jeg vet det, man skal passe seg for å koble karakterer i romaner med forfattere og ekte mennesker, men hvem kan med hånden på hjerte si at de leser Linda Boström Knausgård uten å tenke på Karl-Ove Knausgård, det går bare ikke.

Men likevel, at jeg føler jeg har lest om Anna før er ikke nødvendigvis negativt. Mens den deprimerte Linda i Min kamp er en karakter i en annen persons historie, har Anna sin helt egne historie i Helioskatastrofen. Første del handler om Anna som blir funnet og plassert i et fosterhjem. Fosterfamilien er veldig kristne, henger i bedehusmiljøet; jeg begynner straks å tenke på sørvestlandet i Norge, men Sverige har vel et tilsvarende bibelbelte. Anna lærer seg å stå på ski, det er det eneste hun virkelig liker. I menigheten tror pastoren at hun snakker i tungetale. Nabomenigheter kommer langveisfra for å høre henne. Hun blir sett på som spesiell. Men dette slår ikke ut som noe positivt for Anna. Skildringen av Anna er skildringen av et svært ensomt menneske.

Andre del av romanen handler om oppholdet på et psykiatrisk sykehus. Anna er fortsatt et ensomt og deprimert menneske. Boström Knausgård klarer å beskrive dette uten overdrevne vendinger, uten unødvendig staffasje. Det er ingenting som er tragisk og spesielt, for Anna er det bare slik, så utrolig tomt.

Her er et utdrag jeg likte godt:
Faren til Artan var død, og jeg levde. Artan levde og Urban. Faren min levde. Jeg telte de levende og samlet dem inni meg og selv om jeg ikke ville det så ble alt liv jeg hadde inne i meg omfavnet av lyset som brøt fram: Det er ikke mye man kan gjøre med lyset og mørket. Det finnes der og tar den plass det får seg tildelt. Man kan ikke styre over lyset og mørket. 

Jeg har likevel ting å utsi på boka. Anna blir funnet og plassert i fosterhjem i en alder av tolv år, plutselig er hun bare der og det som har hendt før er uvesentlig, vi får ikke vite. Faren hennes er forsvunnet, men ganske snart får vi vite at han ble innlagt på sykehuset med akutt schizofreni. Dette skal være en slags henspilling på myten om Atene som ble født voksen og i full rustning ut fra Zevs' panne. Jeg har problemer med å forstå hva forfatteren mener med det. Det er heller ikke noe hun utdyper noe særlig godt, det virker nesten som om hun har hatt en idé som hun ikke har jobbet videre med. Jeg tenker først og fremst på Atene som gudinne for krig og kunnskap, en veldig sterk gudinne som aldri roter seg inn i noe tull, i motsetning til så veldig mange andre skikkelser fra gresk mytologi. Atene er ikke på søken etter noe, ingen bestemmer over henne og hun styrer med en stødig hånd; hun er en veldig stabil skikkelse. Atene har alt på stell, og det kan man trygt si at Anna ikke har. Det eneste de har til felles er en helt fraværende mor. Vi får ikke høre et knyst om moren til Anna. Det er som om hun ikke eksisterer. Det får meg til å tenke at faren er enda viktigere, og jo viktigere han er, jo verre er det at han plutselig er borte. Savner hun noen er det ham.

Det er mulig det jeg plukker på bare er pirk, for alt i alt er Helioskatastrofen en god og interessant leseopplevelse og jeg setter pris på at Boström Knausgård skriver om et alvorlig tema på en så lite pompøs måte som hun gjør. Dog er jeg ikke sikker på om hun har blitt bedre i romanform enn siden sist vi fikk noe fra henne, som var novellesamlingen Grand mal, men ta opp tråden, det gjør hun.

lørdag 1. februar 2014

Bøkene jeg leste i januar; svenske tegneserier, velferdsstatens kollaps og sigaretter

I januar fikk vi endelig snø i Kristiansand, så jeg har gått på masse ski. Jeg begynte også med et helt nytt fag på skolen, fysikk, bare for gøy. Noe jeg derimot ikke har gjort i januar, har vært å lese prosa. Jeg har ikke lest en eneste roman. Jeg har ikke engang begynt på en, det ligger ikke en eneste roman på skatollet mitt (som fungerer mer som nattbord enn arbeidsplass). 

