Linnéa studerer matematikk, hun er den eneste som ikke hovedsaklig studerer enten språk eller litteratur, men hun har tatt noen fag i nordisk, bare for gøy, tror jeg, og hun er faktisk født i Finland sier hun, men de flyttet herfra da hun var to år, nå bor hun i Uppsala, en mye finere by enn Stockholm, i grunnen synes hun ikke Stockholm er noe tess, og jeg vet ikke jeg, men hver gang jeg tenker på Stockholm tenker jeg på Stureplan, folk som popper sjampagne og heller det i vasken, motebloggere og generelt på menneskene i
Snabba cash av Jens Lapidus og tenker at mitt inntrykk av byen heller ikke er noe å skryte av, men hva vet jeg, jeg har ikke vært der siden jeg var en bitteliten kid og gikk rundt med et rosa og oransj dinosaurtøydyr som jeg var så glad i at den ble helt slitt, nesten ødelagt, jeg tror kanskje den måtte sys, og jeg tenker det er rart hvorfor jeg ble så glad i akkurat dét kosedyret, en kosedyr som en i familien vant på Tusenfryd, og jeg husker at vi stod og ventet på trikken i Stockholm, mens jeg hadde dette kosedyret under armen, men på en annen side, er dette noe jeg husker på ordentlig, eller vet jeg bare at det har skjedd fordi jeg har sett et bilde av det? Jeg vet ikke.
Vi snakker litt om byer i Norden, det blir sånn, man finner en felles plattform; jeg sier jeg studerer i Bergen, eller leser eller pluggar som også sies der vi sitter ute på balkongen til danskene om kvelden, en finsk sommerkveld; men at jeg ikke er derfra, jeg er fra Kristiansand, men så må jeg si at jeg ikke er derfra heller når det merkes at jeg ikke snakker sørlandsdialekt, ingen bløte konsonanter, jeg er kanskje litt fra overalt jeg også, det er mange som er litt fra overalt, men kanskje det er fordi alle er studenter, det blir kanskje sånn da? Det blir mye jeg har vært her og der, og språk, og jeg føler meg bakom, jeg har jo ikke studert lingvistikk, det har tydeligvis alle de andre gjort, men det gjør ikke noe, jeg liker tematikken, og en gang begynner jeg å le, jeg begynner å le fordi noen sier noe som er som tatt ut av en av bøkene til Helene Uri (
hun skriver jo gjerne om akademiske lingvistikkmiljø); jeg bryter ut i en latter jeg ikke kan forklare og håper at det bare drukner i det at vi ikke alltid skjønner hva de andre sier, dansk, svensk, norsk, det er ikke alltid lett (men stort sett).
Etterhvert trekker vi inn, denne kvelden blir for kjølig, vi hører på musikk og drikker søt hvitvin, jeg legger merke til en fugl på etiketten, det husker jeg dagen etterpå, og da tenker jeg det er rart hva jeg husker, jeg lurer på om det er mye jeg ikke husker, på bekostning av alt det jeg husker, og jeg lurer på om det kanskje er viktigere ting som burde festet seg i hukommelsen, som f.eks. forfatteren den ene dansken anbefalte, og ikke bare var det han som likte denne forfatteren, men også Rilke, Rilke digget han, og derfor går det sikkert an å søke det opp, men jeg gjør det ikke fordi jeg ikke er helt betatt av Rilke, jeg har lest noen av diktene hans og jeg har lest hans eneste roman,
Malte Laurids Brigges opptegnelser, men jeg merket ikke at litteraturhjertet mitt svulmet, jeg merker ikke at jeg føler at jeg må lese mer av Rilke, jeg tenker mer: nå har jeg lest Rilke og trenger det ikke igjen (med mindre jeg får ham på pensum igjen). Sånn er dét.
Men jeg kan ikke en gang huske hvilke dikt jeg har lest.
Jeg tenker at det må jeg ikke si høyt.
Jeg tenker at av og til husker man jo ikke sånne ting.
Jeg husker derimot hvor mange bananer som lå igjen etter lunsjen i går, og på hvilke smaker det var på alle kjeksene og hvor mange baguetter som ble spist. Jeg tenker at sånne ting skal man ikke huske.
Jeg glemte min brors bursdag, trodde den var en dag senere enn det den var, så jeg ringte ikke før det ble kveld og mamma hadde minnet meg på det.
På en annen side glemmer jeg stadigvekk bursdager, jeg har aldri vært en person som tar bursdager særlig høytidelig. Jeg gir jo aldri gaver uansett, muligens plukker jeg med meg en bok fra bokhylla og gir den i bursdagsgave hvis jeg vet at vedkommende er en leser og virkelig tror at denne boka kan være interessant/givende for dette mennesket å lese. Men sjeldent noe annet enn det. Det er forresten noe som ikke går i balanse hos meg, med tanke på hvor gøy jeg synes det selv er å ha bursdag. (Selv om jeg av og til får gaver som gjør meg ille berørt og jeg tenker at jeg skulle ønske vedkommende ikke hadde gitt meg det.)
Jeg tror jeg kan huske hver eneste bursdag jeg har hatt og hva jeg fikk i gaver hvert enkelt år og hvordan hver eneste bursdag ble feiret og hva jeg følte de dagene. Noen av bursdagene var desidert bedre enn andre. Favorittbursdagene mine er de gangene jeg fylte: syv, tolv og atten. Den kjipeste var da jeg fylte søtten.
En gang en nær venninne fylte tyve dukket jeg opp for drita og lagde skikkelig dårlig stemning, og det var definitivt en veldig dårlig side av meg. Så traff jeg en person jeg ville være kjæreste med og fortalte det til ham, som en historie bare, jeg vet ikke i hvilken sammenheng, og da sa han: Hvorfor forteller du meg dette? Det får deg jo ikke til å fremstille som en veldig grei person.
Nei, men så er jeg ikke alltid så veldig grei da.
Så gikk vi til Fiskebrygga og spiste blåbærsorbé med softis på toppen, noe jeg aldri ville funnet på selv. Hadde jeg bestemt hadde jeg valgt pistasjeis, eller noe med sjokolade eller nøtter, muligens strukket meg til mangosorbé, men bare hvis det var en annen kule ved siden av som ikke var sorbé, men denne dagen var jeg sammen med en person jeg gjerne ville bli kjæreste med.
Det husker jeg. Og det er fem år siden.
Omtrent fem år etterpå dreier det seg også om is; dagen etter den søte hvitvinen står jeg opp og pakker nettet med en bok og et pledd fra en nattreise med NSB og går rundt i Helsinki, en by jeg ikke kjenner, et sted kommer jeg over en kafé ved et vann hvor det bare jobber søte seksten år gamle jenter med hårsløyfer og blomstrete skjørt; jeg kjøper en kopp kaffe og salmiakk-iskrem i en skål, setter meg i skyggen under trærne og skriver.
.JPG)