Men så kommer jeg på at jeg faktisk har lest hver eneste novelle i vinternummeret til The Paris Review, og i dag, første februar, ankom andre nummer av norske Granta. Gleder meg til å lese det. 

Noe annet jeg også gleder meg til å lese er Hanne Ørstaviks Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux. Var på litterær lunsj på UiA med henne for et par dager siden og det var så bra. 


SAKPROSA
1. EN AV OSS av Åsne Seierstad

2. FRYD OG FARE av Vigdis Hjorth
3. FARVEL NORGE. VELFERDSTATENS FREMTIDIGE KOLLAPS av Jon Hustad

POESI
4. TEORI OM DET ENESTE av Nils Chr. Moe-Repstad

TEGNSERIER
5. ZELDA OG PATRIARKATET av Lina Neidestam
6. BERÄTTELSER FRÅN ENGELFORS av Sara Bergmark Elfgren, Mats Strandberg, Lina Neidestam, Kim W. Andersson, Kare Johnsson

ANNET

7. IT av Alexa Chung
8. RØYK. HISTORIER FRA EN STANDHAFTIG KULTUR av Mariat Ausland og Egil Børre Johnsen (red.)

--

DEN BESTE BOKA
Det må bli essaysamlingen til Vigdis Hjorth. Har tenkt (og tenker fortsatt) mye på den i ettertid. Og så ble jeg skikkelig begeistra over Zelda-tegneserien til Lina Neidestam. Jeg har egentlig lest mye mer av det enn det ser ut på lista over, har nemlig lest alle bladene også, haha. Livsbetraktninger tatt på kornet!


DEN KJIPESTE BOKA

Jon Hustads bok om velferdsstatens problemer var definitivt den tørreste. Røykboka var kjedelig, det beste bidraget var Agnes Ravatn sitt: "Kjære Jon! Takk for sist. Eg kan dessverre ikkje vere med i boka di, for foreldra mine veit ikkje at eg røyker. Beste helsing frå Agnes."

lørdag 14. desember 2013

Årssummering 2013: Mars

På kvinnedagen var jeg på Litteraturhuset i Oslo for å se en av verdens råeste kvinner. Stilte meg i kø sykt tidlig for å få plass. (Også jeg som hater kvinnedagen.) Dro fra Bergen til Oslo ens ærend. Hun er min største akademiske helt. Vet ikke hvor mange ganger jeg har lest "Sex and Violence, or Nature and Art". 

Månedens beste bok: Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. 
Månedens kjipeste bok: Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen.
buss

Traff på en katt i Sandviken. 


Selfie sammen med Thomas Mann. 


Tok skikkelig mange turer fram og tilbake med Bergensbanen i første halvdel av 2013. Dette var utsikten en av gangene. 


Leste en biografi om Virginia Woolf.
bok

Snart kommer hun!!!


Kaffe. (Og hjemmebakte peanøttbananmuffins.)


Påskefrokost. Jeg bakte rundstykker fra scratch. Wow. 


Jeg leste om modernismen og moderniteten. 


Vi gjorde svenskehandelen i Åmål. 


Jeg så etter dikt av Lukas Moodysson, men de selger nok ikke det i Åmål bare fordi bokbutikken er svensk og han har laget en film som heter Fucking Åmål. (Det er forøvrig en av yndlingsfilmene mine, elsker den.)

mandag 10. juni 2013

Spiser is og tenker litt på Tallinn

























I dag begynte sommerkurset på Helsingfors universitet. Temaet for dagen var finlandsvensk identitet; om Åland, om Åbo-romantikerne, den svekomanske bevegelsen og ulike former for finlandsvensk tospråklighet bl.a. Det var så interessant at vi ble sittende og diskutere en halvtime lenger enn planen, og da kom vi inn på Finlands relasjon til Estland og dermed også på Sofi Oksanen (naturligvis). Etterpå gikk jeg for å se etter en bra bokhandel, men jeg lette forgjeves, det eneste jeg fant var en skikkelig kjip en i underetasjen til et varehus hvor mange av hyllene var tomme og halve butikken var andre ting enn bøker (Mummikopper bl.a.). Poesihylle hadde de ikke. Og siden varehus og kjøpesentre er noe av det mest stressende som finnes og jeg samtidig nettopp hadde funnet ut gjennom iphonen at jeg fikk gode karakterer på eksamen, gav jeg opp letingen for dagen, tok trikken ut av sentrum og spiste en is. Hasselnøtt og sjokolade. (Egentlig er det bare tull at jeg oppgir noen grunn til hvorfor jeg spiser is, jeg spiser jo alltid is. Is i seg selv er en grunn til å spise is hver dag, jeg elsker is.) Så satt jeg der og tenkte litt over dagen. Og da kom jeg til å huske på at jeg skal til Estland på fredag. Jeg skal jo ta ferja til Tallinn, og jeg vet ingenting om Tallinn. (Sett bort i fra det jeg vet fra bøkene til Sofi Oksanen og filmen Torsk på Tallinn, og dét er jo ikke noe utgangspunkt for meg.) Og sist jeg spurte dere blogglesere om tips (om finsk litteratur), fikk jeg så mange gode og nyttige svar at jeg tenkte jeg kunne spørre dere igjen: Har dere noen tips til ting jeg kan gjøre i Tallinn? Steder å spise? Gøye ting, trivelige ting? Bra severdigheter?

søndag 9. juni 2013

Dagbok fra Finland, del 1

Linnéa studerer matematikk, hun er den eneste som ikke hovedsaklig studerer enten språk eller litteratur, men hun har tatt noen fag i nordisk, bare for gøy, tror jeg, og hun er faktisk født i Finland sier hun, men de flyttet herfra da hun var to år, nå bor hun i Uppsala, en mye finere by enn Stockholm, i grunnen synes hun ikke Stockholm er noe tess, og jeg vet ikke jeg, men hver gang jeg tenker på Stockholm tenker jeg på Stureplan, folk som popper sjampagne og heller det i vasken, motebloggere og generelt på menneskene i Snabba cash av Jens Lapidus og tenker at mitt inntrykk av byen heller ikke er noe å skryte av, men hva vet jeg, jeg har ikke vært der siden jeg var en bitteliten kid og gikk rundt med et rosa og oransj dinosaurtøydyr som jeg var så glad i at den ble helt slitt, nesten ødelagt, jeg tror kanskje den måtte sys, og jeg tenker det er rart hvorfor jeg ble så glad i akkurat dét kosedyret, en kosedyr som en i familien vant på Tusenfryd, og jeg husker at vi stod og ventet på trikken i Stockholm, mens jeg hadde dette kosedyret under armen, men på en annen side, er dette noe jeg husker på ordentlig, eller vet jeg bare at det har skjedd fordi jeg har sett et bilde av det? Jeg vet ikke.

Vi snakker litt om byer i Norden, det blir sånn, man finner en felles plattform; jeg sier jeg studerer i Bergen, eller leser eller pluggar som også sies der vi sitter ute på balkongen til danskene om kvelden, en finsk sommerkveld; men at jeg ikke er derfra, jeg er fra Kristiansand, men så må jeg si at jeg ikke er derfra heller når det merkes at jeg ikke snakker sørlandsdialekt, ingen bløte konsonanter, jeg er kanskje litt fra overalt jeg også, det er mange som er litt fra overalt, men kanskje det er fordi alle er studenter, det blir kanskje sånn da? Det blir mye jeg har vært her og der, og språk, og jeg føler meg bakom, jeg har jo ikke studert lingvistikk, det har tydeligvis alle de andre gjort, men det gjør ikke noe, jeg liker tematikken, og en gang begynner jeg å le, jeg begynner å le fordi noen sier noe som er som tatt ut av en av bøkene til Helene Uri (hun skriver jo gjerne om akademiske lingvistikkmiljø); jeg bryter ut i en latter jeg ikke kan forklare og håper at det bare drukner i det at vi ikke alltid skjønner hva de andre sier, dansk, svensk, norsk, det er ikke alltid lett (men stort sett).

Etterhvert trekker vi inn, denne kvelden blir for kjølig, vi hører på musikk og drikker søt hvitvin, jeg legger merke til en fugl på etiketten, det husker jeg dagen etterpå, og da tenker jeg det er rart hva jeg husker, jeg lurer på om det er mye jeg ikke husker, på bekostning av alt det jeg husker, og jeg lurer på om det kanskje er viktigere ting som burde festet seg i hukommelsen, som f.eks. forfatteren den ene dansken anbefalte, og ikke bare var det han som likte denne forfatteren, men også Rilke, Rilke digget han, og derfor går det sikkert an å søke det opp, men jeg gjør det ikke fordi jeg ikke er helt betatt av Rilke, jeg har lest noen av diktene hans og jeg har lest hans eneste roman, Malte Laurids Brigges opptegnelser, men jeg merket ikke at litteraturhjertet mitt svulmet, jeg merker ikke at jeg føler at jeg må lese mer av Rilke, jeg tenker mer: nå har jeg lest Rilke og trenger det ikke igjen (med mindre jeg får ham på pensum igjen). Sånn er dét.

Men jeg kan ikke en gang huske hvilke dikt jeg har lest.

Jeg tenker at det må jeg ikke si høyt.

Jeg tenker at av og til husker man jo ikke sånne ting.

Jeg husker derimot hvor mange bananer som lå igjen etter lunsjen i går, og på hvilke smaker det var på alle kjeksene og hvor mange baguetter som ble spist. Jeg tenker at sånne ting skal man ikke huske.

Jeg glemte min brors bursdag, trodde den var en dag senere enn det den var, så jeg ringte ikke før det ble kveld og mamma hadde minnet meg på det.

På en annen side glemmer jeg stadigvekk bursdager, jeg har aldri vært en person som tar bursdager særlig høytidelig. Jeg gir jo aldri gaver uansett, muligens plukker jeg med meg en bok fra bokhylla og gir den i bursdagsgave hvis jeg vet at vedkommende er en leser og virkelig tror at denne boka kan være interessant/givende for dette mennesket å lese. Men sjeldent noe annet enn det. Det er forresten noe som ikke går i balanse hos meg, med tanke på hvor gøy jeg synes det selv er å ha bursdag. (Selv om jeg av og til får gaver som gjør meg ille berørt og jeg tenker at jeg skulle ønske vedkommende ikke hadde gitt meg det.)

Jeg tror jeg kan huske hver eneste bursdag jeg har hatt og hva jeg fikk i gaver hvert enkelt år og hvordan hver eneste bursdag ble feiret og hva jeg følte de dagene. Noen av bursdagene var desidert bedre enn andre. Favorittbursdagene mine er de gangene jeg fylte: syv, tolv og atten. Den kjipeste var da jeg fylte søtten.

En gang en nær venninne fylte tyve dukket jeg opp for drita og lagde skikkelig dårlig stemning, og det var definitivt en veldig dårlig side av meg. Så traff jeg en person jeg ville være kjæreste med og fortalte det til ham, som en historie bare, jeg vet ikke i hvilken sammenheng, og da sa han: Hvorfor forteller du meg dette? Det får deg jo ikke til å fremstille som en veldig grei person.

Nei, men så er jeg ikke alltid så veldig grei da.

Så gikk vi til Fiskebrygga og spiste blåbærsorbé med softis på toppen, noe jeg aldri ville funnet på selv. Hadde jeg bestemt hadde jeg valgt pistasjeis, eller noe med sjokolade eller nøtter, muligens strukket meg til mangosorbé, men bare hvis det var en annen kule ved siden av som ikke var sorbé, men denne dagen var jeg sammen med en person jeg gjerne ville bli kjæreste med.

Det husker jeg. Og det er fem år siden.

Omtrent fem år etterpå dreier det seg også om is; dagen etter den søte hvitvinen står jeg opp og pakker nettet med en bok og et pledd fra en nattreise med NSB og går rundt i Helsinki, en by jeg ikke kjenner, et sted kommer jeg over en kafé ved et vann hvor det bare jobber søte seksten år gamle jenter med hårsløyfer og blomstrete skjørt; jeg kjøper en kopp kaffe og salmiakk-iskrem i en skål, setter meg i skyggen under trærne og skriver.

tirsdag 28. mai 2013

Bokfrokost xc
























tirsdag.

smoothie av banan, eple, røde druer og agurk.
kaffe.
Den amerikanska flickan av Monika Fagerholm. (Snart skal jeg til Finland!)
en artikkel i DN Magasinet som jeg ikke rakk å lese i helga. (Jeg sparer ofte artikler til siden).

torsdag 28. februar 2013

Om vaner

En av dagene sitter jeg på kafé og leser Thomas Mann, om Hans som flytter inn på et sanatorium oppe i fjellet (Alpene?), mens jeg hører litt på samtalene folk har, liksom fjernt og parallelt med hva som skjer med Hans, får jeg også med meg fragmenter av livene til disse jentene, utvekslingsstudenter; de snakker engelsk alle sammen, men engelsken til dem alle høres fjern ut, som om engelsk ikke er språkene deres, og det viser seg etterhvert at jeg har rett for hun ene tar telefonen og begynner å snakke på tysk, mens en annen snakker om hjemme, som viser seg å være Sverige, en liten by i Sverige; hun snakker om noe sykt som skjedde der en gang, en voldtekttmann som voldtok og drepte elleve jenter før han ble tatt, det skjedde en gang i byen hennes, og alle gatene lå øde sa hun, da det holdt på, for ingen turte å gå ut, jeg kan nesten ikke tro det jeg hører, er det sant, men slik er nå verden, visst. Andre ting hører jeg og glemmer like etterpå. Små ting. De snakker litt, og leser litt. Den ene sier at hun har sett på klokken ti ganger i løpet av ti minutter, hun holder på å sovne, klarer ikke å lese nå. Jeg synes tiden går fort. Jeg har sittet der i godt over en time allerede og lest om hvor viktig frokosten er på sanatoriet; de får havregrøt, frukt, rosiner og smør, jeg bretter et eseløre. Det kommer nye jenter til selskapet. Hun ene forteller at hun skal hente en gutt (hun sier navnet hans, men jeg har glemt hva det var) ved stasjonen snart. Han kommer med flybussen. Han er kommet på overraskelsesbesøk, han fortalte det ikke før tidligere den dagen. Alle de andre jentene synes det er kjempehyggelig gjort, så koselig, åå. Det første jeg tenker er at jeg hadde fått helt panikk. Overraskelsesbesøk! Folk kan ikke bare komme uten å si fra. Jeg kjenner jeg får helt angst av tanken på det, eller om ikke angst, så en liten panikkfølelse. Tenk om det hadde skjedd med meg, jeg hadde fått helt fnatt. Senere på dagen, langt vekk fra kafeen, lurer jeg på hvorfor jeg tenkte det på den måten. Kjærestebesøk er jo hyggelig og jeg savner min, hadde det ikke vært hyggelig med et overraskelsesbesøk? Nei. Vaner og det å være forberedt på ting er blitt så inngrodd i meg, et overraskelsesbesøk, om enn hvor hyggelig besøket er, hadde forstyrret sånn på min verden så mye at jeg ikke hadde orket det. Jeg tenker at noe jeg sa sist uke, om at sjela mi er åtti år gammel, er sant.

Siden går de. Noen av dem skal hjem til sin syke kjæreste, noen skal hente kjæresten på stasjonen, noen skal gå og spise et annet sted,noen skal kjøpe noe på Clas Ohlson, noen skal på biblioteket og låne en bok for helgen. Etterhvert går jeg også. På vei ut snapper jeg til meg et hefte med et langt essay som jeg tror handler om nihilisme. Det er det inntrykket jeg får av sitatet bakpå. Jeg legger det i nettet mitt og har ikke sett på det siden, kanskje ligger det noe i det et knippe mennesker forteller meg: Ikke les så mye, og spesielt ikke om dét. Det er kanskje nok med Thomas Mann, og Hans med sitt veldig vanebaserte liv på sanatoriet.

fredag 14. desember 2012

Året 2012: April-juni





roskilde
APRIL
April begynner med
påskeferie i Kristiansand. Jeg spiser røkt makrell og melon til frokost mens jeg leser i Fædrelandsvennen og digger denne byen hundre ganger mer enn Bergen. Under en annen frokost spiser vi varme rundstykker og smøreost mens kjæresten min leser høyt for meg en artikkel om Sossen Krohg i et gammelt ukeblad som ligger slengt og etterpå digger jeg Sossen Krohg. Vi drikker mye vin i en røykfylt bunker på Odderøya og ser Vågsbygd Handy på Håndverkeren. Sammen med S går jeg på kunstmuseum og sammen med mamma og broren min går jeg på kafé og spiser bagels og drikker cappucino. På nachspiel danser vi til indisk bangramusikk i en kjellerleilighet og spiser hjemmelaget bakverk, før vi tar toget til hytta i Østfold og spiser frokostbuffé hver dag. Vi drar til Sverige og drikker påskemust og spiser pæreis selv om vi holder på å fryse fingra av oss. I Bergen sitter jeg mye på biblioteket og leser i korte bøker, hjemme bruker jeg bøkene mine på å lage bokryggpoesi. Jeg lager vegansk grønnsakslasagne, drikker masse limonade, besøker sjøfartsmuseet og når våren endelig kommer, på ordentlig denne gangen, sitter vi på benker og leser til eksamen ute, eller i Jeffrey Eugenides The Marriage Plot. Det blir imidlertid ikke en ny favoritt av Eugenides; den beste boka jeg leser i april er Barna av Ida Jessen og den kjipeste er en ubetydelig diktbok.






MAI
I begynnelsen av måneden springer det første lille lammet på jordet til bonden. Ikke lenge etterpå tar jeg igjen toget til Kristiansand, med kofferten fylt av bøker med lyrikk fra antikken. Jeg begynner å løpe igjen og kjøper nye joggesko etter at jeg får vonde knær etter en løpetur i Baneheia på mine gamle, dårlige joggesko fra en tid med mindre sporty ambisjoner. Vi går på flyshow og spiser 17.mai-frokost på hotell før vi drar tilbake til Bergen. Mai er også den måneden jeg en dag våkner opp og har sykt lyst på hamburger, noe jeg ikke har spist på mange år fordi jeg ikke spiser noe særlig kjøtt. Jeg ender opp med å spise hamburger fire ganger i løpet av en uke. På slutten av måneden drar jeg til Lillehammer igjen, drikker en haug med øl i parken, jobber på Litteraturfestivalen, ser og hører på Knausgård, det nærmeste litteraturen kommer en rockestjerne (lokalet blir så fullt at mange må avvises i døra, og det blir det rabalder av) og drikker rom & cola på Café Stift. Liberty av Jakob Ejersbo eier meg og en bok jeg har fått av et lite, bergensk forlag suger mest.





JUNI
Når juni begynner befinner jeg meg fortsatt i Lillehammer. Derfra drar jeg fyllesyk hjem til en muntlig eksamen et par dager etterpå, hvor jeg snakker om Virginia Woolf og jeg får gode karakterer på alle eksamenene og bestemmer meg for at jeg er smart nok til å gå på universitetet likevel og at jeg seff skal ta mastergrad i litteraturvitenskap. Det jeg tenkte i januar er strøket bort. Jeg får et dikt publisert i La Granada og pakker sammen alle tingene mine før pappa og en av brødrene mine kommer med en tilhenger fra Kristiansand og kjæresten min og jeg flytter fra huset vi har bodd i i åtte måneder. I Kristiansand tilbringer jeg nesten to timer på bussen hver dag til og fra sommerjobben, men ser bare på det som en god anledning til å lese. Jeg drar på Hovefestivalen for tredje gang fordi jeg ikke kan gå glipp av Lana Del Rey og leser krim på rullesteinsstranden mens jeg spiser is. A Gate at the Stairs av eminente Lorrie Moore er den beste boka, men ikke uten konkurranse av Iain Banks The Wasp Factory. Diktboka Eg treng tid til å sakna deg av Charlotte Riise er den kjipeste boka.

fredag 31. august 2012

Bøkene jeg leste i august

Jeg leste ikke så mange færre bøker i august enn jeg gjorde i juli, selv om jeg i august begynte på studiene igjen. Jeg tror det henger sammen med et mellomrom der, en uke mellom sommerjobben og studiene som var helt tom; jeg hadde akkurat ankommet Bergen, men her hadde jeg ikke noe å gjøre (ennå). Og så var det utrolig fint vær i en hel uke og alt jeg gjorde var å sykle til parken og lese bøker og vente på penger. Jeg tror over halvparten av bøkene jeg leste denne måneden ble lest i løpet av den uka.

Her er et bilde over det nye arbeidshjørnet mitt. I fjor delte jeg skrivepult med kjæresten min, og det var katastrofe. Det var siste og eneste gang jeg deler pult med noen. Uansett, på bildet er også nesten alle bøkene jeg planlegger å lese i høst.

























PROSA

1. OG ALT SKAL VÆRE KJÆRLIGHET av Kristian Lundberg
2. EKSIL av Jakob Ejersbo
3. FILOSOFI PÅ KAMMERSET av Marquis de Sade
4. GRAND MAL av Linda Boström Knausgård
5. HVORDAN SKRIVE OM SEG SELV UTEN Å KRENKE DEM MAN HAR RUNDT SEG av Kristian Lundberg
6. NOKTURNER av Kazuo Ishiguro
7. PÅ HØYE HÆLER OVER GRØNLAND av Siri Østli
8. PIPPA LEES HEMMELIGE LIV av Rebecca Miller
9. SELVPORTRETT av Édouard Levé
10. TRAMPOLINELAND av Vidar Kvalshaug
11. TREKKET MOT NORD av Tayeb Salih
12. UTVIDELSE AF KAMPZONEN av Michel Houellebecq
13. UTRO av Håkan Östlundh
14. VILLE VEIER av Annie Proulx

POESI
15. KÅTE DIKT av Christian Refsum
16. VEIEN BLIR TIL MENS DU GÅR DEG VILL av Dag Evjenth

ANTOLOGI
17. BRØDTEKST - FORTELLINGER OM MAT av Mattis Øybo (red.)

SAKPROSA
18. VEST FOR EDEN av Sindre Kartvedt
19. ICH BIN EIN AMERIKANER av Herman Willis

--

DEN BESTE BOKA
Eksil av Jakob Ejersbo var minst like bra som sin forgjenger Liberty. Jeg synes Aschehoug burde få oversatt den tredje boka i trilogien også. Kom igjen a'! (Dvs. jeg kan godt lese på dansk, bare se, jeg leste jo Utvidelse af kampzonen på dansk), men oversettes den til norsk kan jeg låne den på biblioteket (gratis). Ellers er jeg fornøyd med at all norsk litteratur før 2000 legges ut på nett. Gratis pensum til lesebrettet! Hurra! Ok, men den beste boka denne måneden: det må bli novellesamlingen Ville veier av Annie Proulx.

DEN KJIPESTE BOKA
Trampolineland av Vidar Kvalshaug synes jeg var dritkjedelig. Alle novellene gikk i ett. Og Utro av Håkan Östlundh var heller ikke noe særlig. Et dritkjedelig klisjéfylt utroskapsdrama. Godt gift kvinne får seg et forhold på si som tar henne med storm. Så finner hun siden ut at hun elsker jo egentlig han hun er gift med mest. De har jo bygget et liv sammen bla bla, og det er jo viktigste. Det er jo det som er kjærlighet, det traurige, uspennende, men stabile livsverket. Mulig det (javisst!), men det er jævlig kjedelig å lese om. Har lest hundre bøker som handler om det. Denne boka prøvde å lage en vri på dette standardplottet ved å plassere tredjeparten (som er politimann) i en drabantby utenfor Stockholm. Det gjorde det ikke noe mer spennende. Hvis man skal lese om en skitten drabantby i Sverige, les heller Jens Lapidus' Snabba cash. Der er det hardbaka narkodealere, ikke bare noen kids som bytter lommekniver for hundrelapper.